Aktuelt / Landskap
Asosialt arkitekturopprør
– Arkitekturopprøret forholder seg ikke til landskapsarkitektur eller det offentlige rom, sier Max Gitenstein.
– Arkitekturopprøret forholder seg ikke til landskapsarkitektur eller det offentlige rom, sier Max Gitenstein.
Trettenparken er vellykket blant annet på grunn av oppfinnsomme midlertidige løsninger, mener Max Gitenstein.
Foto: Max Gitenstein– Jeg er glad det har blitt en stor debatt, sier Max Gitenstein i Studio Oslo Landskapsarkitekter (SOLA). – Men jeg mener debatten dessverre er mangelfull fordi den handler om bygg som objekter uten at det er en diskusjon om kontekst. Det offentlige rommet er det man opplever sammen, og som er tilgjengelig for alle. Derfor kan man ikke diskutere det ene uten det andre. Fordi det helhetlige bildet mangler, blir debatten for unyansert.
Arkitekturopprøret startet som en facebookgruppe i 2016, som en søstergruppe til den svenske gruppen Arkitekturupproret – Det finns alternativ till fyrkantiga lådor. Den norske gruppen har hatt en moderat vekst og har siden da samlet snaut 20 000 følgere. Da de opprettet en instagramkonto i mars 2021, fikk de i løpet av svært kort tid 50 000 følgere. Gruppen ble gjenstand for debatt og fikk oppmerksomhet i riksmediene. Flere har innvendt at Arkitekturopprøret ensidig legger vekt på at for mange nybygg er stygge, og at arkitektur er mer enn bare utseende. Gruppens plutselige popularitet på Instagram, som jo primært er en en bildedelingstjeneste, sier antakelig noe om at følgerne deres er opptatt av hvordan bygg ser ut, og om hvorvidt et bygg er fotogent.
– Det som mangler i denne debatten, er alt det som skjer mellom husene, sier Gitenstein. – Jeg blir irritert når man prater om en sånn Instagram-vennlig byutvikling. Ting kan se bra ut på bilder, uten at det trenger å være noe fint i virkeligheten. Det burde handle mer om opplevelse, og man opplever jo veldig lite på Instagram.
– Finnes det noe landskapsarkitekturopprør? Finnes det en fraksjon som har sett seg lei på grønne tak og naturlik beplantning, og som drømmer om klassiske idealer, vidunderlige boulevarder og linjalrette parker fulle av gamle tiders hagekunst?
– Nei, det gjør nok ikke det offisielt, men det finnes ganske mange radikale landskapsarkitekter, sier Gitenstein. – Men landskapsarkitekter burde være litt mer frempå og ta ordet oftere. Ikke om estetikk. Det finnes selvfølgelig landskapsarkitekter som er opptatt av klassisk form, men det som ligger ganske langt fremme er bruken.
– Hva kunne du heller ønske at Arkitekturopprøret snakket om?
– Jeg kunne ønske meg at de var mer opptatt av det sosiale ved arkitektur. Hvordan arkitekturen kan knytte folk sammen og skape gode nabolag. Det handler om gode møteplasser, lavterskeltilbud for å involvere seg, og tilrettelegging for at folk kan bli kjent på tvers av livsstiler. Landskapet er et felles prosjekt.
Mer tid i nabolaget
Gitenstein kommer fra Phoenix i Arizona, en by som kjennetegnes av «urban sprawl» så langt øyet kan se. Oslo er mer urbant, mener han. Han sier at det året vi har gått igjennom har vist at det lokale uteområdet er viktig for folk. Man er mer hjemme, mindre i sentrum og mer i det nabolaget man bor i, og bruker nærmiljøet på en annen måte. For byutviklingen burde dette kunne gi gode muligheter for å jobbe mer lokalt og kople seg på fellesskap som finnes der folk bor, mener han. Dette gir muligheter for alle som jobber med uteområder.
– Nå ser man folk som møtes til uteyoga på små gressflekker i Gamlebyen, sier han. – Disse små stedene er perfekte for et landskapsarkitekturopprør. Denne plassen kunne ha stor betydning for nabolaget som et møtested med fantastiske solforhold, eller overvannshåndtering som kunne bidra til biodiversitet i byen. I tillegg skal Klosterenga Park et kvartal unna dette stedet bygges om i løpet av de neste årene, og vil derfor være utilgjengelig. Da blir nabolagets viktigste grøntområde utilgjengelig for mange folk.
Her mener Gitenstein det er potensial for å skape en midlertidig plass som også kan brukes til å utforske hva folk i nabolaget er interessert i, over tid.
– I fjor satte jeg ut noen skilt der det står «Hva om den plassen var grønn, og ikke grå? Jeg sådde engfrø for å prøve å forandre den grå grusen til et grønt teppe. Små intervensjoner kan være en interessant innfallsvinkel til hvordan et landskapsarkitekturopprør kan se ut.
Gitenstein trekker frem Trettenparken på Filipstad som et av Oslos mest spennende nye uteområder. Og Ensjø.
– Ensjø er svært vellykket fordi det er høy kvalitet på de offentlige rommene der. Det er på grunn av den åpne bekken med parkene som henger sammen. Det er hundrevis av barn ute og leker der hver dag. Byggene er litt kjedelige på bildet, det er jeg enig i. Men gjør det så mye? Hovedsaken burde være at det er et velfungerende nabolag, ikke hvordan det tar seg ut på et bilde.
– Landskapet er et felles prosjekt, sier Max Gitenstein (t.v.) i i Studio Oslo Landskapsarkitekter. – I fagkretser blir gjerne spørsmål om preferanser sett på som lite relevant, det viktigere å ta hensyn til og dekke boligformål, følge planer, og så videre. Men det folk liker er veldig viktig, mener Even Smith Wergeland ved AHO
Foto: Privat og AHOSmak er viktig
Even Smith Wergeland, førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), mener Gitenstein peker på noe viktig når han etterlyser spørsmål om bruk i den pågående arkitekturdebatten. Wergeland stiller seg imidlertid ikke avvisende til det Arkitekturopprøret generelt står for.
– Det har blitt en veldig bygningsorientert debatt, det er det ingen tvil om. Gitensteins innspill her er viktig, enten man ser på ny eller gammel arkitektur. Én faktor som gjør at Arkitekturopprøret får mye oppmerksomhet, er at byggefrekvensen har blitt mye høyere, særlig i enkelte sentrale områder i Oslo.
– Arkitekturopprørets instagramkonto fikk svært mye oppmerksomhet så fort den ble etablert. Skyldes dette at det er en bildedelingstjeneste?
– Absolutt. De har tilsynelatende hatt veldig god effekt av disse før-og-etter-bildene hvor de typisk viser et flott, gammelt bygg som har blitt revet og erstattet av et modernistisk bygg. Og det henger litt sammen med at folk har blitt litt mer opptatt av å ta vare på ting. Det er flere som er opptatt av gjenbruk nå enn for fire–fem år siden. En vanlig kritikk av Arkitekturopprøret er at de reduserer debatten til å handle om stygt og pent. Men jeg savner at man snakker om estetikk. I byggesakslovverket finnes det såkalte kvalitetsparagrafer, men de har en tendens til å drukne i alt som er kvantitativt målbart.
Smith Wergeland ser på dette opprøret også som et forfriskende element.
– De tør å diskutere om folk liker eller ikke liker en bygning. I fagkretser blir dette spørsmålet gjerne sett på som lite relevant, det er viktigere å ta hensyn til og dekke boligformål, følge planer, og så videre. Men det folk liker er veldig viktig. Det ser vi også på andre felt, som for eksempel diskusjoner om privatbilisme. Personlige preferanser har nok vært litt ute av fagdebatten i arkitekturen, fordi det er lett å si at alle andre ting enn smak er viktig. Tja. Smak er viktig. Folk er opptatt av det. I strategispillet SimCity får man flere poeng om man får på plass flere klassiske bygg, som templer og slott, enn skyskrapere. Det er fascinerende hvor mye den klassiske arven overlever som en estetisk norm, samme hvor mye den blir angrepet. Selv om klassisk arkitektur historisk er nært knyttet til makt og elitisme, har den en folkelig appell som modernismen ikke har.
– Det har kommet påstander om at Arkitekturopprøret inngår i en form for høyrepopulisme som en litt vemmelig form for nostalgi. Hva tenker du om dette?
– Man bør være meget forsiktig med denne type påstander. Det er mange meninger, men så langt vet man jo ikke så mye om hvem følgerne er, og hva de mener om andre politiske spørsmål.
