Holmer setter kommuner i skvis

Hvor gode juridiske mekanismer har vi for å ta vare på landskapet? Juristen Christine Myrseth tar faget sitt i bruk for å beskytte en holme på Helgelandskysten.

Under mottoet «Vi tør å være nyskapende» gikk et knapt flertall i plankomiteen i Gildeskål kommune inn for å gå videre med konsekvensutredning for Feøya til oppdrettsformål. Foto: Nina Benjaminsen

En ny trend ble spådd i eiendomsbransjen i fjor: kjøp og salg av hele øyer. Det er imidlertid ikke bare eventyrere som drømmer om et eget paradis til havs som legger inn bud hos øymeglerne. Lakseoppdrettsindustrien øyner også unike muligheter – oppdrett på holmer og skjær kategoriseres nemlig som landbasert oppdrett. Og mens oppdrett til havs er svært kostbart, får norske selskaper som vil drive på land, konsesjon helt gratis. Det legger akvakulturloven til rette for, en lov som skal «fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling, og bidra til verdiskapning på kysten».

Jurist Christine Myrseth mener lovgiver har gjort en tabbe.

– En forskriftsendring i akvakulturlovgivningen fra 2016 ga sterke insentiver for utbygging av landbasert oppdrett, men uten å gi gode nok retningslinjer for hvilket areal som er mest egnet. Formålet var konkurransefortrinnet, nå som landbasert oppdrettsnæring vokser globalt. Det er derimot ikke gjort nok for å sikre hensynet til hvilket areal som tas i bruk, sier hun.

Myrseth er utdannet jurist med fordypning innen økosystembasert forvaltning i det marine Arktis og jobber til daglig som fylkeskoordinator for Forum for natur og friluftsliv i Troms. Fritiden blir ofte brukt til å utforske hvordan landskap kan bli ivaretatt, og for å verne det hun mener er en langt fra ubetydelig øy. Feøya i Fleinvær på Helgeland ble i 2017 kjøpt opp av lakseoppdrettsselskapet Gigante Salmon, som allerede er i gang med å etablere et anlegg på Lille Indre Rosøy i Rødøy kommune. Fleinvær består av 220 øyer og holmer. Myrseth er langt fra alene om å mene at å sprenge ut den ene for å drive oppdrett er en svært dårlig idé.

«Ja-kommune»

900 000 kroner var prislappen på øya, og samme år som oppkjøpet fikk Gigante Salmon konsesjon for erverv av Feøya til næringsformål. Utbyggingen krever imidlertid reguleringsendring, og prosjektets omfang og karakter en konsekvensutredning. Etter flere års prosess og lokal debatt lå saken i februar i år på kommunens bord, og valget sto mellom å stanse planen eller gå videre med konsekvensutredning.

Landbasert oppdrett blir generelt vurdert som positivt fordi det er lettere å få kontroll med forurensning, rømming av fisk og sykdom, sammenlignet med åpne havanlegg. Denne erkjennelsen, sammen med Gildeskåls vedtatte visjon «Vi tør å være nyskapende» og om å være en «ja-kommune», ble tunga på vektskåla: Et knapt flertall i plankomiteen stemte for å gå videre med planene.

Under mottoet «Vi tør å være nyskapende» gikk et knapt flertall i plankomiteen i Gildeskål kommune inn for å gå videre med konsekvensutredning for Feøya til oppdrettsformål. Foto: Nina Benjaminsen

Natur og kultur

Vedtaket gikk imidlertid mot et overveldende flertall av høringssvarene. Av de 49 innspillene var kun 2 positive til å gå videre med planene. Fare for å forringe et unikt natur- og kulturlandskap, å miste biologisk mangfold med rødlistede arter, koraller, skjellsand og tareskog, og utkonkurrere annet næringsliv som reiseliv, fiske og friluftsliv – vedtaket trosser et overveldende flertall av høringsinnspillene fra statlige og regionale etater, lokale interesser, grunneiere og andre berørte.

– Det er ikke bare det enkelte inngrepet, det er også aktiviteten det fører med seg. Anleggelse av basseng, fôring, aktivitet, transport og støy. Landskap skapes også av den aktiviteten som foregår i landskapet, slår Myrseth fast.

Hun har personlig tilknytning til området gjennom sin svigerfamilie og bidro til ett av høringsinnspillene – 22 sider med tekst og bilder. Hun kan navngi alle fugleartene som hekker her, og vet nøyaktig hvor stor del av tareskogen som må fylles igjen i anleggsfasen, og hva som står på spill.

Og det er nettopp aktiviteten i dagens Fleinvær, Myrseth også løfter frem som verdifull. Det er ikke bare uberørt natur, presiserer Myrseth, men også samspillet mellom natur og kultur som gir Fleinvær en spesiell karakter.

– Her drives det fortsatt jordbruk og fiske, og du har også kunstnere og kultur til stede i et autentisk og rått miljø. Det er moderne og tradisjonelle aktiviteter som lærer av hverandre og skaper uten å ødelegge noe, forteller Myrseth.

Fordypningsrommet i Fleinvær, The Arctic Hideaway, representerer aktivitet av nyere art i øygruppa. En rekke mindre hus, mange på søyler og med minimalt fysisk fotavtrykk, tegnet av Tyin tegnestue og Rintala Eggertson Arkitekter, har fått internasjonal omtale for sin varsomme arkitektur i et viktig landskap. Oppdrettsanlegget truer verdiene som Fordypningsrommet er tuftet på: arbeidsro uten forstyrringer fra verken lys eller lyd.

Nå settes roen i det butikk- og bilfrie været på spill av omreguleringen. Byggingen av Fordypningsrommet medførte ingen sprengning. Oppdrettsanlegget skal etter planen sprenge 500 000 kubikkmeter fjell for etableringen av tre oppdrettsbasseng, på til sammen 176 dekar areal inkludert oppfylt område.

– Et inngrep blir ofte redusert til noen kvadratmeter – det er så lite og så mye areal igjen. Men det vi mister, er helheten i landskapet som står i fare for å tape for en næring som kunne vært et annet sted, sier Myrseth.

Boarch arkitekter har på vegne av lakseoppdrettsselskapet Gigante Salmon tegnet oppdrettsanlegget på Feøya som benyttes som grunnlag i den pågående plansaken. Foto: Boarch arkitekter a.s

Kommuner i skvis

At lokalbefolkningen, Kystfiskarlaget og eksisterende næringer motsetter seg den nye industriplanen, er kanskje ikke overraskende. Statsforvalteren stiller seg også kritisk, som i sitt høringsinnspill vektla natur- og kulturverdiene, men fremhevet først og fremst det kritiske ved å fremme en reguleringsplan uten forankring i arealplanen. Det undergraver kommuneplanen som styringsverktøy, skriver de i sitt innspill.

Spesielt uvanlig var kommunedirektøren Geir Mikkelsens klare posisjon og anbefaling: Skrinlegg planen. Et sjeldent klart standpunkt i en utbyggingssak fra en kommunedirektør. Kommunedirektøren i Gildeskål kommune la frem de to alternative vedtakene, men vektla ettertrykkelig altså en anbefaling om å avslutte reguleringsarbeidet.

Bare de siste 15 årene er det gitt om lag 25 tillatelser i Norge til oppdrett av laks på land, ifølge Fiskeridirektoratet. Det eksisterer imidlertid ingen nasjonal strategi for landbasert oppdrett i dag, men fiskeriministeren har uttalt stor tillit til lokal- og fylkespolitikerne i utviklingen av landbasert oppdrett. Forvaltningsansvaret i stor grad overlates til kommunenivå, i likhet med andre typer utbyggings- og industriprosjekter.

Svekker rollen

Landskapsarkitekt Kathrine Omnia Strøm er blant dem som har pekt på forvaltningsproblemet i utbyggingssaker som denne i Fleinvær. I innlegget «Oppdrett på bekostning av uerstattelig natur» (Dagsavisen, 25.11.21) peker hun på hvordan den tidligere regjeringen i 2014 innskrenket Statsforvalterens bruk av innsigelser og dermed svekker dens rolle til å ta vare på natur.

Et ytterligere forvaltningsansvar hviler dermed på kommunen, når henvendelser fra utbyggere av hyttefelt, vindturbiner og skianlegg, så vel som oppdrettsanlegg, kommer inn. Kommuner som Gildeskål blir ofte satt i en skvis mellom å være nettopp en «ja-kommune» ved å ta imot tilbud om arbeidsplasser og skatteinntekter eller å ta vare på eksisterende omgivelser. Jurist Christine Myrseth mener også det ligger en utfordring i forvaltningen.

– Her synes jeg ikke det er gjort en god nok jobb fra lovgivers side for disse konsesjonene. Det er gitt for mye makt lokalt. Det blir mye ansvar på den enkelte kommune, som kanskje allerede har dårlig økonomi og må velge mellom sykehjemsplasser eller en «ubetydelig» holme.

Samtidig foreslår Myrseth retningslinjer inn i lovverket som forplikter til en bedre vurdering av areal som skal brukes.

– Lokal bestemmelse og selvråderett er viktig, men når en stor nasjonal satsning skal bygges ut, slik som landbasert fiskeoppdrett, og konsesjonene blir gitt fra statlig nivå, er det også et nasjonalt ansvar at regionale og nasjonale verdier ikke går tapt.