En spire av håp

– Krigen har ekstreme konsekvenser

Ukraina regnes som Europas kornkammer, og er blant de tre største eksportørene av landbruksprodukter til EU, også under krigen. Kornproduksjonen gjenspeiles i flagget, det gule landskapet mot en blå himmel.

Landet har store mengder fruktbar jord og gunstige klimatiske forhold, og landbruket er en sentral del av den ukrainske økonomien: rundt 20 prosent jobber i sektoren.

– Krigen har ekstreme konsekvenser for det ukrainske landbruket. Krig har en ødeleggende effekt på miljø, jordsmonn og vannkvalitet. Bombing gir alvorlige forstyrrelser i jordlaget, noe som har stor negativ innvirkning på jord- og menneskehelse, forteller Deineko.

Konsekvensene er mange. 90 prosent av virksomhetene som driver med planteproduksjon, og 60 prosent som driver med industrielt husdyrhold, rapporterte om betydelig inntektsnedgang i 2022.

Rundt sju prosent av alle landbruksbedrifter har gått konkurs, til tross for statlig støtte.

– Vi har mistet rundt 42 prosent av den årlige avlingen av korn og grønnsaker, sørlig i områdene som enten var okkupert eller nær frontlinjen, som Kharkiv. Resultatet er at en tredjedel av befolkningen kan få problemer med å skaffe nok mat, sier forskeren.

– Oppfordrer hver ukrainer til å dyrke

Som i mange andre land er industrien todelt, i storskala og familiedrevet landbruk. Men familiebruk og private husholdningsbruk viser seg å være mer motstandsdyktige under krigen enn monokulturer, som er sterkt avhengige av eksport.

– Vi har sett at disse småskala dyrkingsformene er veldig viktige for matsikkerheten i Ukraina. Krigen har også ført til gjenopplivning av mange avfolkede landsbyer, ettersom storbyene var mer utsatte for angrep.

Og våren 2022 startet en landsomfattende kampanje for å etablere såkalte seiershager.

– Kampanjen oppfordrer hver ukrainer til å dyrke mat hjemme. Hovedmålet var å utnytte tilgjengelige jordressurser mest mulig effektivt for å dyrke grønnsaker, frukt og urter, sikre matforsyning for befolkningen, sier Deineko.

Konseptet er kjent fra både første og andre verdenskrig. I mai 1943 var det anlagt 18 millioner seiershager i USA, og dyrkingsformen stod for en veldig omfattende matproduksjon.

– Trenger ikke så stort areal

Innbyggerne i Ukraina har tatt i bruk private hager, balkonger, gårdsrom, tilstøtende tomter, ledige tomter og parker. De får rådgivning fra agronomer om effektiv dyrking, bekjempelse av skadedyr, gjødsel, lagring og foredling av avling. Og de mottar finansiell støtte gjennom tilskuddsordninger, gunstige lån og opplæringsseminarer for småbønder og husholdninger.

– Det viser seg at man ikke trenger så stort areal for å dyrke det man trenger, for å forsørge seg selv. Vi må stole mest på oss selv, ta ansvar og gjøre noe uten å vente på at staten skal sørge for det, sier Deineko.

Seiershagene i Kharkiv har endret byrommets utseende og skapt nye sosiale praksiser.

– Mye infrastruktur er ødelagt, sier Deineko om hjembyen.

– Men det er ikke en spøkelsesby. Det er mange som fortsetter å bo der – og dyrke der.

– Gjør det mulig å ha mer enn nok mat

I Oslo er det også blitt dyrket i krigstid, og urban dyrking har historie tilbake til middelalderen. Det klassiske eksemplet er et bilde fra første verdenskrig av en hest som pløyer opp Slottsparken.

I oktober fikk arbeidet med Beredskapsbyen tildeling fra Forskningsrådet til et fireårig forskningsprosjekt på styrket individuell, kollektiv og offentlig beredskap med sanking og urbant landbruk, som skal ledes av Nibio.

– Bor du på 20 eller 35 kvm, så har du ikke nok plass til beredskapslager hjemme. Det vi supplerer med gjennom urbant landbruk og sanking har en enorm verdi i den sammenhengen. Det gjør det mulig å ha mer enn nok mat om en krise skulle inntreffe, sier Arild Eriksen.

(Nesten) alt areal kan dyrkes

Sebastian Eiter i Nibio forteller at det finnes mye tilgjengelig dyrkeareal i Oslo. Også arealer som i dag er tilplantet med skog kan det ligge en viss matjordsressurs i fortsatt. Og noe så tilforlatelig som en plen foran en boligblokk kan også være verdifullt dyrkbart areal.

Under krigen ble plener i Colletts gate dyrket opp og det ble produsert grønnsaker der.

– Det finner du ikke igjen som dyrkbart areal i kart i dag, men det ligger jo der som en mulighet, sier Eiter.

I byen kan det være ulik grunnforurensning, etter som jorden er påvirket av ulike aktiviteter som har vært der. For eksempel kan jorden på en kirkegård under avvikling være nekrosol, men man kan likevel bruke arealet til dyrking, bare man gjør det i kasser.

– Mulighetene er også mange for å dyrke i kasser på tak eller integrert i bygninger, eller med hydroponisk dyrking innendørs, ofte i kjellere, sier Eiter.

Masse mat i indre by

I tillegg til dyrking er det et enormt potensial i sanking i byen, forteller Pål Karlsen fra Norges sopp- og nyttevekstforbund.

– Villsanking har mange fordeler. Det gir variasjon, sunne bakterier, mange næringsstoffer og psykisk helse-gevinster, sier Karlsen.

Og det er masse vill mat som vokser i indre by, skal vi tro Karlsen.

– I Slottsparken fant vi 70-80 arter i løpet av en helg i august. Byen er full av mat. Sopp ligger på linje med grønnsaker i næringsverdi, det er en veldig bra matressurs.

Sankingens store styrke er den store variasjonen i næringstilgang, forklarer han.

– Historisk har man brukt over 7000 arter som mat. I typiske sankekulturer spiser man 200-400 arter regelmessig. Og det er sunt å variere. Både røtter, blomster, blader og frø kan bli mat. Alle kulturplantene er bare kultiverte varianter av opprinnelig ville arter, så det er mange viltvoksende planter som vi kan erstatte med grønnsaker vi er vant til fra før.

– Ikke plukk rett ved stien!

Karlsen forteller om den skotske sankeren Monica Wilde som nylig var på Oslo-besøk. I boka «The Wilderness Cure: Ancient Wisdom in a Modern World» har Wilde dokumentert hvordan hun levde ett år på kun vill mat.

– Hun opplevde det som en gave til egen helse og kropp, sier han, og forteller at skotten har omsatt egne erfaringer til et folke-forskningsprosjekt som undersøker hvilke endringer i helsen en slik diett kan gi.

Karlsen påpeker at alle i Norge relativt sett bor i skogen – muligheten til å sanke er som regel bare en halvtime unna. For dem som bekymrer seg for forurensning eller hundebesøk på stedene man skal sanke fra, kan han berolige med at forurensning ikke nødvendigvis tas opp i planten.

– Og når det gjelder hunder, ville jeg bare unngått å plukke rett ved stien! avslutter Pål Karlsen fra Norges sopp- og nyttevekstforbund.