– Naturtap er også arkitektens ansvar

– Ikke en oppskrift

Da Strandskogen var midt i diplomarbeidet, var prosjektets framtid høyst usikkert, så arkitekten diktet opp et scenario hvor prosjektet ble stanset. Deretter undersøkte hun hva den eksisterende infrastrukturen kunne brukes til dersom boligene ikke ble realisert. 

– Mitt forslag er ikke nødvendigvis en oppskrift, men jeg ville se på hvordan vi arkitekter kan spille en rolle i situasjoner som denne, som det helt sikkert kan bli flere av fremover, nå som det er mer oppmerksomhet om naturtap. Slike saker som dette kan skape presedens.

– Og hvordan kan arkitekturen bidra?

– Arkitekten er en brikke i maskineriet som bygger ned natur. Vi har også en rolle i dette og bør engasjere oss i diskusjonen om naturtap. I denne saken har prosessen kommet veldig langt, men arkitekter er også involvert tidligere i slike prosesser, så det er mange måter vi kan motvirke at man i det hele tatt havner i slike situasjoner som denne.

Utreder for dårlig

Strandskogen trekker fram uryddige og ufullstendige konsekvensutredninger som en uting som forekommer i mange kommuner.

– Og denne saken gjør folk oppmerksomme på konsekvensen av det – et omfattende prosjekt kan rett og slett bli stoppet, fordi det ikke har vært utredet godt nok, sier hun.

– Det er lett for arkitekter å ta imot en bestilling, men man må få inn i ryggraden at man ikke uten videre skal bygge ned slike områder. Det gjelder all nedbygging av natur. Det er arkitektens ansvar å vise at det er andre alternativer, selv om man ikke vil få gjennomslag for det hver gang – men det er en holdningsendring som vi må bygge opp over tid, sier Strandskogen.

– Hva tror du er grunnen til at kommuner fortsetter å forsyne seg av naturen for å bygge boliger?

– Vi har en tanke om at norsk arkitektur ofte er plassert i en naturskjønn kontekst, så det er appellerende for mange å etablere boliger i slike omgivelser. I tillegg kan det nok ofte virke vanskeligere å prosjektere godt på eksisterende industritomter, selv om de egentlig er godt egnet for boligutvikling.

– Brukt som et brekkjern

Et kommune-Norge i økonomisk krise bidrar heller ikke til å gjøre situasjonen noe enklere.

– Bamble har, som mange andre kommuner, dårlig økonomi, og har hatt en plan om å selge disse tomtene. Å etablere denne veien er brukt som et brekkjern for å tilrettelegge for mer utbygging med vann og strøm lenger inn i skogen. Infrastrukturen blir et argument i seg selv, sier hun.

Kommuner vil ofte tenke at de har veldig mye natur å ta av, og at det derfor er ok å ofre noe av den, mener arkitekten.

– På Langesundhalvøya er det spektakulære naturområder langs havet, men den litt mer hverdagslige nærnaturen til folk, den er enklere å ofre. Med denne avgjørelsen ser vi at vern av natur nå også omfatter områder som ved første øyekast virker mindre spektakulære, sier hun.

– Beslaglegger veien og setter punktum

I oppgaven ville arkitekten undersøke potensialet i en påbegynt byggeprosess eller byggeplass, i dette tilfellet det som på daværende tidspunkt var en uferdig vei. 

– Landskapet består av veldig mye utsprengt kalkgrunn og verdifull skog. Jeg ville lage en struktur som fremhevet nabolagets eksisterende bruk av skogen og visuelt hadde en nærhet til situasjonen. Med utgangspunkt i infrastrukturen som er anlagt til de 120 planlagte boligene, tegnet jeg fem toaletter og et utekjøkken til nabolaget. Det var et forsøk på å si gjennom arkitekturen at dette stedet fungerer sånn som det allerede er, så hvis vi skal bygge noe her, så kan vi bygge veldig enkelt.

Forslaget skal gjøre tre ting samtidig, forklarer Strandskogen: beslaglegge veien og sette et punktum, være en påminnelse om hva slags utbygging vi må slutte med og støtte opp om nabolagets relasjon til og bruk av nærskogen.

– En vanskelig skvis

– Hvorfor er det hensiktsmessig å bygge noe i det hele tatt, heller enn full tilbakeføring?

– Jeg syns tilbakeføring også kunne vært fint, selv om man aldri vil kunne få tilbake den naturen som er ødelagt på stedet. Ved å bygge noe slikt på stedet som jeg foreslår er det først og fremst en markering av hva som har skjedd her, og at det ikke må skje igjen. En enkel, sosial møteplass gir både et sted å samles og skaper en hindring for at byggeprosessen settes i gang igjen om et par år.

Et kommune-Norge i dype økonomiske vansker kan fort bli desperate etter raske løsninger. Med vedtak som dette vil nedbygging av natur kanskje bli en mindre tiltalende quick fix, tror Strandskogen. Men hvordan skal kommunene stake ut en bedre kurs?

– De er i en vanskelig skvis. En kommune skal finansiere mange oppgaver, og penger som kommuner tjener på kortsiktig salg av tomter går jo til gode formål. Det har vært luftet å innføre et felles nasjonalt naturregnskap, og slik løfte noe av ansvaret opp fra kommunalt nivå. Jeg tror det kan være en god vei å gå. Man må tenke annerledes om forvaltningen av naturverdier. Uavhengige utredninger trengs det også mer av, for å unngå at kommunen blir som bukken og havresekken.