Rive-sommer: – Det er ikke så vanskelig som de skal ha det til

– Sosialt tap

På jakt etter en case til diplomoppgaven falt valget på Frognerhjemmet i Oslo. 

– Det var truet av riving da jeg forberedte oppgaven, med heftig diskusjon i lokalavisene. Her var det både en spennende historie å fortelle, mye debatt og arkivmateriale og mulig å ha kontakt med utviklerne, Oslo House og Backe Prosjekt. Saken endte med riving i fjor høst, forteller hun. 

Frognerhjemmet ble bygget i 1959 som sykehjem drevet av den private stiftelsen Frogner menighets hjem, tegnet av arkitekt Knut Knutsen.

– Hjemmet ble drevet av samme stiftelse og hadde fornøyde beboere hele veien. I 2015 kom det krav som gjorde at eierne enten måtte renovere bygget eller selge det, og de valgte å selge. Utvikler engasjerte en kulturarvspesialist som skulle vurdere om bygget burde vernes, men han beskrev at bygget ikke tilførte noen positive estetiske kvaliteter til nærområdet. Estetikk er et vanskelig tema å bli enige om, og jeg tror mange arkitekter ville være uenige i det. Og at det også var et sosialt tap for lokalmiljøet.

– Burde ikke vært revet

Willmann mener bygget hadde et svært godt potensial for gjenbruk.

– Jeg hadde ikke en mening om hvorvidt det burde rives eller ikke da jeg begynte å undersøke bygget, men i dag mener jeg at det ikke burde vært revet, sier hun.

Willmann beskriver Frognerhjemmet som en plasstøpt strukturalistisk betongbygning med et lett lesbart system. I oppgaven foreslår arkitekten hvordan transformasjon kunne kombineres med et tilbygg.

– Jeg tok utgangspunkt i en del av problemene som ble beskrevet i evalueringsprosessen, som lave takhøyder, problematikk rundt oppgradering av ventilasjon, lite energieffektivt klimaskall, problemer med å oppgradere taket på grunn av vekt og slike ting. Sammen med ingeniører som veiledet oppgaven min, fant vi likevel gode løsninger, forteller hun.

– Ser mer etter problemer enn løsninger

Frognerhjemmet er bare ett av mange bygg som vi har stor iver etter å rive, påpeker hun, fordi det ikke umiddelbart er noe som forhindrer det.

– Vern gis på bakgrunn av kulturhistorisk verdi, så når bygningen ikke har slik verdi i tilstrekkelig grad, er det ingen som stopper den avgjørelsen. Det er mange lignende bygninger med masse potensial som burde beskyttes fra riving, men det finnes ikke noen autoritet som bestemmer at de ikke bør rives.

Noe av utfordringen ligger også i hvordan man bruker rapporter fra konsulentvirksomheter til å avgjøre for eller mot riving.

– I slike rapporter ser man kanskje mer etter problemer enn løsninger. De undersøker hvor vanskelig det vil bli å innfri tekniske krav. Man starter ikke med å se på hva som er mulig, men på hva som er økonomisk gjennomførbart. Samtidig klarte jo jeg sammen med ingeniører på skolen å komme med løsninger som er vanlige for gjenbruksprosjekter og som fungerer. Rapportene blir fort utslagsgivende for avgjørelsene, og dermed er det problematisk at de potensielt kan vinkles til fordel for riving.

– Det må bli dyrere å rive

Og det største og mest tungtveiende argumentet er som alltid økonomi, påpeker Willmann.

– Det er lett å se at det ble lønnsomt å rive og bygge nytt, for det som skal komme på tomta nå er 20 luksusboliger, i prisklasse på 20 til 67 millioner. Det er lett å forstå at utviklerne velger som de gjør. Så skal vi få bukt med all rivingen, trengs det økonomiske insentiver også. Det må bli dyrere å rive, rett og slett, og det må lønne seg å velge gjenbruk.

Ifølge Acan og Grønn byggallianse rives det 22 000 bygninger i Norge i året. 3600 av dem er bygg av en viss størrelse, altså rundt ti bygg om dagen.

– Jeg savner viljen til å tenke større og mer helhetlig. Kommunen mistet jo sykehjemsplasser, som ikke ble erstattet med nye lokalt på Frogner. Beboerne måtte spres rundt omkring på andre hjem. Samfunnsøkonomisk var det dumt å rive. På kort sikt er det mer lønnsomt med luksusboliger, men på lang sikt må vi kunne tenke på mer enn en ting, sier Willmann.

Boligene som skal komme på tomten er tegnet av Element arkitekter.

Økt bokvalitet og nye løsninger

I oppgaven la Willmann om hele layouten for ventilasjonen og åpnet opp for et stort atrium i midten av bygget.

– Jeg ønsket å utfordre den vanlige institusjonelle formen med lange korridorer med rom på hver side. I stedet la jeg et sentralt rom med et stort atrium i midten, som knytter sammen alle beboerne, gjennom sikt og lys. Lukten fra kantina siver opp til rommene. Å øke bokvaliteten på sykehjem var også et viktig poeng – forslaget legger opp til å skape mer naboskap og fellesskap gjennom en bygning som støtter det.

Ved å introdusere et tilbygg på forsiden av bygningen fikk arkitekten også plass til eget bad til hvert soverom. Delte bad var nemlig en av de få minusene ifølge beboerne på Frognerhjemmet da de var i drift, og ble trukket fram som en stor svakhet som rettferdiggjorde rivingen.

– La til rette for riving

Willmann jobbet med tilbygget også fram en ny fasade som åpnet bygget mer ut mot gata og lokalmiljøet.

– Da det ble besluttet å rive Frognerhjemmet, var det også på grunn av at manglende vern la til rette for riving. Men et manglende vern kan også legge til rette for et transformasjonsprosjekt, og i et slikt prosjekt trenger du ikke forholde seg så strengt til eksisterende uttrykk. Du kan forholde deg friere, samtidig som du spiller på lag med den eksisterende fasaden. 

Hun forklarer at oppgavens mål var todelt: å sette seg godt inn i beslutningsprosessen for å forstå og problematisere og kunne komme med motargumenter til de argumentene som brukes for å rettferdiggjøre riving. Det andre målet var å demonstrere hvordan en alternativ virkelighet hvor bygget heller ble transformert kunne se ut, for å illustrere hvor mye som går tapt når man velger å rive.

– Og da viste det seg at gjenbruk var jo ikke så vanskelig som de skulle ha det til, sier Willmann.

Vil ha kompetanseløft

Arkitekten håper nå på et kompetanseløft blant både utviklere, ingeniører, myndigheter og arkitekter, slik at tiltak som unntaksregelen hos Plan- og bygningsetaten, som skal gjøre det lettere å få unntak fra tekniske krav, blir mer brukt.

– Nå må jeg bare komme meg ut i arbeidslivet, slik at jeg kan få større forståelse for hvordan bransjen opererer i virkeligheten i gjenbrukssaker. Jeg håper å kunne jobbe målrettet med innovasjon og bærekraftig utvikling av arkitekturen – både på systemnivå og ned i detaljene, sier Willmann.