Fornemmer en ny boligpolitikk

Vil rope varsku

Ny Boligplans hovedtanke er å speile fire utgaver av Tidsskriftet PLAN, utgitt av Socialistiske Arkitekters Forening i perioden 1933-36. Ny boligplan skal derfor komme ut i fire utgaver, én i året frem til 2027. 

– PLAN klarte i sin tid å kombinere faglig kritikk av boligsituasjonen som var den gangen og presentere forslag og konstruktive ideer til hva man kunne gjøre bedre. Det er også vår tanke. 

Mange av artiklene fra 1930-tallet kunne vært trykket i dag, forteller Pløhn. Noe Ny boligplan også gjør ved å trykke artikkelen «Erfaringene fra Tyskland» fra 1933. 

– Den situasjonen PLAN sto i er nemlig overraskende lik dagens situasjon. Vi har det samme fraværet av boligpolitikk, et uforutsigbart leiemarked, høy grad av boligspekulasjon og økende misnøye med boligkvalitet. Samtidig vokser det nå frem en politisk bevissthet rundt bolig og vi mener vi kan fornemme at en ny boligpolitikk snart skal meisles ut.

– Hva er arkitektene sin rolle i dette arbeidet? 

– Arkitekter er skikket til å rope varsku når vi ser noe som ikke fungerer. I dag bygger vi historisk dårlige boliger og byområder. Dette må vi arkitekter og andre fagfolk formidle til politikerne. Vi trenger mer boligpolitikk for å kunne tegne gode boliger.

Rød og politisk 

Fargen rød er også beholdt i nummeret som fredag ettermiddag lanseres på ROM i Oslo. Å ikke skifte farge er helt bevisst.  

– Alle vil ha ny farge. Kanskje fordi folk plukker opp en modernistisk sterk farge, så venter man at den neste skal bli gul og deretter blå? Men det røde omslaget er valgt på grunn av prosjektets ståsted til venstre i norsk politikk, og som en referanse til PLAN, som også brukte rødt i sine omslag, forklarer han. 

– Du har sagt at dere har en ambisjon om å endre Arbeiderpartiets boligpolitikk. Er det fremdeles målet? 

– Absolutt og vi ser allerede at sentrum-venstre rører på seg. LO-kongressen vedtok en ganske progressiv boligpolitikk, hvor blant annet et eget boligbyggelag for fagbevegelsen skal utredes. Unge krefter i Ap snakker også høyt om boligsaken. Også lurer vi på hvorfor Ap er så allergiske mot det som er selvsagt i Danmark, Wien og mange andre europeiske land og byer, nemlig det som går på prisregulering og kontroll med omsetning av bolig.   

Ser mot Europa

I første utgave var Ny boligplan-gjengen opptatt av å etablere en slags problemforståelse for feltet boligpolitikk. Denne gangen handler det mer om å løfte frem løsninger for andre boligmodeller og spesielt eksempler fra Europa.

Pløhn trekker frem Anna Rosa Strassegger og artikkelen «Eksempelet Wien». 

– Strassegger beskriver hvordan man i Wien har klart å opprettholde oppslutning rundt en progressiv boligpolitikk i mange tiår. De ser også på bolig som en løsning for andre sosiale utfordringer. 

– Tenker man da på bolig mer som en rettighet enn et markedskonsept? 

– Ja, absolutt. Boligmodellen deres legger opp til prisregulerte boliger – og rundt halvparten av befolkningen bor i den ikke-kommersielle boligsektoren. Der kan man leie en bolig så lenge man vil og ha full frihet til endringer som lettvegger og du kan føle deg hjemme. De visker ut skillet mellom eie og leie, som vi i Norge er så opphengt i.

90 år og like langt

En av bidragsyterne er arkitekt Louis Gervais og teksten «Hvor mye koster frihet og fleksibilitet?»  Her sammenligner Gervais dagens boligkvalitet med den man diskuterte for 90 år siden – da spesifikt artikkelen «Hvor meget koster lys og luft?» fra PLAN 3, opprinnelig utgitt i 1935. 

Hans oppsummering av hva som er skjedd med boligkvaliteten siden den gang er ganske mistrøstig:

«Sammenlignet med den ufattelige utviklingen vårt samfunn har gjennomgått siden artikkelen opprinnelig kom på trykk, har det skjedd oppsiktsvekkende lite med boligene vi bygger. Adskilt kjøkken og stue er forbeholdt de mest privilegerte, og dagslys på badet er et fjernt minne. På drøyt 90 år har standarden blitt mer tilgjengelig og energieffektiv, men brukskvaliteten innfrir ikke forventningene.»

Dype og mørke leiligheter

Gervais forsøker å vise frem paradoksene knyttet til at dagens salg av boliger er knyttet til areal og noen reint tekniske krav, men ikke bokvaliteter som vindu på badet, adskilt stue og kjøkken eller om man må gå via stuen fra soverommet for å komme seg til badet. 

– PLAN fra 1935 er opptatt av lys og luft, noe dagens leiligheter skårer lavt på. Med den profittbaserte boligutviklingen vi har i dag ender vi opp med dype, mørke leiligheter, hvor mange av de verste eksemplene i 1935 er bedre enn mange av dagens leiligheter – til tross for at man har fått litt større leiligheter. 

– På hvilken måte? 

– Ser man på andel av fasade opp mot planens størrelse, er det nesten ingen leiligheter som i dag har mer dagslys enn den gangen. Det kunne man valgt å prioritere, for det er ingen tvil om at folk trives i bygårder som har mer fasade per leilighet og da mer dagslys. 

Makten i regelverket

Gervais går ned i detaljene og ser også på hvorfor det har blitt sånn. Han ser til TEK og bortfallet av en del kvalitetskrav som lå i Husbankens minstekrav. Han mener folk flest godtar at det bygges slik det gjør fordi man tenker at det bare må være slik, men da glemmer man makten som ligger i et godt regelverk. 

– Da skjønner man for eksempel at leilighetene har blitt større, men mindre fleksible og funksjonelle. Du får mer gangsone for eksempel, for å dekke inn en del tekniske krav, men ikke så mye vegg. Det var spennende å oppdage minstekravene som forsvant rundt 2000, som viste makten og muligheten til å stille helt andre krav enn man gjør i dag. Det kunne bare stått i lovverket at vi må ha vindu på badet, så hadde man løst det. 

Samarbeid med fagbevegelsen

Ny boligplan har også fått både lesere og ringvirkninger. De er fornøyde med å ende på topp tre av de mestselgende utgivelsene på Oslo-nisjebutikken Tronsmo i 2024, men har også blitt tatt imot av den målgruppen de sikter på med tidsskriftet –politiske partier, fagforeninger og ikke minst andre arkitekter, planleggere og studenter.

– Vi forsøker å lage et tidsskrift som også er litt røft, med rom for stygge grafer, diagrammer og bilder som er informative for andre enn dem som har gått en estetisk arkitektutdannelse, sier Pløhn.

– Dere vil ikke nå enda bredere ut da? Tronsmo er fint, men hva med å sette agendaen i større medieflater? 

– Vi er nok litt redde for å debattere mot politikere som er skolert i retorikk. Men hvis vi blir invitert må vi selvsagt se på det. Først må vi gjøre tidsskriftet så bra som mulig. Det viktigste er å nå ut til politikere og beslutningstagere.