Materialisten: Plast og tradisjon

Midt i Glomma og Fredrikstad ligger den grønne øyen Isegran – muligens navngitt fra fransk Île Grand – den store øyen. Her har det også reist seg et, på flere måter, stort byggverk de seneste årene. På en pram av fururøtter, med stavkirkeaktig konstruksjon og takplater av gjenbrukte fiskekasser, står det eiendommelige og lysende fargerike byggverket Håpets katedral.

Katedralen fikk i juni hederlig omtale av Arnstein Arneberg-juryen, som bemerket at «bygget er en fin blanding av tradisjonshåndverk, en interessant tilblivelsesprosess, og en arkitektur som på samme tid føles annerledes, men rotfestet».

Håpets katedral handler nettopp om denne blandingen av tradisjonell og innovativ materialbruk, mener kunstnerisk leder for prosjektet, Solveig Egeland. Hun er utdannet arealplanlegger, men har i en årrekke jobbet med å gjøre marint avfall om til kunst og arkitektur.

– Jeg har undervist og laget kunst av marint avfall så lenge at jeg husker at elevene ikke forsto og lærerne holdt seg for ørene. I dag er det en helt annen interesse, og norske strender blir ryddet for plast daglig, sier Egeland,

Ideen om Håpets katedral åpenbarte seg for henne da hun gikk sin faste tur langs svaberg og strender på Hvaler. Hun så katedralen for seg i horisonten.

– Håpets katedral er et flerreligiøst signalbygg basert på innovasjon og tradisjon. I selve prammen er 46 fururøtter blitt til spanter i skroget, som på en båt. I tillegg er selve kate- dralen en utgave av et stavlaft vi kjenner fra stavkirkene. Noen mente jeg måtte bygge hele katedralen i plast, men prosjektets røtter er tradisjonshåndverket, forteller hun.

Prammen er på 120 kvadratmeter og veier over 20 tonn. Under seilskutetiden var Fredrikstad full av slike prammer, brukt til å frakte varer til seilskutene. I dag finnes ingen igjen, og båtbygger Andreas Pagander og dugnadsgjengen bak katedralen måtte bruke gamle foto og snakke med eldre som husket de siste prammene.

Sammen med tradisjonshåndverket er det de fargerike takplatene i resirkulert havplast som er mest iøynefallende. Det gjenbrukte plastmaterialet er utviklet i samarbeid med Høgskolen i Østfold, ingeniører fra testlaboratoriet og råvareutvikler Re-turn samt plastprodusent Biobe. Tusen fiskekasser er samlet inn i Norge og Sverige av frivillige strandryddere.

– Plastmaterialet i kassene er så sterkt at det egner seg svært godt til gjenbruk, forteller Egeland.

Deretter ble kassene kvernet om til granulat og sortert i ulike farger, smeltet om og pres- set i en egen stålform utviklet spesielt for pro- sjektet. I støpeprosessen ble det skapt 45 ulike fargekombinasjoner, blant annet «rosa sky», inspirert av fargene i landskapet på Hvaler.

– Det går fra brunt, grått, oker og helt til de aller lyseste himmelfargene. Jeg er blitt inspirert av blant annet blomster som strandkål, nyperose og den gule messinglaven, sier Egeland.

De får allerede henvendelser fra folk som vil kjøpe platene. Kunstneren har lært mye av å utvikle resirkulert plast i samarbeid med ingeniører fra plastmiljøet i nedre Glomma. Hun lærte blant annet at det er viktig å tilsette anti-oksidanter og UV-beskyttelse for å gi produktet lengre holdbarhet.

Da Arneberg-juryen delte ut prisen i juni, uttalte jurylederen til Arkitektnytt at han hadde tro på Håpets katedral, men at han ikke visste om omsmelting var riktig løsning på plastproblematikken. Egeland mener det blir utopisk å se for seg en annen løsning enn gjenbruk:

– Jeg kan også drømme om en verden hvor vi bruker hest og ikke biler, seilskip istedenfor fly, men det handler om å vite hvilken virkelighet vi opererer i. Samfunnet er avhengig av plast og vil være det i all overskuelig fremtid. Da må avfallet gjenbrukes og omformes til nye produkter.

Håpets katedral er allerede i bruk av de fleste trosretninger. I sommer skal den innvies også for hinduer. Det arrangeres blant annet bryllup, yoga og konserter på prammen, og den er åpen for alle – hele døgnet.

– Mange blir beveget når de kommer inn første gangen og opplever stemningen, noen begynner å gråte. Det er kanskje noe med lukten av tjære, fargespillet og tradisjonshåndverket som gir en form for resonans i ryggmargen til folk. Når katedralen er ferdig bygget, er målet å la den reise rundt. Vi håper at byggverket kan inspirere innen miljø, kunst og dialog- arbeid – og ikke minst fortsette å berøre folk