Materialisten: Skiferstein på veggen der

Veggene på det nye Nasjonalmuseet i Oslo er først og fremst grå og massive. Men går du nærme og ser nøye, finner du unike steiner med horisontale stripemønstre, bølger, forkastninger, samt små hvite øyer av kvarts.

Vi møter Anne Birkeland, geolog og museumspedagog ved Naturhistorisk museum i Oslo, ved den skiferbesatte museumsveggen.

– Det er fantastisk at Nasjonalmuseet er bygget i oppdalskifer. Mens Rådhusplassen har indisk granitt, har vi her valgt et helt unikt materiale. Vi får mindre klimagassutslipp på grunn av steinens kortere reise, men også et innblikk i vår egen natur- og kulturhistorie, sier Birkeland, som da tar med i beregningen at steinen ble fraktet til Tyskland for oppkutting og nummerering.

Det er svimlende å prøve å forstå en steins historie. Skal vi tilbake til en slags begynnelse for skiferen, som dekker 20 000 kvadratmeter av Nasjonalmuseet, inne og ute, havner vi minst 750 millioner år bakover i tid – og til en sandstrand langt, langt vekke.

– Skiferen vi ser her, var en gang en sandstrand sør for ekvator. Der lå kvarts og glimmer og skuret mot hverandre og ble gradvis gjort om til fin sand.

For oppdalskifer er rent geologisk en «kvartsittisk skifer», hvor hovedmineralet er kvarts. Kvarts er laget av grunnstoffene silisium og oksygen, som får en solid kjemisk binding når de danner krystaller. Glimmer, den andre bestanddelen i skiferen, er på sin side sammensatt av en rekke grunnstoff, som magnesium, kalium, oksygen og silisium, og er mye mer flakete og porøs.

Det motsatte av skiferstein er for eksempel størkningsbergarter som granitt og lavastein. Skiferen er en såkalt omvandlingsbergart – den har vært noe annet og er blitt omvandlet.

– De 750 millioner år gamle sandstrendene oppsto av sand, grus og leire som ble skylt mot havet fra for lengst forhistoriske elver og eroderende fjellkjeder.

Disse sandstrendene har deretter blitt presset nedover i dypet og nordover av kontinentenes langsomme bevegelser. Til slutt ble de en del av Den kaledonske fjellkjede i dagens Skandinavia. Dette var fjell på høyde med Himalaya, som oppsto ved at fortidskontinentene Laurentia (dagens Nord-Amerika) og Baltika (Europa) kolliderte for rundt 430 millioner år siden.

Oppdalskiferen ble da presset enda lenger ned, varmet opp av friksjonsvarme og varme fra jordens indre, og ble nærmest plastisk. De opprinnelige sedimentære lagene av sand, grus og leire ble deformert mens kontinentene beveget seg.

Siden forvitret og eroderte den samme fjellkjeden, og skifersteinen steg da sakte opp mot jordskorpen, samtidig som den ble utsatt for ulike former for press. Her ble den lagvise stripestrukturen vi ser i steinen på museumsveggen, skapt.

– Det som en gang lå dypt nede i jorden, ligger nå oppi dagen. I enkelte av steinene på veggen ser vi også spor etter et sidelengs trykk mot steinlagene. Da oppstår det en mer bølgete struktur. Noen steder ser vi mer rette brudd og bitte små forkastninger – dette er spor etter 400 millioner år gamle jordskjelv, og på et vis er veggen også en slags eldgammel seismograf.

Skifer finnes steder som Alta, Telemark, Otta og Oppdal. Ordet skifer kommer fra tysk og betyr skiver. Ordet kom til Norge med tyske håndverkere på 1600-tallet, som kom for å jobbe i gruveindustrien.

Men utnyttelsen av steinene er eldre enn dette. Så lenge det har funnes mennesker i Norge, har vi utnyttet skiferstein. De flakvise steinene har blitt løsnet av menneskehånd og benyttet til både bygninger og redskaper.

– I Eidsborg i Telemark var det fra vikingtiden og frem til 1953 en sammenhengende produksjon av brynestein. Så lenge man har laget redskaper av jern, trengte man bryner for å slipe ljå eller øks. Disse ble ofte laget av kvartsittisk skifer.

Både oppdalskifer og altaskifer er harde fordi de inneholder mye kvarts, og fungerer derfor ypperlig som bestandig byggestein. I prinsippet kan museets vegger stå evig.

– Når Nasjonalmuseet nå bygges i skifer, benytter de seg av en eldgammel tradisjon, når det gjelder både kultur, arkitektur og ren bygningsteknikk. I tillegg får vi denne lange geologiske fortellingen på kjøpet. For en geolog er det veldig artig, avslutter Birkeland.