Materialisten: Vil alminneliggjøre trelåsen

Et av ønskene til Solberg er å få ned prisene på trelåser, slik at denne teknikken «alminneliggjøres».

– Da kan du som arkitekt planlegge med trelåser i stedet for 2x4/2x6 og sertifiserte løsninger som ofte innebærer metall. Hvis vi snakker om klima og CO2-regnskap, må låser i tre kontra metall være ideelt. 

Arkitekter har her imidlertid et stort problem, mener Solberg. Fordi de «alltid» skal ha en ingeniør til å godkjenne det de har tegnet, havner de på standardløsninger. 

Nylig «tok han ut» omtrent sju tonn metall fra et relativt lite prosjekt og erstattet det med trebaserte løsninger. Ingeniøren tar gjerne utgangspunktet i det som er sertifiserte materialer og de vanlige standardløsningene med en sertifisert metallvinkel som trenger et visst sertifisert antall skruer, forklarer han. 

– Ingeniørene har ofte hverken kompetanse eller interesse av å godkjenne trelåser. Mange arkitekter trenger kanskje litt mer kunnskap om hvilke muligheter som finnes – både om effektive teknikker, verktøy og hvilke materialer som finnes på markedet utenfor Ring 3. 

– Men dette handler vel også om lovverket? Hva skal arkitektene gjøre i stedet?

– Det handler mest om kompetanse. Jeg mener arkitektene heller må vende seg til «kompisen sin» som er byggmester, som også kan si noe om stivhet og bæreevne i trekonstruksjoner. 

Solberg mener også man i samtalen om trearkitektur må bort fra tanken om at man må bruke gammelt «romantisk» verktøy.

– Det er mulig å serieprodusere trelåser med riktig moderne verktøy. Også her virker det som om arkitekter ikke vet hva som er mulig. 

Interessen for tradisjonsbaserte trelåser dreier seg ikke om en nasjonalromantisk tilnærming.

– Med en gang man snakker om tradisjonshåndverk, blir det veldig nasjonalt i Norge. Men bruken av trelåser er universell og jeg henter inspirasjon fra Japan, Bulgaria, Slovenia og Italia.

Mer bruk av tre handler også om «karbonarkitektur». Litt forenklet må vi bort fra Bauhaus-idealene, mener han. 

– Norge får riktignok internasjonal kritikk for naturslitasje ved flatehogst, men overdimensjonering av bygningselementer av tre kan på den andre siden ta større mengder karbon ut av sirkulasjon. Det er bra for CO2-regnskapet. 

Han stiller spørsmål ved om ikke norsk granskog, resultatet av 70 års skogsplanlegging beregnet for celluloseindustrien, heller kan dyttes inn i byggenæringen?

– Men da vil alle ledd i byggeindustrien antakelig steile, fordi de lever av at ting er status quo.

Han beskriver et system hvor ukurante kvalitetsmaterialer ofte legges utenfor portene til sagbrukene i stedet for å brukes. Det som ikke kan bli vanlig standardiserte materialer males ofte opp til tremjøl – og males til flis. 

– Dette skjer fordi sagbrukene ikke er dimensjonert for kvalitetstømmer. Det ironiske og triste er at celluloseindustrien heller ikke vil ha flisa. Da sendes det til Sverige, som kanskje heller ikke vil ha det. 

– Hva er løsningen slik du ser det? 

– Alt trenger ikke bli til standard 2x4, men man kan bygge med større dimensjoner. Overdimensjonering har også estetiske verdier, i tillegg må vi få vekk metallet og inn med trelåsene. For byggebransjen byr resirkulering av tre på utfordringer. Overdimensjonering og rene trelåser kan være et godt utgangspunkt for presirkulering. Jeg mener også at vi må ta bedre vare på de kvalitetsmaterialene som finnes.