Bærekraftige rammemakere

Egen estetikk

En gjengangsmelodi i Arkitekturopprøret er at alt nytt er grått og kjedelig. Det er Kine Angelo enig i. Hun er interiørarkitekt og førsteamanuensis ved NTNU, hvor hun underviser om farge i arkitektur. Men i løpet av de elleve årene hun har vært ved NTNU, har det skjedd store endringer både på skolen og blant studentene, mener hun.

– I begynnelsen ble jeg nesten klappet på hodet da jeg sa at jeg jobbet med farger i arkitektursammenheng. Men responsen fra studentene var klar på at dette ville de ha mer av.

Hun mener likevel at studentene i stor grad formes av lærernes holdninger, som gjerne er formet av modernistiske idealer. Selv ønsker hun Arkitekturopprøret velkommen, og tror og håper at opprøret også smitter over på studentene.

– Jeg har inntrykk av at studentene savner å lære å argumentere for estetiske valg.

At det er mye ensretting i arkitekturen som tegnes, også på skolene, er Angelo enig med opprørerne i.

– Tiden vi lever i, legger ikke til rette for at studentene skal tørre å slippe seg løs. Det er mye stress knyttet til karakterer og et tøft arbeidsmarked, og de er veldig opptatt av portfolio og CV. Mange studenter fokuserer for mye på hva de trenger i praksis, i stedet for å bygge opp sitt eget estetiske syn.

Hun skulle gjerne sett at avgangsutstillingene var mer utforskende.

– Men det har vært en positiv vending de siste tre–fire årene, med mer fokus på klima og transformasjon. Det har også skapt et større rom for å snakke om estetikk.

Hvis studentene ble flinkere til å argumentere estetisk, hadde det kanskje vært lettere å stå imot at all bygging kun styres av økonomiske hensyn, tror Angelo.

Mer gjenbruk, mindre modernisme

Steffen Wellinger er professor ved NTNU, hvor han jobber med tredjeårsstudenter og store bygninger i urban kontekst, i samarbeid med FutureBuilt. Han mener interessen for gjenbruk stadig vokser blant studentene.

– Det handler selvfølgelig om miljøhensyn, men også om identitet og søken etter nye uttrykk. Jeg tror at man i stor grad har forlatt tanken om å kontrastere, nå vil man tilpasse seg omgivelsene og gjenbruke materialer.

Studentene formes mye av tidsånden, mener Wellinger.

– Da Archdaily og Instagram, kom ble det mye mer homogent, med overtydelige forbilder, som BIG, som førte til mer ensretting. Gjennom estetikkdebatten og gode referanser, som Nygaardsplassen og KA13, finner vi nå en større bredde.

Den økende interessen for gjenbruk kan leses som en form for modernismekritikk, tror Espen Surnevik.

– Med bærekraftkrisen vi har fått i fanget, nye sosiale utfordringer og pandemien på toppen, så kan man kanskje se en manglende tro på det moderne prosjektet, som gjør at man leter etter nye verdier. Den moderne arkitekturen blir bildet på det moderne prosjektet som man ikke lenger tror hundre prosent på tankegodset til. Da begynner man å lete med lys og lykte etter andre uttrykk, som representerer andre verdier.

Det har vært en bevegelse de siste fem–ti årene i utdanningen, i retning av mer ikke-modernistiske uttrykk, mener Surnevik.

– Studentene nå tegner mer klassisistiske prosjekter, som de ikke tegnet for 15–20 år siden da jeg gikk her. Man hadde jo en periode med postmodernisme, hvor for eksempel Jan & Jon tegnet moderne klassiske prosjekter. Man kan nok helt klart se tendenser til det samme i dag, selv om det selvfølgelig aldri kommer tilbake på akkurat samme måte.

Surnevik tror det er del av en større tendens.

– Det har vi sett i lengre tid, ikke bare på AHO, men både på skoler og blant arkitekter i hele Europa. Det er en helt annen holdning til bymiljøer og historisk kontekst nå, man lytter i større grad til historien.

Trehogging og teglforband

Det er også sympatisk at man igjen er fascinert av det håndverksmessige, mener Surnevik.

– Man murer tegl i flott forband, som minner om gamle europeiske byer. Det er noe nært og vakkert ved det, og man henter dermed tilbake teksturen nærmest som dekorativt element.

Dette er tydelig hos studentene, sier Surnevik.

– Hvis man ser på mye av den norske arkitekturen de siste 50 årene, så har håndverket vært feiret først og fremst i små, dyre eneboliger og hytter. Nå begynner det å demre en ambisjon blant studentene om å ta dette til massebyggeriet.

Også i Bergen kan man se en økt interesse for håndverket, mener Espen Folgerø, som underviser i andreklasse ved BAS. Her hugger studentene selv ned et tre, og tar det med til skolens eget sagbruk, hvor tømmer tørkes og overtas av neste kull.

– Studentene får en veldig «hands on»-erfaring med materialene. Det er helt fundamentalt at de skjønner håndverket. Det gir dem et mer meningsfullt forhold til hvordan detaljer blir til.

Folgerø mener, som Messel, at en vei til å øke arkitekters handlingsrom er å sørge for at studentene får et bedre grep om arkitektens rolle som planlegger.

– Jeg tror det er viktig at vi løfter frem saksbehandlingsrollen, og at studentene lærer å være aktive på et tidligere stadium i planleggingen.

Historien er tilbake

– Studentene er ikke lenger så opptatt av å sette varige spor av seg i praktfulle signalbygg, men heller tilpasse seg de historiske omgivelsene, sier Victor Plahte Tschudi, som underviser ved AHO, blant annet i et masterkurs hvor studentene konsentrerer seg om monumenter i Roma. Han mener at man de siste årene kan se en dreining mot historien.

Ifølge Tschudi skjønner studentene instinktivt at skillet mellom fortid og nåtid ikke er så klart som man kan få inntrykk av fra debatten rundt Arkitekturopprøret.

– De er opptatt av problematikken rundt ornamentets rolle. De er interessert i å utforske tankegodset som ligger der, snarere enn bare å ta et standpunkt for eller imot.

I Roma-kurset fordyper studentene seg i ett monument hver.

– Sporene det setter i dem, er kanskje ikke så tydelige at de begynner å bygge med korintiske søyler, men det er helt klart at det skaper en resonans og dybde i prosjektene deres. Man kan jo aldri være original og bryte ut uten å vite hva man bryter opp fra.

Cathrine Tønseth Sundem er masterstudent ved AHO og hadde kurset om Roma i høst.

– Når jeg leser om Arkitekturopprøret, ser jeg ofte etter større tyngde og bevissthet om konteksten som trengs når man snakker om historiske bygninger. Det er noe man får av å studere monumenter i Roma, en bevissthet om at bygninger kommuniserer noe, har et nærvær, som gjerne er knyttet til sammenhengen de ble oppført i.

Tønseth Sundem er selv blant studentene som er positive til såkalt klassiske idealer, men mener det er viktig at de settes inn i en kontekst.

– Arkitekturen endrer seg jo etter samfunnets idealer og behov. Vi kan ikke appropriere fortiden, men vi kan lære av den og gjøre oppdagelser som gir mening for oss i det samfunnet vi har nå.

– Jeg tror ikke det er så mange som er like opptatt av arkitekturhistorie som meg, men jeg føler likevel det er en plass til meg på AHO, og at jeg har de professorer som gir meg muligheten til å utforske dette fagfeltet.

At dagens studenter er mer opptatt av å tilpasse seg enn å tegne signalbygg, kjenner Tønseth Sundem seg igjen i.

– Det er jo sånn verden er nå, vi får høre at i fremtiden er det transformasjon og bevaring som gjelder, og mange av oss kommer sikkert ikke til å tegne nye bygg. Kanskje er det det å tilpasse seg konteksten og bærekraftmålene som står igjen etter vår generasjons arkitekter.

Hun mener studentene får mye kreativ frihet, og opplever at skolen verdsetter eksperimentering.

– Samtidig er det jo ting som går igjen, så man kan sikkert se forskjeller mellom AHO, NTNU og BAS i hvordan det prosjekteres. Men man skal vite at vi sitter ikke og tegner skrekkeksempelet Løren, hvis det er det de er redd for.

En god bilderamme

For masterstudent Ida Messel er det viktigste at arkitekturen ikke tar for mye plass.

– Det er den største høna jeg har å plukke med Arkitekturopprøret, at de rett og slett har et helt annet syn på det bygde. De ønsker og tenker at bygninger skal være selve bildet, og ikke bilderammen. Jeg tenker jo at god arkitektur bør være gode bilderammer, det som egentlig er viktig, er liv og natur, og arkitektur som setter dette først, vil være den vakreste.

Hvis det man vil ha er mye karnapper og dill, så ser man byen som en haug med objekter og skulpturer uten sammenheng, mener Messel. Hun tror ikke det er tilfeldig at denne problematikken får så mye oppmerksomhet akkurat nå.

– Aldri har byen ligget så livløs foran oss som nå under pandemien. Det gjør det lettere å vurdere den som et dødt objekt, og man lager veldig statiske kategorier om hva som er stygt eller pent, uten kompleksiteten som egentlig ligger i hvordan ting lever og fungerer.

Messel påpeker at Audun Engh fra Arkitekturopprøret har ønsket seg mer demokrati i byggeprosessen. Det ønsker hun velkommen.

– Jeg vet ikke om løsningene han foreslår er de beste, men at de som planlegger bygg snakker med dem som skal bo der, er selvfølgelig veldig viktig, også for fagets utvikling. Jeg tror studenter er mer opptatt av brukerinvolvering enn tidligere, og det klinger jo godt med Arkitekturopprørets ønsker om demokratisering. Men da må man også tørre å stole på fagpersonen, og vi som arkitekter må kjempe for mer faglighet.