Pompidou-senteret stenger og gjenfødes
Pompidou-senteret en vårdag i 2025. Nå skal museet være stengt i fem år.
Foto: Torgeir Holljen ThonDet en gang revolusjonerende Pompidou-senteret i Paris stenger nå for oppussing. Vil det gjenoppståtte landemerket klare å ivareta byggets opprinnelige utopi?
Av Torgeir Holljen Thon
Pompidou-senteret er slitent. Stålet rustent, fasaden full av asbest. Kanskje er det den evig radikale og fantasifulle arkitekturens skyld at bygget har kunnet forfalle foran øynene på Paris’ befolkning og millioner av tilreisende turister, før man omsider har tatt tak i problemet og sagt at nok er nok, nå må det pusses opp.
Men nå skjer det endelig. Museet har stengt gradvis ned gjennom 2025, men i september stenger Pompidou-senteret helt, og skal være stengt i fem år mens det rehabiliteres, for å gjenoppfinne senterets opprinnelige utopi, som det heter i presseskrivene.
Mens en annen av Paris’ store arkitektoniske severdigheter, Notre Dame, nettopp har gjenåpnet, må vi altså klare oss uten Pompidou-senteret i fem år.
Et romskip
Jeg besøker senteret en varm vårdag. Den permanente utstillingen er allerede stengt, men likevel yrer det av liv i den store åpne hallen i første etasje. En utstilling om den postmodernistiske arkitekten Hans Hollein føles passende når man har kommet primært for å se den opprinnelige Pompidou-bygningen for siste gang, men som så ofte i møte med arkitekturutstillinger, så merker man umiddelbart at arkitektur er best i seg selv, ikke representert gjennom modeller, tegninger og videoer i et utstillingsrom.
Nei, jeg må ut og opp, gjennom glassrør-rulletrappene som på samme tid føles klaustrofobiske og frigjørende, hvor man gradvis ser mer og mer av Paris.
Den franske presidenten ville ha revolusjonerende arkitektur, og fikk det. Da arkitektkonkurransen ble utlyst i 1971 kom det inn 681 forslag, og juryen, som bestod av ingen ringene enn Jean Prouvé, Oscar Niemeyer og Philip Johnson, valgte forslaget til to unge, langhåra hippier.
Men uavhengig av hvordan Richard Rogers og Renzo Piano så ut, var det arkitekturen deres som virkelig var radikal. Å putte dette romskipet i midten av Paris var galskap, men en ærlig gest. Det var modig, men også litt uhøflig, har Piano uttalt.
Pompidou-senteret ligger som et fremmed romskip midt i Paris.
Foto: Torgeir Holljen ThonEnergieffektivisering og universell utforming
Pompidou-senteret, som stod ferdig for snart 50 år siden, er ren fantasiarkitektur. Et levende, pustende dyr av en bygning, vrengt med innsiden ut, fargerik og uendelig inspirerende. Ofte, når arkitekter har tegnet noen rare former og usymmetriske vinduer på for eksempel en barnehage eller skole, forklarer de valgene sine med at det er ment å stimulere barnas fantasi.
Som regel fremstår det som ganske tomme ord. I Pompidou-senterets tilfelle derimot, kunne ikke poenget vært mer treffende. Her kan man nærmest se hvordan barn i sanntid oppdager hva arkitektur er og kan være.
Men den banebrytende og gjennomsiktige arkitekturen og dens fullstendige integrering av all teknologi og infrastruktur, er også grunnen til at bygningen nå må stenge og være stengt i fem år. Asbesten må fjernes og det rustende stålet må rustes opp. I tillegg krever bygningen energieffektivisering og mer universell utforming.
Slik vil Moreau Kusunoki åpne opp førsteetasjen mot kjelleren.
Illustrasjon: Moreau Kusunoki En Association Avec Frida Escobedo Studio– Må forbli relevant
Med Tjuvholmen-arkitekt Renzo Piano i juryen ble det i 2024 avholdt arkitektkonkurranse for oppussingen, og vinneren ble Moreau Kusunoki, i samarbeid med Frida Escobedo Studio og AIA Ingénierie.
– Helt siden begynnelsen har Pompidou-senteret strebet etter å være et eksperimentelt sted, som stadig gjenoppfinner seg selv for å forbli relevant og inspirere nye ideer. Vi ser dette prosjektet som en mulighet til å forbedre disse aspektene, og gjennom en respektfull og tilpasningsdyktig reparasjon skape et museum som forsterker åpenheten og kontinuiteten med byen, sier Nicolas Moreau og Hiroko Kusunoki i en pressemelding.
Planen er å åpne opp torget i midten av første etasje, slik at man får en stor åpning og trapp ned til kjelleretasjen. Slik knyttes etasjene bedre sammen innvendig. Hensikten er også å forbedre og tydeliggjøre bevegelsene besøkende har rundt omkring i bygget. Tyngepunktet flyttes fra vestfasaden til midten av byggets indre, noe som er ment å øke lesbarheten og fjerne tvil og nøling hos museumsgjestene.
Det nye Pompidou-senteret, slik arkitektene ser det for seg i fremtiden.
Illustrasjon: Moreau Kusunoki En Association Avec Frida Escobedo Studio– Tåler tilpasning
Mens Richard Rogers’ kontor RSHP valgte å delta i arkitektkonkurransen, uten å nå opp, valgte Renzo Pianos kontor RPBW i stedet å vokte byggets arkitektoniske integritet, som Giorgio Bianchi fra RPBW sier til Architects Journal.
– Vi må passe på at arkitekturen ikke på noen måte blir truet, sier Bianchi.
Og selv om oppussing var uunngåelig etter 50 år, understreker han likevel:
– Bygningen er laget for å være fleksibel og tåle visse former for tilpasning.
Men hvor lett er det å videreføre arkitektur som var revolusjonerende og futuristisk for 50 år siden? På 70-tallet tok teknologien og infrastrukturen mye plass, og det gjenspeiler seg i det arkitektoniske uttrykket på Pompidou. I dag er situasjonen en annen, og teknologien er i stor grad usynlig.
Hvordan man skal klare å gjenoppfinne senteret opprinnelige utopi, uten at det blir retro, gjenstår å se. For å gjenreise Notre Dame måtte man hente fram gamle steinhuggere. Hvordan blir det med oppussingen av Pompidou, skal man hente fram gamle elektrikere og rørleggere?