Aaron Betsky: The Monster Leviathan: Anarchitecture
Den «visjonære» KI-arkitekturen til Cesare Battelli pryder bokomslaget på Aaron Betskys bok om anarkitektur.
Illustrasjon: Cesare BattelliKompromissløs anarkitektur: Aaron Betskys løsning er ikke en retur til et mer klassisk formspråk, men derimot å legge til rette for at arkitektene kan forfølge sine visjoner enda mer kompromissløst.
Av Jo Forbord Stavdal
Se for deg den unge arkitekten Frank Lloyd Wright i Chicago rundt år 1900. På dette tidspunktet var byen i stor vekst og et av Nord-Amerikas viktigste industrisentra. Den lå i vannskillet mellom The Great Lakes og Mississippielven, i tillegg til å være et knutepunkt for jernbanen mellom øst og vest. Wright jobbet selv for Louis Sullivan med utformingen av de stålarmerte skyskraperene som kom til å definere den såkalte Chicagoskolen, innbegrepet for amerikansk industriell modernitet.
Historikeren Adam Smith beskrev Chicago som “første gang amerikansk tenking ble virkeliggjort som en enhet” men likevel var Wright ambivalent til utviklingen han så rundt seg, og lanserte et alternativt program for arkitektens rolle i den moderne verden. Arkitekten må «lese» byen for å avdekke «drømmene og begjæret» som uttrykker samfunnets «sjel». Dersom dette ikke skjer, advarte han i en tale i 1921, vil de samme drømmene fôre uhyret Leviatan, som ligger «under byen» som en stadig truende tilstedeværelse.
I The Monster Leviathan: Anarchitecture bruker Aaron Betsky denne visjonen som en inngang for å skrive det han kaller «en hemmelig og parallell arkitekturhistorie». Boken består av et kompendium av tekster, skisser og modeller som på ulike måter beskriver en ufullstendig, umulig eller utopisk arkitektur. Wrights bibelske uhyre er bokens hovedmetafor, og forankrer Betskys prosjekt i en amerikansk modernitetskritisk tradisjon.
Ifølge Betsky er den italienske arkitekten Piranesi det klassiske eksempelet på en arkitektur i Wrights ånd. Verkene hans (nylig utstilt på Nasjonalgalleriet) består av imaginære tegninger av romerske bypanoramaer, som senere inspirerte nyklassismen.
En annen urfigur for potensiell arkitektur er franskmannen Jean-Jacques Lequeu, som mot slutten av 1700-tallet tegnet forslag til okkulte templer og samlingssteder under gatene i Paris. Videre ser Betsky gjenskinnet fra Piranesi og Lequeu i det tjuende århundrets avantgarder og frem til dagens eksperimentelle arkitektur — for eksempel den «visjonære» KI-arkitekturen til Cesare Battelli, som pryder bokomslaget.
The Monster Leviathan: Anarchitecture
Aaron Betsky
MIT Press, 2024
En gjennomgangsfigur er den marxistiske teoretikeren og renessanseeksperten Manolo Tafuri. Tafuri mener at arkitekten er fanget i et uløselig paradoks: «Siden byen objektivt er strukturert som en maskin for utvinning av merverdi, ender den opp med å reprodusere betingelsene for industriell produksjon.» Arkitektens forsøk på å oppheve disse motsetningene, ender ifølge Tafuri ofte med å tildekke og reprodusere dem, noe han for eksempel mener at var tilfellet for Le Corbusiers og Niemeyers modernisme.
Mange av eksemplene i boken omhandler i forlengelsen av dette arkitektur som nærmer seg et slags nullpunkt: For eksempel det umulige House X til Peter Eisenmann (som blant annet senere utformer Holocaustmuseet i Berlin), og de tidlige abstrakte skissene til Rem Kolhaas og Zaha Hadid. At mange av arkitektene senere var i stand til å gjøre sin konseptuelle umulighetsestetikk både salgbar og byggbar berører et av Betskys hovedpoenger: Arkitekturens utopiske side opphører å eksistere så snart den virkeliggjøres. Han siterer anerkjennende Mark Wigleys credo om at “bygningen er arkitektens gravkammer.”
Det finnes kanskje et krysningspunkt mellom kritikken av modernistisk og postmodernistisk arkitektur, slik det har kommet til uttrykk i Arkitekturopprøret og i Betskys anarkitektoniske visjon. Betsky sier seg nemlig enig med arkitekturopprørerne i at moderne arkitektur har feilet, og at et «menneskelig» element har gått tapt.
Også han ønsker en mer demokratisk utforming av byen. Løsningen hans er derimot ikke en retur til et mer klassisk formspråk, men derimot å legge til rette for at arkitektene — i Wrights forstand: modernitetens sjelesørgere — kan forfølge sine visjoner enda mer kompromissløst.