Det var med stor interesse jeg fulgte med på aksjonen i sosiale medier kalt «@anonymearkitektstudenter», som ble startet av forhenværende arkitektstudent Um-Ul-Banin Syed tidlig i 2021. I et intervju hos NRK, kunne Syed fortelle om rasisme på skolen, så vel som frekke tilbakemeldinger fra professorene. Hun mottok en rekke lignende historier fra andre studenter om hardt arbeidspress og dårlig pedagogikk ved AHO, som ble delt anonymt over internett. På sikt kan antageligvis vitnesbyrdene bidra til å forbedre læringsmiljøet på skolen.
Samtidig som dette foregikk, leste jeg om et studentopprør som skjedde for omtrent 100 år siden, da arkitektstudent Carsten Boysen sto i spissen i en kamp for å demokratisere studiet ved datidens eneste arkitekthøyskole i Norge, NTH. Boysen ønsket at studentene skulle ha mer å si for hvordan læreplanen ble formet og at undervisningen ikke skulle reduseres til ornament-tegning, men bli mer virkelighetsnær.
Denne historien kommer naturligvis tidlig i Jon Guttus biografi om Boysen, men konflikten er mer enn en detalj i karrieren til den boligpolitiske pioneren som skulle være med på å forme etterkrigstidens radikale boligpolitikk. For mer enn noe symboliserer den hva Boysen og hans venner kjempet for. Det var ikke bare studiedemokrati som var målet: kampen stod også mellom nyklassisisme og funksjonalisme. Guttu viser hvordan studentkonflikten ikke bare resulterte i en studentstreik. Konflikten førte nemlig også til en debatt mot professor Sverre Pedersen på et møte i Oslo Arkitektforening i 1930. I Boysens tale under dette møtet kommer det tydelig frem at den moderne funksjonalismen ikke bare var en stil for ham, men først og fremst en sosialistisk arkitekturpraksis.
I talen legger Boysen frem hva han betraktet som problemet med arkitektene, og i hvilken retning standen nå burde gå. I løpet av 1800-tallet hadde arkitekten vært en «kulissemaler» for borgerskapet, mente han. Nå var det på tide at man sluttet å jobbe for de ressurssterke, og heller stilte sin kunnskap til disposisjon for dem som trenger det: folk flest. Istedenfor å sløse bort tid og ressurser på å bygge dyrt for de rike, burde arkitekten bidra med en sosial arkitektur som sørget for kvalitetsboliger til arbeiderklassen. Boysen hevdet videre at arkitektene burde være kritiske til dem som reduserte funksjonalismen til en estetisk kunst som bejublet maskinen. Spørsmålet var heller hvilken funksjon arkitekturen spilte i samfunnet. For Boysen var det til og med problematisk at det i det hele tatt fantes en stand av arkitekter – de burde bryte ut av lauget og heller snakke med samfunnet.
Guttu er selvsikker i beskrivelsen av konteksten Boysen virket i – det gjør at leseropplevelsen på utmerket vis overskrider det arkitektfaglige. Det ville marxisten Boysen selv klart nikket anerkjennende til. Hva Guttu imidlertid burde brukt ytterligere plass på, er å trekke ut hva vi kan lære av Boysen i vår tid. Sluttkapitlet, som forsøker å aktualisere arkitekten i lys av dagens begredelige boligsituasjon, kunne med fordel vært dobbelt så langt. At så ikke er tilfelle, kan kanskje ha noe med konteksten boken ble til i. Men bare siden 2019 har boligspørsmålet så å si eksplodert. Boysens engasjement for ikke bare arbeiderklassen i sin alminnelighet, men særlig leieboere, unge boligsøkende, rullestolbrukere og eldre, gjør ham ytterst relevant for dagens utviklerstyrte boligutvikling.
Boysen er også på sett og vis en slags inversjon av deler av dagens arkitekturstudentmasse. Der de i dag er den gruppen studenter som bruker mest tid på studiet, brukte Boysen mer tid utenfor skoleveggene. Det var ikke fordi han ikke likte arkitektur, men fordi han mente han burde bidra der kunnskapen hans trengtes. Boysen var derfor også overarbeidet, og selv om han kom fra en privilegert bakgrunn levde han stort sett fattig. Istedenfor å gjøre karriere, jobbet han gratis for sosiale formål, og alle penger han hadde til rådighet forsvant inn i ulike prosjekter, som tidsskrifter og andre publikasjoner.
Slik sett kan boken være en inspirasjon for overarbeidede studenter som har begynt å utfordre de rådende strukturer på AHO. Kanskje kan de bli inspirert til å trekke kampen ut i samfunnet og mot kapitalismen. For igjen er boligspørsmålet brennaktuelt, og arkitektenes stemme trengs.