Sosialdemokratiske spøkelser

I sin debutroman Habitat tar den Oslo-baserte, irske arkitekten Catriona Shine for seg det samme historiske vannskillet. Fortellingen følger beboerne i en boligblokk fra femtitallet, som kunne vært tegnet av de modernistiske arkitektene Knut Knutsen eller Harald Hille. I løpet av en uke begynner materialene i bygningen imidlertid å svikte.

Det starter forsiktig, med taklekkasjer og murstein som forsvinner, men snart truer bygningens bærende konstruksjoner med å falle sammen. Det som skiller beboerne fra hverandre, og fra omverdenen, blir stadig mer porøst, noe som utfordrer borettslagets vante orden. Denne rammefortellingen tjener som en syrlig allegori over det norske samfunnet anno 2025, der det sosiale — og materielle — fundamentet bokstavelig talt begynner å slå sprekker.

Et eksempel er forholdet mellom Hildegunn og hennes barnebarn Gunnar. Hildegunn har bodd i bygården hele livet, men ønsker ved sin død å donere leiligheten, som hun har holdt i topp stand med originalt interiør, til norsk folkemuseum. Gunnar spekulerer derimot i hvordan han kan selge den samme leiligheten til høyest mulig pris.

Dette er polene i dagens situasjon, virker Shine å si: Boligen som rent estetisk objekt på norsk folkemuseum, på den ene siden, og rent spekulativt objekt på det norske boligmarkedet, på den andre. Det opprinnelige målet om å dekke et grunnleggende behov for husrom, har derimot forsvunnet.

Likhetstanken bak 1950-tallets sosiale boligbygging avkles også gjennom beboernes implisitte hierarkier. Arkitektparet Frida og Fridtjof bor øverst, med designsofa i ubehandlet lær, imens tre indiske IT-ingeniører bor i kollektiv i kjelleren.

«Tidligere var det tjenestepikenes rom», reflekterer proprietæren Gunnar, «perfekt for utleie». Han er «fascinert av at selv om huseiere i et bestemt område kunne være ganske homogene, i likhet med leietakere, hadde eiere og leietakere i et bestemt område svært lite til felles med hverandre. De befant seg i separate samfunnslag og påvirket knapt hverandre».

Leietakerne i kjelleren bærer de største konsekvensene når bygningen begynner å kollapse, men blir mistenkeliggjort for å ha forårsaket problemene selv. Ved det ekstraordinære årsmøtet forsøker Gunnar å gestikulere dem vekk, men en av de andre påpeker, noe resignert, at de jo «har rett til å være der og å snakke».

Shines miljøskildringer er så generelle at fortellingen kunne vært satt til en annen by, og et annet land, uten at det hadde vært nødvendig med store endringer. Boken kunne også kanskje vært mer konsis. Men beskrivelsene av den norske boligeierens temperament treffer en nerve.

På tross av en høflig omgangsform, er det lite solidaritet mellom beboerne, og særlig de enslige, utenlandske og gamle blir mistenkeliggjort når de søker hjelp. Poenget understrekes gjennom bokens eksperimentelle grep, som er å gi bygningsmaterialene selv en stemme: «Vi klamrer oss til hverandre», sier bygningens betong og armeringsjern i åpningskapitlet, «men det er dere som frykter, og som må holdes unna medlemmer av deres egen art, som ikke er familie».

I et stadig mer spekulativt boligmarked, der vårt habitat preges stadig mer av sin abstrakte pengeverdi, vil den materielle virkeligheten til slutt insistere på sin egen forrang, og menneskene blir igjen «tvunget til å se på sin livssituasjon, sine gjensidige forbindelser med nøkternt blikk».

Bokens klimaks finner sted den 17. mai, der beboerne i naboblokken, i bunad og med champagneglass, snur seg i forferdelse når de blir vitne til det som har skjedd over gaten. Catriona Shine gir i Habitat et sjeldent, litterært outsider-blikk på Norge, og et folk hjemsøkt av sin egen sosialdemokratiske fortid.