Det heter at bokelskere sjelden går alene til sengs. Midt i lockdownen i vinter, var jeg derfor heldig som fant Ensomhetens århundre. Der hadde jeg nesten 300 siders selskap, ja og nesten 80 sider ekstra med kilder. For påstandene om ensomhetens negative virkninger og fellesskapets positive effekt har Noreena Hertz dokumentert utførlig i sin brennaktuelle bok om byens ensomhet.
Selv om den forsøker å vise til nyeste forskning, er boken likefullt til tider skrevet i en personlig tone. Hertz begynner eksempelvis med å fortelle at hun og mannen ikke kan sove i samme seng, koronaen krever at de sover hver for seg. Likefullt er det ikke Hertz’ erfaringer eller analyser boken er bygd rundt, men eksisterende forskningslitteratur. Det er imidlertid ikke originalitet boken bør verdsettes for: den setter på strålende vis ord på hvilken retning det 21. århundre er på vei i.
«Folk går mindre i kirken eller synagogen» rapporterer Hertz fra forskningsfronten, «færre er medlem i et foreldreutvalg eller en fagforening og det er færre som spiser eller lever sammen med andre, eller har en nær venn, enn bare for ti år siden. I tillegg har vi mindre fysisk kontakt: Vi tar mindre på hverandre og har mindre sex» (18).
Problemene for meg som en norsk leser, er imidlertid at jeg er usikker på om tallene gjelder Norge. Jeg vet at Oslo er en by med særdeles mange som bor enslig, og jeg vet mange ikke ønsker å bo alene, men betyr det at vi tar mindre på hverandre? Og er ikke utallige barn her sluset inn i den organiserte idretten?
Mer interessant finner jeg derfor Hertz gjennomgang av effekten av ensomhet, for den er jo like alvorlig her. Det er kort sagt en tilstand som tar liv: «Hvis du føler deg ensom eller er sosialt isolert, er sannsynligheten for at du skal dø en for tidlig dør, nesten 30 prosent høyere enn ellers» (27).
Det er imidlertid ikke forskningen på ensomheten som er det viktigste, men Hertz’ politisering av ensomheten. Personer som tilhører arbeiderklassen eller er utsatt for diskriminering, er overrepresentert på statistikk for ensomhet. Mer generelt plasserer Hertz ensomhet i en nyliberal politisk kontekst som fremelsker individualitet på bekostning av kollektivet, egoisme foran fellesskap. Ja, dessuten kan jeg kjenne meg igjen i beskrivelsen av et arbeidsliv som er så travelt at vi ikke rekker å snakke med naboene våre – forskning Hertz viser til stadfester til og med at hastigheten til fotgjengere er på vei opp i verdens storbyer.
Ved å se på ensomhet som et sosialt fenomen, gjør ikke Hertz fenomenet politisk bare ved å vise at samfunnsstrukturer påvirker oss, men også at vi føler oss maktesløse i møte med disse strukturene. Den følelsen gir også grobunn for fortvilelse høyrepopulister vet å spille på, med skadelige effekter for samfunn og fellesskap.
Når vi kommer ut av koronakrisen – som på mange måter har fremskyndet isoleringen boken på bekymrende vis beskriver – må vi ifølge Hertz finne frem til kollektive løsninger. Det realistiske idealet med historisk presedens er for henne derfor den amerikanske New Deal-politikken som ble rettet mot å løse problemene depresjonen skapte på 30-tallet sammen, samt den britiske Labour-regjeringens velferdsreformer i etterkant av andre verdenskrig.
Hva Hertz imidlertid gjør for lite ut av, er hvordan sosialdemokratiet var bygd på politisk aktivisme og en sterk arbeiderbevegelse. Hertz viser til flere eksempler av sosial arkitektur og infrastruktur så som bibliotek, bokollektiv og stabile leiepriser som hindrer stadig flytting og dermed lite kontakt blant naboer, så vel som lavere skatt til butikker for å holde liv i gågater. Men skal disse gevinstene som hindrer ensomhet gjelde flere enn de rike som kan kjøpe seg vennskap (som Hertz viser bokstavelig talt skjer), må makt settes bak kravene. Hvis ikke kan vi gå fra et ensomt til et hatefullt århundre.
Samtidig finnes det også håp i byen. For er ikke byene et sted vi kan møtes og være sammen? Det er i hvert fall ledemotivet i sosiolog Unn Conradi Andersens bok av ifjor, På egen hånd. Boken undersøker hva Andersen omtaler som singelsamfunnets fremvekst, og viser sosiale og politiske tendenser som har muliggjort at personer kan frigjøre seg, flytte hjemmefra og inn i et eget hjem. Andersen viser også hvordan singellivets behov i stor grad allerede møtes i dagens levende byer.
I boken kan vi lese at andelen aleneboende vokste jevnt fra 70-tallet frem til 2001, hvor tallet landet på 38 prosent i Norge og nesten 50 prosent i hovedstaden. I byen kan enslige ifølge Andersen «koble» seg til sosial infrastruktur. Om de single skriver hun at «vesentlig for livet deres, og samhandlingen dem imellom, var nettopp byen som sted» (53). Selv om Hertz også ønsker å styrke det sosiale i byen, er dette sosiale allerede tilstede i Andersens beretning. Og ikke minst, det er i stor grad aleneboende som har gitt grobunn for tjenester som kafeer og restauranter.
Et av målene til Andersen, er da også å beskrive det å være singel som noe annet enn utelukkende et problem. Å være enslig er ikke noe som alltid må defineres som en mangel, men som noe positivt. Individualiseringen som har skjedd de siste femti årene som Hertz beskriver, er slik sett delvis snudd på hodet hos Andersen.
Boken hennes representerer på mange måter en nyansering, og Andersen burde kanskje ha skrevet et forord til den norske utgaven av Hertz’ bok. For i På egen hånd kan vi lese at den rapporterte ensomheten går ned i Norge. Og hun viser dessuten at vi i Norge mangler et tilsvarende begrep som solitude. Ikke rart at aensomhet utelukkende forstås negativt, skriver hun, og lager en egen oversettelse: egenværen.
En gang var det imidlertid så å si umulig å være enslig. Andersen beskriver utførlig hvordan Boligformidlingsnemda inspiserte leilighetene til aleneboende i Oslo, for å passe på at de ikke tok seg for mye til rette. Noe så basalt som vindu på kjøkkenet fikk deg kastet ut, slik at leiligheten kunne bebos av en barnefamilie. Hvis heteronormativiteten er skurken i boken, er helten i boken Agnes Husbyn. Andersen intervjuer henne ikke bare om hennes erfaring med Boligformidlingsnemda, men med å organisere single så også de skulle ha rettigheter.
Sammen med Alfhild Brevig var Husbyn aktiv i Ensliges Landsforbund, som ble stiftet i 1957. Foreningen (som forøvrig ble lagt ned omtrent samtidig med at boken ble lansert) fikk reist hele ti blokker for enslige, for å bøte på diskrimineringen de møtte av både kommune og Husbank. Et av poengene til Andersen, er da også at enslige på mange vis har tid til å drive med aktivisme, og mange sider av velferdsstaten vi idag tar for gitt, er det «peppermøer» som har kjempet frem.
Foruten en aksjonistisk politisering, politiserer Andersen i likhet med Hertz ensomhet som sådan, og sosiologen påpeker at selv om ikke alle enslige er ensomme, er mange det. Andersen lager termen «kulturelt distribuert ensomhet» for å beskrive hvordan enslige er utsatt: Der heterofile foreldre på mange vis har et samfunn skapt i deres bilde, må de enslige på mange vis ta sakene i egne hender.
Som Hertz imidlertid får frem, kan vi alle, enslige og familier, tjene på å dyrke mer fellesskap. Arkitekter og boligutviklere bør kjenne sin besøkelsestid, eller lesetid nå i koronaen, for både Hertz og Andersen vektlegger behovet for nye boløsninger. Som Andersen skriver: «Norge består stort sett av eneboliger, tomannsboliger og rekkehus, som utgjør 74 prosent av boligmassen. Spørsmålet er om det er hensiktsmessig når 974 200 av befolkningen lever alene?» Når det er sagt, blir små leiligheter stadig dyrere, og idag er det for øvrig ikke en kommunal nemd som fjerner vinduer og sol, men en konservativ stat og profittivrige boligutviklere.