En obduksjon av norsk arkitektur

Boken Hvorfor ble det sånn? er et forsøk på en slags obduksjon av norsk byarkitektur og -utvikling, belyst gjennom enkelte utvalgte eksempler. Redaktørene Johanne Borthne, Kenneth Dahlgren og Even Smith Wergeland har invitert 23 skribenter fra ulike fagfelt til å diskutere dette. Målet er å eksponere de mange ulike faktorene, ut over arkitektens eventuelle vilje og evner, som spiller inn når bygninger og bygningsmiljø formes.

Tema for de 17 kapitlene spenner fra boligmarked og prisutvikling (Jan Ludvig Andreassen) til tid og følelser (Knut Schreiner), med særlig fokus på overgangen fra 1970-tallets regulerte marked til 2000-tallets liberalistiske vekstfest. Spredningen er stor, og mens noen kapitler inneholder konkret arkitekturanalyse og -kritikk, er andre mer akademiske drøftinger av for eksempel forvaltningspraksis eller rolleforståelse. Skribentene har sin bakgrunn i blant annet statsvitenskap, sosiologi, medievitenskap, kunsthistorie, økonomi og arkitektur.

I mine øyne er det kapitlene som omhandler konkrete prosjekter som er de mest interessante. For eksempel er Erling Dokk Holms gjennomgang av den fortsatt pågående utviklingen av Ensjøbyen opplysende («Den lubne lamellen»). Innledningsvis konstaterer han at «Ensjø utsondrer en form for livløshet» og fremstår som lite urban, selv om bebyggelsen på papiret har høy tetthet. Det totale inntrykket er uniformt og statisk. Hvorfor ble det sånn?

Den såkalte «kompaktbyen» er en planfaglig ideologi med røtter tilbake til 1970-tallet som har til hensikt blant annet å «intensivere byens økonomiske, sosiale og kulturelle aktiviteter». Denne modellen har ligget til grunn for utviklingen av Ensjø, helt siden det fikk status som byutviklingsområde i 1998. I 2004 vedtas planprogrammet for Ensjø, og sammen med teknisk forskrift legger planverket strenge og til dels absolutte føringer for utviklingen.

Det paradoksale er at til tross for alle intensjoner om en kompakt bystruktur med gode vilkår for byens økonomiske, sosiale og kulturelle aktiviteter, ble ikke kompaktbyen så veldig kompakt. Dokk Holm har intervjuet ulike deltakere i prosessen som er ganske samstemte i at lovpålagte krav gjør det vanskelig å lage gode boliger og interessant arkitektur. Spesielt kravene til dagslys, uteareal, støy og krav om snuradius for brannbil fremheves som ødeleggende. Til og med representanter fra Plan- og bygningsetaten ser at summen av kravene ikke harmonerer med idealet om en vital urban kompakt by med levende gater og alt det andre som kjennetegner en god by.

Mange later også til å være enige om at det hadde vært interessant å kunne jobbe med sluttede kvartaler. Det kunne gitt tydelige overganger mellom gate og bygning, levende hjørner, private og halvprivate gårdsrom og bakgårder, alt vi vanligvis forbinder med tett by. Men særlig utviklerne mener at en kvartalsstruktur er åpenbart mindre lønnsom og at spesielt hjørnene blir umulige. Eller som en utbygger påpeker: «De kvartalene tilhører en annen tid». Likevel er de enige i at det er ved fraværet av gatehjørnet at urbaniteten går tapt.

Slik ble «den lubne lamellen» skapt, en typologi som nå har blitt ensbetydende med hva en kompakt by er i dag. Den er rasjonell, logisk og økonomisk lønnsom, og klarer å smyge seg mellom alle planleggernes lovpålagte krav. Utviklerne omfavnet den, og arkitektene aksepterte den som uunngåelig. Derfor ble det sånn.

Det finnes også høydepunkter blant de andre tekstene. Det er blant annet befriende å lese Jan Ludvig Andreassens beskrivelse av den norske boligpolitikken: «I sum har vi en Frankensteiniansk boligpolitikk, som fremstår som det logiske resultatet av mange ukoordinerte tiltak der ingen har sett helheten. Resultatet blir ofte visuell forurensning. Konsekvensene av dette vil vise seg i fremtiden: bolignød, svimlende oppbygging av formue hos de som er velposisjonerte i boligmarkedet og desperate rop om reformer fra de som står utenfor.» Andreassen skiller seg markant fra de andre forfatterne ved at han tør å være polemisk (jeg mistenker at det er en del av hans natur), og ikke føler seg forpliktet til å vanne ut sine standpunkt med akademisk etterrettelig drøftelse.

Også Knut Schreiner er inne på noe interessant når han diskuterer betydningen av tid for vår vurdering av omgivelsene. Veldig kort oppsummert sier han omtrent noe sånt: Et sted produseres diskursivt av mennesker som lever og kommuniserer omkring stedet gjennom sine livsløp. Arkitektur får sin mening gjennom bruk og fortolkning. Derfor vil vår oppfatning av bygninger og steder endre seg ettersom tiden går. Men han svarer egentlig ikke på sitt avsluttende spørsmål: Betyr det at alt som bygges blir verdifullt, bare du gir det litt tid?

Om det skulle stemme ville det innebære at vi kan slutte å snakke om arkitektonisk kvalitet som noe faktisk og reelt. Det er det nok ikke mange som mener. Men Schreiner setter fingeren på den følelsen vi må kunne anta er drivkraften bak tidens høylytte krav om gammel, eller såkalt klassisk stil: nostalgi.

Hvorfor denne store lengselen tilbake? Har vi som samfunn undervurdert betydningen av å kunne gjenkjenne en kontinuitet i våre bygde omgivelser? Dikteren T.S. Eliot diskuterer dette i essayet «Tradition and the Individual Talent» fra 1919. Her argumenterer han blant annet for at alle nye verk må bære i seg hele historien, samtidig som de bringer inn noe genuint nytt. Skapere av det nye må ha det han kaller historisk sans (historical sense): «...the historical sense involves a perception, not only of the pastness of the past, but of its presence...».

Med dette mener han på ingen måte at vi bør kopiere våre forgjengere. Tvert imot sier han at hvis den eneste formen for tradisjon er å følge generasjonene før oss og blindt holde oss til hva de anså som vellykket, bør tradisjon frarådes på det sterkeste. Tradisjon er en sak av langt større betydning enn som så. Fortiden skal endres av nåtiden, like mye som nåtiden styres av fortiden. Fortid og nåtid måles mot hverandre og påvirkes gjensidig. Dette er en ganske annen tilnærming enn ropene etter mer søyler og kapitéler.

En slik kontinuitet kan få mange uttrykk. Byggemåte og konstruksjon, materialbruk og håndverk, overflater, innganger, lysinnslipp, ornamentikk, målestokk, alt er det forhold som har vært studert gjennom tidene og som har stor betydning for hvordan vi oppfatter omgivelsene. Kanskje vi i vår iver etter nåtid og fremtid ikke har et godt nok blikk for hva som må til for å ta vare på denne kontinuiteten. Og kanskje er vi ikke villige til å betale for det.

Det kan virke som spillerommet for det menneskelig avtrykk har blitt mindre. Uten dette forsvinner selve sporet av oss selv, og dermed tilstedeværelsen av menneskelighet. Jeg tror det er disse sporene vi leter etter hver gang vi kommer til et nytt sted. Når systemene våre blir større enn oss selv, kan de, hvis vi lar dem, diktere resultater og uttrykk som egentlig ikke er ønsket. Hvem blir vi da?

Hvorfor ble det sånn? er et prisverdig forsøk på å avkle hvilke krefter som er i spill når det går galt i arkitekturen. Det er for eksempel veldig interessant å lese Gro Bonesmo og Elin Haugdal fortelle, fra hver sin kant, historien om da storskalaurbanismen kom til Norge og til Prostneset havneterminal, hvilke konflikter som oppsto og hvordan de ble forsøkt håndtert.

Men noen av kapitlene preges kanskje litt vel mye av en akademisk tilnærming som får et innhold og format som fort kan risikere å forbli mellom to permer. Muligens er det også et innslag av sviktende erfaring med plan- og byggeprosessenes konkrete innhold og forløp som gir avsluttende konklusjoner som for eksempel: «Bygninger og områder blir stadig til, men hvorfor de blir som de blir er vanskelig å gi entydige svar på». Dette er ikke akkurat sprengstoff.

I et land som tross alt har plassert seg ettertrykkelig på det arkitektoniske verdenskartet, kunne det også gitt utbytte å se nærmere på hva som har klaffet når noe blir fint og får en god mottakelse. Det finnes flere eksempler fra nyere tid på tettsteder og bygninger som har funnet sin plass i en kontinuitet på den måten T. S. Eliot så fint beskriver, og uten å etterplapre overfladiske historiske motiv.

Årsaken til at så mange bygninger og bymiljøer blir betydelig dårligere enn de kunne ha vært, er å finne både i utvikleres begjær etter mer fortjeneste og i arkitektenes unnfallenhet når de bistår. Den ligger også i myndighetenes iver etter detaljerte styringsverktøy, og deres uvilje til å se på områdeplaner som noe mer enn nødvendige restriksjoner for å tøyle banditter som vil bygge. Vi har som samfunn slått oss til ro med det middelmådige, i frykt for at noe som var verre kunne skje. Dette fraværet av felles høye ambisjoner forplantes gjennom hele fagkjeden og preger dessverre mye av det vi lager.

Men fremfor alt mener jeg at god arkitektur først og fremst skapes av gode arkitekter. Det snakkes mye om betydningen av prosessen, og om hvordan behovet for tverrfaglig samarbeid skal ha endret seg så mye i nyere tid. All arkitektur blir (og har alltid blitt) til gjennom en tverrfaglig prosess. Noen ganger er de gode og noen ganger ikke så bra. Men det er ikke prosessen som skaper den gode arkitekturen. Den blir fortsatt til fordi noen med fagkunnskap og evner vil at den skal bli til. Hele det tverrfaglige samarbeidet bidrar på sine felt. Men uten en tydelig stemme til å gjete konsept og idéer gjennom den brutale prosessen frem mot et ferdig fysisk resultat, vil alle gode intensjoner om vakre steder og bygninger ligge for vær og vind som kork på havet.