Et skritt utenfor normalen

Boken Five Buildings by Frank Gehry, av Johan Dehlin, gjenoppdager denne mindre kjente fasen fra midten av 1970-årene til midten av 1980-årene, da Gehry bevisst vendte seg bort fra kommersielle kontor- og kjøpesenterprosjekter. Etter flere år som etablert arkitekt valgte han igjen å begynne i det små med en nedskalert praksis, med lavbudsjettsprosjekter, boliger, atelierer og mindre oppdrag i Los Angeles, ofte tett knyttet til kunst- og filmmiljøene rundt ham.

I denne perioden ble også Gehrys eget hus i Santa Monica et slags laboratorium, et sted der ideer om materialer, bevegelse, uferdighet og romlig friksjon kunne prøves ut utenfor den mer konvensjonelle kommersielle praksisen.

Dehlin oppsøkte husene i 2015, under et lengre opphold i Los Angeles. Han fant dem slik de sto, tre-fire tiår senere, fortsatt i bruk, fortsatt i endring. Fotografiene er derfor heller ikke stramt iscenesatte, men dokumentariske, og komplementerer arkitekturen slik Tom Emerson skriver: «Dehlin’s photo-graphic eye stands in stark contrast to the architecture; he is calm and still where Gehry is restless.» De er tatt slik husene faktisk fremsto, med spor av hverdagsliv, arbeid, improvisasjon og bruk.

Boken rommer to innsiktsfulle tekster av de anerkjente arkitektene Hilary Sample (MOS Architects) og Tom Emerson (6a Architects). Sample sin tekst omhandler de eksponerte konstruksjonene, skjøtene, treverket, de grove overflatene og interessen for det uferdige:

«They illustrate a construction culture without traditional craft and expertise, one that focuses on commonly accessible materials. To me it feels like the work relates to the DIY culture of Shelter Magazine from 1973. The images show what it means to work within a place, within a material ecology, before you’re a global commodity. Everything seems like what you can find in a hardware store.»

Emerson beskriver også hvordan denne arkitekturen springer ut av et Los Angeles preget av trestenderverk, billig byggelogikk, improviserte miljøer og en urban kultur der det ordinære og det eksperimentelle lenge har levd tett sammen. Dehlin, Sample og Emerson løfter dermed frem Gehry som en arkitekt av ordinære materialer, budsjettbevissthet og lokal byggeskikk, snarere enn bare spektakulære former.

Det første prosjektet i boken, Gemini G.E.L., viser dette tydelig. Prosjektet er et galleri og verksted for grafiske trykk på Melrose Avenue i Hollywood. Ved første blikk virker bygget nesten anonymt, det er en enkel, hvit, pusset boks som glir inn blant de øvrige lave næringsbyggene i gaten. Men i denne tilsynelatende anonymiteten arbeider Gehry med små forskyvninger og med å avdekke de innvendige rommene og konstruksjonen. Gjennom den hvite fasaden aner man spor av trekonstruksjonen bak, og prosjektet undersøker hvordan en tilsynelatende ferdig og glatt bygning kan bære tegn på noe råere og mer uavsluttet.

Spiller House er kledd i bølgeblikk, montert vertikalt. Kanskje er det bokens strengeste prosjekt i formspråket, men det har likevel en tydelig ad hoc-følelse. Prosjektet ble utviklet tett sammen med oppdragsgiveren Jane Spiller, en dokumentarfilmskaper som bestilte huset og deltok aktivt i prosessen gjennom modellarbeid og diskusjoner.

Huset fremstår som et samarbeid der Gehrys interesse for standarddetaljer, billige materialer og et røft uttrykk møter en klient med sterk visuell bevissthet. Fasaden, med sine lange metallplater, er streng, mens interiøret er langt mer bevegelig og rikt. Trapper, lysinnslipp og forskjøvne konstruksjoner skaper en levende sekvens av rom, og den vertikale organiseringen gjør huset overraskende komplekst. Her blir Gehrys interesse for bevegelse og uferdighet en måte å organisere livet i huset på.

Indiana Avenue Houses er kanskje bokens tydeligste eksempel på hvor mye Gehry kunne få ut av små midler. Prosjektet ble tenkt som spekulative atelierboliger for kunstnere i Venice, utviklet sammen med blant andre kunstnerne Chuck Arnoldi og Dennis Hopper, i en periode da området fortsatt hadde tomme tomter og langt lavere økonomisk press enn i dag.

De tre bygningene er enkle bokser, men hver av dem får karakter gjennom små, presise inngrep: overskalerte vinduer, markerte trappevolumer, karnapper og ulike fasadematerialer. Ett volum er kledd i grønn takpapp, et annet i malt platekledning, et tredje i lys puss. Innvendig oppstår kompleksiteten gjennom trapper, lysinnfall og eksponert trekonstruksjon.

Dette er nøktern arkitektur som likevel virker romlig oppfinnsom og generøs.

I Benson House foreslo Gehry å dele huset i to mindre volumer. Det ene rommer oppholdsrom og kjøkken, det andre soverom og mer private funksjoner. At han også lot barnas ønsker inngå i utformingen, med forestillinger om borg, vollgrav og broer, viser hvor tett eksperimentene hans var knyttet til konkrete måter å bo på.

Norton House, ved Venice Beach, er kanskje det mest iøynefallende prosjektet i boken, blant annet gjennom bruken av sterkere farger og keramiske flater. Husets terrasser er trukket tilbake fra strandpromenaden for å gi privatliv, mens det karakteristiske tårnet mot stranden viser tilbake til eierens fortid som livredder.

Det mest overbevisende ved Five Buildings by Frank Gehry er ikke bare at boken viser en mindre kjent Gehry, men at den gjør det på en måte som rokker ved hele forestillingen om ham. Den viser at denne arkitekturen må forstås gjennom budsjett, materialitet, tilgjengelige håndverkere, klientrelasjoner og bruk over tid.

Dehlin forsterker denne lesningen ved å fotografere byggene slik de faktisk lever videre. Han viser prosjekter som ikke nødvendigvis ligger langt fra dagens byggepraksis, preget av standardløsninger, hyllevarer og preaksepterte detaljer. De er fullt byggbare idag, men fremstår likevel som utfordringer av det konvensjonelle, nettopp fordi de bruker standardløsninger på nye og uventede måter og skaper nye rom.

Byggene representerer en form for amatørbyggeri, i ordets beste forstand, ikke tegnet ut i flere tusen detaljer, men realistiske innenfor budsjett og tidsrammer for en vanlig oppdragsgiver. Fotografiene til Johan Dehlin viser byggene som lette og tilforlatelige, åpne og fulle av humor. De vitner om kunder, utførende og arkitekt som sammen har tatt et skritt utenfor normalen, med normalitetens egne virkemidler.