Gehls fabler

Gamle sanger om igjen.

Dette er blant de mange gamle sangene veteranen messer om igjen i den nye boken God by – kort fortalt: «Alt, hvad der ikke var bygninger, var tiloversblevne arealer», står det i en symptomatisk passasje om «høyhus på plene» og modernismens tilkortkommenheter: «Man placerede objekterne, såede græs i mellemrummene og kiggede til sidst ud ad vinduerne for at se, om der var kommet noget liv. Det var der sjældent. Derfor: Begynd altid med livet og byrummene, hvis du vil have en god by».

I en tid hvor det i visse bevegelser har gått sport i å mobilisere til konspiratoriske korstog mot «modernismen» og «arkitektene», er det befriende med slike enkle observasjoner og saklig kritikk pakket inn i mild, gammelmannsaktig visdom.

Utgivelsen er da også en egentlig en eneste stor samling av visdomsord og lignelser, som på personlig og pedagogisk vis til sammen demonstrerer kvintessensen av den gehlske lære – eller hva som kjennetegner «byer for mennesker», for å låne tittelen til en annen av Gehls bøker. Maksimene uttrykker elementære innsikter, som tidvis faretruende nærmer seg selvfølgeligheten eller floskelen («En god by er ligesom en god fest. Folk bliver meget længer, end de egentlig havde tænkt sig, fordi de har det godt»).

Men som med en av mytene som har blitt spunnet rundt Picasso, som en gang skal ha påtatt seg ansvaret for restaurantregningen til den blakke gjesten på nabobordet, og med lånt leppestift skriblet ned et motiv på en serviett, som fungerte som betaling for det ubetalte måltidet («Hæ? Det tok jo bare ti sekunder å lage!»): Det har jo tatt et helt liv å lære dette. «Byenes mester», heter den NRK-sendte dokumentarserien om Gehl, og det er nettopp denne statusen som gjør at han kommer unna med det. Tilsvarende når han stadig refererer til «homo sapiens»; det klinger eiendommelig og attenbouroughsk, joda, men bidrar samtidig til å underbygge det liksom universelle ved hans doktriner. 

Korte slutninger.

Boktittelen God by – kort fortalt er presis; med sine knappe 80 sider er det virkelig «kort fortalt». Det hendige jakkelommeformatet gjør at den føles mer som en slags håndbok, som arkitekter og byplanleggere kan konferere med i prosjekter som en sjekkliste for godt byliv – eller for å unngå å gjenta feilgrepene som hindrer det.

De lettleste og engasjerende tekstene har titler som «Om det planlagte og ikke-planlagte liv», «Noget sker, fordi noget sker» og «En god by for børn er en god by for alle», og fyller ofte ikke mer enn en halv side. En rekke av boksidene prydes dessuten av gamle gyllentonede fotografier som Gehl har håndplukket fra sitt eget arkiv, fra Aker Brygge og Aten til Manhattan og Melbourne. 

I de 24 personlige historiene som fra ulike innfallsvinkler formidler grunnleggende innsikter i hva som trengs for å oppnå en god by, er det åpenbart Gehl selv som er fortellerstemmen. Et annet forfatternavn pryder imidlertid også omslaget: Camilla van Deurs, Københavns forrige byarkitekt (og tidligere doktorgradsstudent under Gehls veiledning ved Kunstakademiets Arkitektskole). En henvendelse til van Deurs utdyper rollefordelingen de to imellom: Hun har bidratt til å velge ut og flikke på de av Gehls lignelser som skulle få komme på trykk, og var dessuten den som hadde idéen til boken.

Tanken slo ned i henne under en spasertur dagen etter hun hadde deltatt i en panelsamtale med Gehl og flere andre. Hun innså at hun ikke husket noen ting fra samtalen – med ett unntak, og det var Jan Gehls historie om barnehagen i nabolaget hans som brant ned, en episode som utgjorde startskuddet for fremveksten av et sterkt fellesskap og godt nabolag (historien er inkludert i boken under tittelen «Et godt nabolag – når skæbnen griber ind»). «Så ringede jeg til Jan der midt i skoven og spurgte om vi skulle skrive bogen som en samling ‘fabler’», skriver van Deurs, og over to ettermiddager med smørrebrød og kaker gjenfortalte Gehl historiene han bruker i sine foredrag: «Formålet var at fastholde Jans narrativer og personlige måde at fortælle om byen og arkitekturen. De øvrige af hans bøger er meget faktabaserede med en masse data og undersøgelser, men denne reflekterer meget mere hvordan han forelæser og taler om byens liv.»

1970-tallet: en byromsodyssé.

God by – kort fortalt er Jan Gehl på sitt aller mest tilgjengelige. Utgivelsen er befriende fri for referanser, og selv om det ville vært en smal sak å henvise til prosjekter, forfatternavn eller teoretiske perspektiver, står heller fortellingene hans støtt i sin egen rett. Men selv om de mange referansene uteblir, er det ikke umulig å trekke tråder til forskjellige byteoretiske posisjoner, og man finner flere artsfrender nettopp på 1970-tallet, tiåret der Gehl hadde sitt gjennombrudd.

For eksempel kan man tenke seg at Gehl går den amerikanske sosiologen Richard Sennett og hans The Uses of Disorder fra 1970 i møte når han predikerer for spontanitet i byplanleggingen («God byplanlægning må gælde både det planlagte og det spontane byliv. Og husk, det spontane er næsten altid det morsomste! »). Det resonnerer med Sennett, som i 2021-gjenutgivelsen av The Uses of Disorder minner om den opprinnelige motivasjonen for å skrive den innflytelsesrike boken: «that by living in a big, messy city, you could develop as a human being. Challenged by living with others who differ from you, by the chance opportunities and discoveries spawned in a complex place, by the sheer density of urban experience, you could grow».

Sennett ønsket å utfordre ovenfra-ogned-måten byen ble planlagt på, som han opplevde som en standardisering der «public spaces were un-peopled», «rigid master-plans were squeezing the life out of localities» og «[r]igid organization and controls disabled the promise of experential richness».

Likeledes fremkalles den amerikanske urbanisten William H. Whyte og observasjonene hans omfattende feltarbeid «Street Life Project» i New York avstedkom, når Gehl i teksten  Med ryggen mot væggen – ja, tak» trekker frem noe som virker å være et minste felles multiplum hva sitteplasspreferanser angår: De fleste av oss søker intuitivt steder å slå oss ned som tillater oss å ha ryggen mot veggen, for slik å være skjermet og vendt ut mot det som skjer foran oss.

Sitteplasser midt i rommet er det ingen som ønsker å bruke, i alle fall ikke før alle andre alternativer er opptatt (i mine ti år som kaféinnehaver fikk jeg dette bekreftet daglig, hvor jeg fra min posisjon bak bardisken kunne observere hvordan sitteplassene langs de turkise veggene og store vindusflatene var de som alltid ble okkupert først). Gehl illustrerer tørrvittig poenget med et bilde av en benk, der setet okkuperes ikke av folk, men av en bronseskulptur: «[N]år benke placeres midt i rummet, er det nyttigt at have bronzemennesker med. Så er der i det minste nogen».

Helt fri for namedropping er boken likevel ikke. Når han først trekker frem en navngitt fagfelle er det imidlertid ingen hvemsomhelst, men «den humanistiske byplanlægnings gudmoder» Jane Jacobs (i teksten «Om gadeballetter»). Der Gehl forbindes med frasen «livet mellom husene», er det ikke få kollokviegrupper, offentlige seminarer, fagkronikker og masteroppgaver som har blitt viet amerikansk-kanadiske Jacobs og hennes konsept om «the sidewalk ballet».

Disse grunnsetningene har blitt en del av byplanleggingens ABC, ganske enkelt. Gehl trekker frem betydningen og den tilsynelatende eviggyldige relevansen til gateballetten som Jacobs skildret fra «sin» Hudson Street i Greenwich Village, New York – og summen av alle de små mikrogester, ærender og møter som til sammen skaper bylivet, som kan gi utslag som man rett og slett ikke kan planlegge for:

«En gammel dame kommer ud og går fire gange hen for at se til postkassen, selv om det er søndag! Måske er det blot en undskyldning for at følge lidt med i livet på vejen? Det er de mange små og stilfærdige begivenhederne, gadeballetterne, der skaber grobunden for de større fælles aktiviteter som vejfesten og tøndeslagning til fastelavn». 

Fastelavn og kjøkkenfest.

Fra postkassesjekking til fastelavnstradisjoner: God by – kort fortalt spenner over en stor vifte av tema som alle handler om hvordan byen fungerer, med normative og allegoriske betraktninger om bryllupsdager og boulevardbenker, mikroklima og (mangel på) monumenter, svømmeklubber og snarveier. Har man vært på forelesning med Gehl er da også flere av historiene – og måten de blir fortalt på – gjenkjennelige.

Boken avsluttes med en av Gehls signaturhistorier. Her refererer han til en professor fra studietiden, som rådet studentene til å gjøre boligen sin mindre enn den egentlig var når man inviterte til fest, for å unngå at gjestene spredte seg og intensiteten sank: «Tag alle gæsterne med ud i køkkenet, så får du en god fest», var rådet fra underviseren. Og Gehl har tatt med seg den innsikten: «Det er præcis det samme princip, der gælder, når man skal lave gode byrum og byer».

«Her var anderledes før i tiden, færre restauranter og kaféer. På dette hjørnet var der vaskotek», sier en mann som har søkt tilflukt fra sommerregnet under markisen på en kafé i bydelen Nørrebro, henvendt til gjestene på bordet ved siden av – en tilfeldig interaksjon, en gehlsk scene. Han har bodd i nabolaget hele sitt liv og sett strøkets karakter forandre seg sakte, men sikkert. Kaféen, på sin side, hvor man kan nyte sin «bolle med ost», espresso og naturvin med utsikt til Den Sorte Plads, som er ett av strekkene i parken Superkilen, har vært her siden 2017.

Den mye omtalte (og kritiserte) parken har fått sin utforming av et team ledet av starchitect-kontoret BIG, etter en invitert konkurranse. Designet er inspirert av Nørrebros etniske mangfold, og parken er møblert med symbolikkinventar som kinesiske palmer, marokkanske fontener, og et lekestativ i form av en stor, svart blekksprut fra Japan. Om dette kan man si mye. Men her jeg sitter med en kaffekopp, Gehls nyeste bylivshåndbok og ryggen mot veggen («I kanten står du ikke i vejen for noget, og dit ophold er mere ‘stilferdig’, og kan bruke samtlige dine sanser til at opleve, hvad der foregår i rummet foran dig») og observerer alle barna som leker i den forstørrede blekkspruten («Det er tegn på en sikker og attraktiv by, når der er mange børn til stede»), kan jeg ikke desto mindre krysse av det ene punktet etter det andre i sjekklisten for hva som gir en god by – helt uavhengig av importerte blekkspruter og påkostede byromskonkurranser.

Og det er kanskje den viktigste kjensgjerningen man gjør seg etter å ha lest Gehls siste:

Det trenger ikke alltid å være så vanskelig.