Innbundne former
«Jeg er besatt av å lykkes som arkitekt», skriver Gert Wingårdh i sine memoarer.
Foto: Bonnier FaktaDen svenske stjernearkitekten Gert Wingårdh omtaler sine memoarer som en «skapelsesberetning», og det er den blitt i mer enn én forstand, skriver Kåre Bulie i sin anmeldelse.
Av Kåre Bulie
En olivengrønn Armani-dress. Det italienske designmagasinet Casabella. Et leid hus med svømmebasseng nær Cannes. Deltakelse i den moteriktige utstillingen «Huset som billede» på Louisiana utenfor København.
Tidlig på 1980-tallet fyller Gert Wingårdh 30 år, og forberedelsene tyder på at det nye, pastellfargede tiåret passer svensken utmerket: Den internasjonalt orienterte Göteborg-arkitekten later til å beherske både den fremvoksende postmodernismen og de mer kommersielle vindene som blåser sammen med den. Slik minnes han sitt første besøk på møbelmessen i Milano: «Livet begynner å ligne den film som jeg drømmer om, men ennå ikke lever. Asjetter med skalldyr, snegler og elegante grønne blad».
Innrømmelsen faller i fjorårsboken Gula fläcken, som bærer undertittelen Arkitektens memoarer. Wingårdh, som nå nærmer seg midten av syttiårene, har nemlig gjort noe i arkitektkretser så uvanlig som å skrive og utgi livshistorien sin. Han er da også den svensken som har vunnet den toneangivende Kasper Salin-prisen flest ganger – hele seks.
Memoarteksten som han påbegynte for et tiår siden, den gang med formgiverens barn som publikum, skrev Wingårdh om i julen for snart to år siden – med tanke på et større publikum. Han omtaler boken som en «skapelsesberetning», og det er den blitt i mer enn én forstand: I tillegg til å være arkitektens egen dannelsesfortelling og selvangivelse er Gula fläcken en historie om hvordan bygninger vokser frem i opphavsmannens hode. At den elegant formgitte boken også preges av hovedpersonens raske skisser, understreker poenget, men fotografier av verkene ville ha styrket leserens mulighet til å orientere seg.
«Jeg har ikke funnet noen troverdige tekster om hvordan arkitekter arbeider. Hva som er drivkraften, hvordan prosessen ser ut, og hvorfor resultatet ser ut som det gjør», skriver Wingårdh og legger, på sitt karakteristisk lyse vis til: «Jeg vil fange den euforiske lykken når man nærmer seg en løsning. Lysten.»
Han beretter da også om det han kaller «verdens beste tid».
Scarpa hans gud
Som mange biografer både bruker Wingårdh litt for mye plass på tiden før den profesjonelle suksessen begynner å skille ham ut og gjøre ham interessant – på familiehistorien, for eksempel – og åpner teksten med dette stoffet.
Lenge ligner den dessuten maskuline oppvekstskildringer flest: Venner som ikke inviterer ham, oppdagelsen av rock og verdens urettferdighet, de første erfaringene med sigaretter, alkohol og jenter. Først på side 60 – av 416 – begynner Wingårdh å studere arkitektur, og først på side 80 begynner han å jobbe som formgiver. Atskillige år skal imidlertid gå før han får anledning til å konsentrere seg om tilblivelsen av store bygninger: Svensken blir først kjent for tidsriktige butikk- og restaurantinteriører.
Den unge mannen som begynte å gi form allerede da han lekte i sandkassen, er sulten på større miljøer enn hjemlandets: Han reiser til Paris for å «oppdage herr arkitekt Le Corbusiers verden», til Mönchengladbach, hvor han lar seg overbevise av Hans Holleins postmoderne Museum Abteiberg, og – først og fremst – til Venezia, hvor Carlo Scarpa gir ham uforglemmelige inntrykk i den grad at han i boken utbryter: «Han blir min Gud».
Wingårdh drar også til den amerikanske vestkysten, hvor han studerer John Portmans hotellarkitektur, Louis Kahns Salk Institute i San Diego og dét Las Vegas Robert Venturi og Denise Scott Brown skriver om i sin klassiske studie «Learning from Las Vegas». Svensken beundrer Chrysler Building i New York og Yale University Art Gallery og Yale Center for British Art i New Haven, to andre bygninger signert Kahn, som entusiasten Wingårdh utroper til «min helt».
Leseren får i det hele tatt et interessant bilde av det faglige landskapet Wingårdh gjør til sitt. Han legger ikke skjul på hvor viktige mer berømte kolleger har vært for ham, og hvordan arkitektur oppstår i samtale med annen arkitektur: Han kopierer ideen etter å ha oppdaget Norman Fosters Sainsbury Centre for Visual Arts, skriver svensken. Fasadene til et annet prosjekt drømmer han frem med Toyo Itos verk som utgangspunkt, et tredje er «en variant av Peter Zumthors badeanlegg i Vals».
Pretty In Pink: Wingårdh legger ikke skjul på hvor viktige mer berømte kolleger har vært for ham, og hvordan arkitektur oppstår i samtale med annen arkitektur, skriver anmelderen.
Foto: Bonnier Fakta17 Michelin-stjerner på fire døgn
Sveitseren er en av de mange feirede kollegene Wingårdh treffer i boken. I tillegg kommer alle fra Tony Blair til Kjell Inge Røkke. Gula fläcken vitner i det hele tatt om et arkitektliv på stor fot. At forfatteren konsekvent introduserer de tallrike menneskene han møter, med tittel og betegnelsene herr eller fru – «fru skribent Eva Bähr Tundal», «herr arkitekt Carl Nyrén» og «fru journalist Rebecka Tarschys», for eksempel – virker imidlertid i alle fall for en ikke-svensk leser pussig og en smule affektert.
Også usikkerheten gir Wingårdh inntrykk av at følger ham fra tidlig av – og en følelse av at han ikke kan stole på andre: En tvil om arkitekten duger i internasjonalt selskap, om det han skaper, har tilstrekkelig dybde, om han for ofte sier ja. I 2025 er det ikke lenger noen overraskelse at anfall av panikkangst og timer hos terapeuten dukker opp i en slik bok.
Utgivelsen er i tillegg en fortelling om et Sverige i oppbrudd fra «folkhemmet», om den luksusen og de nye, kontinentale vanene Wingårdh er med på å introdusere i Skandinavia. «Butikk for butikk forsøker jeg å få Milano til Göteborg», som han skriver om sine bidrag til jappetiden, som dessuten består av overdådige restaurant-turneer i Frankrike («17 Michelin-stjerner på fire døgn»). Ved siden av arkitekturen later musikken til å være av størst betydning for Wingårdh, og i boken siterer han stadig tekster – fra David Bowies til Kendrick Lamars.
Lesing står ellers på ingen måte sentralt i fremstillingen: Noe av det mest iøynefallende ved den er hvor lite opptatt den visuelt orienterte svensken virker av så vel teori som bredere samfunnsmessige problemstillinger. Visst poengterer han at han har abonnert på et skyhøyt antall fagtidsskrifter, og interessen for billedkunst – særlig Lucio Fontanas bilder med «kutt» i later til å ha inspirert ham – går igjen. Men om den voksne arkitekten mener noe om politikk, for eksempel, og i så fall hva, forblir høyst uklart: Verdenssituasjonen blir aldri noe mer enn et vagt bakteppe i boken, og hovedpersonen avslører ikke særlig mye mer om sine personlige oppfatninger enn at han hater vold, og at revolusjon ikke er noe for ham. Heller enn å gi prosjektene sine, som spenner over mange kategorier, en større fortelling og en høyere himmel i den forstand ynder Wingårdh å fordype seg i spørsmål om geometri og materialvalg.
Selvportrettet han tegner i Gula fläcken, forestiller en herre med gigantiske ambisjoner om å gjøre det skarpt i faget sitt, men også en praktisk anlagt, pragmatisk formgiver som stoler på intuisjonen og er mer teknisk enn intellektuelt interessert. «Jeg er besatt av å lykkes som arkitekt», skriver han et sted, «Arkitektur er et håndverk. Det er ingen vitenskap» et annet. Wingårdh blir med årene også leder for mange ansatte og forretningsmann og fortsetter å være på reisefot og i kontinuerlig dialog med tidsånden, men har ambisjoner om å skape noe tidløst. Dersom han har støtt på andre problemer i yrkeslivet enn tapte konkurranser, skriver han minimalt om dem: Noen offentlig skittentøyvask med andre enn hovedpersonens mor blir Gula fläcken aldri.
Gula fläcken. Arkitektens memoarer
Gert Wingårdh
Bonnier Fakta, 2024
416 sider
Påfallende detaljnivå
Den uklare tittelen viser seg å ha en rekke betydninger – fra jødenes gule stjerner under annen verdenskrig til solens virkning, fra oldefarens gull til morens urin – og bak den finnes altså også en bok om privatlivet. Hovedpersonens kompliserte forhold til foreldrene – og særlig til moren – løper gjennom hele fremstillingen. Familiens velstand gjør at også klasse blir et tema i den. Forholdet til kvinner er romantikeren Wingårdh i tillegg overraskende åpenhjertig om. Han skriver om hvordan han som ung mann lever i to forhold parallelt: til Annika, sin første kone, og til den nye flammen Anna – lunsj med konen, natten med den andre: «Jeg er 34 og lever det dobbeltliv jeg har drømt om?» undrer han. Snart følger ytterligere en kvinne, kollegaen Karin, som blir hans andre kone. En rekke barn blir til underveis.
Hans eldre år har gjort Wingårdh til kjendis også utenfor lauget. Heller ikke at tv-seriene arkitekten har deltatt i, har gjort at han blir kjent igjen både her og der, legger han skjul på sin begeistring for: «Flere og flere våger å ta kontakt. Jeg elsker det!»
Wingårdh bemerker at han ikke har ført dagbok, men likevel bruker han fremstillingen gjennom direkte sitater og dialoger fra så langt tilbake i tid at han umulig kan huske dem ordrett. Hvem som snakker, er dessuten ikke alltid åpenbart. I det hele tatt minnes Wingårdh situasjoner og øyeblikk med en detaljrikdom som gjør at Gula fläcken ikke kan klassifiseres som dokumentarisk i streng forstand. Det skjønnlitterære anstrøket har trolig bidratt til at forfatteren selv understreker at han skriver «dypt subjektivt» og nå og da bryter kronologien. Formgiveren legger til nok en modererende formulering: «I alt det vesentlige er det slik jeg har opplevd livet mitt.»
At svensken har skrevet om det, er berikende for arkitektenes og arkitekturens plass i offentligheten. Prosaen hans er levende og åpenbart forsøkt rettet også mot andre enn fagfolk. Men den snakkesalige Wingårdh er ingen vittig, slagferdig skribent, og den rekken av prosjektbeskrivelser utgivelsen utvikler seg til, ender likevel med å være av interesse først og fremst for kollegene hans.
Særlig i annen halvdel får boken noe oppramsende over seg: Den leder leseren fra land til land, fra sted til sted, fra suksess til suksess – de svenske ambassadene i Berlin og Washington, vitenskapssenteret Universeum i Göteborg, Sven-Harrys Konstmuseum og Wingårdhs utvidelse av Liljevalchs konsthall i Stockholm – men oppleves likevel som for stillestående. Gula fläcken ville derfor ha vunnet på å være knappere og kortere. Ikke desto mindre bør boken inspirere norske kolleger til å følge i arkitektforfatterens fotspor.