At den svenske boken Jane Jacobs idéer om människor, städer och ekonomier (Nordic academic Press, 2018) har blitt revidert og oversatt til engelsk som Essays on Jane Jacobs, vitner om Jane Jacobs’ (1916–2004) popularitet. Det internasjonale markedet for bøker om den amerikanske urbanisten, kjent for sitt forsvar for det dynamiske og innovative bylivet, ble særlig tydelig hundre år etter at hun ble født. I 2016 kom bøkene Eyes on the Street: The Life of Jane Jacobs, Becoming Jane Jacobs og Vital Little Plans: The Short Works of Jane. Det samme året kom også den kjente filmdokumentaren Citizen Jane: Battle for the City, som handlet om Jacobs’ iherdige kamp mot New Yorks byplanlegger Robert Moses, som ville rive hennes nabolag til fordel for en motorvei.
Det er noe utydelig hva Essays on Jane Jacobs ønsker å tilføre den noe langvarige Jacobs-samtalen, annet enn å bidra med nok en hyllest til den kjente urbanisten. Slik sett kan vi spekulere om det ikke bare er eiendomsutviklere som vet å trekke på Jacobs’ urbanismediskurs for å tjene penger, men også skrivende arkitekter og akademikere, eller om ikke penger så anerkjennelse eller publiseringspoeng.
Selv om boken er forfattet av en rekke forskere, har den et tilgjengelig språk. Det hjelper også på leselysten at kapitlene er korte. Likevel er det noe kjedsommelig å gjentatte ganger lese kapitler som begynner med påstanden om at de fleste bare kjenner til Jacobs’ mesterverk The Death and Life of Great American Cities (1961) og ikke hennes mer økonomisk orienterte bøker som The Economy of Cities (1969), Cities and the Wealth of Nations (1985) og The Nature of Economies (2000).
Det samme må sies om repeteringen av at Jacobs har tilført innovasjonsforskningen begrepet knowledge spillovers, som viser til at økonomiske aktører lokalisert i samme miljø sprer gode idéer seg imellom, som igjen fører til mer innovasjon. Boken har imidlertid rett i at Jacobs har gitt oss gode innsikter, blant annet at motorveier er dårlig byutvikling, og at kompakte fotgjengerbyer kan være flotte å bo i.
Ettersom slike idéer har blitt common sense, blant annet takket være Jacobs, er det følgelig langt mer interessant å lese de få kritiske artiklene i samlingen. Ola Andersson virker generelt sett å være positivt innstilt til Jacobs, men viser at hennes fiksering på byen som innovativ hub fikk henne til å hevde i The Economy of Cities at jordbruksrevolusjonen skjedde i byer, heller enn at jordbruk faktisk la til rette for byer, som de fleste arkeologiske og historiske forskere hevder.
Som Andersson påpeker, mangler Jacobs’ teori både logikk og bevis. Tigran Haas’ undersøkelse av Jacobs’ metode, kan kanskje forklare noe av årsaken, nemlig at den ikke er basert på en systematisk vitenskapelig praksis, men på en «observerende urbanisme», hvor fremgangsmåten handler om å gå i byen og gjøre seg opp sin egen mening om det man seer. Observasjoner, skriver Haas, kan imidlertid ofte si mer om den som observerer enn det som observeres. Mine egne observasjoner vitner om at det er tilfelle for en rekke jacobister, som på subjektivt vis ser ned på enkelte (modernistiske) nabolag og bygg, og roser andre gamle bydeler. Haas’ poeng er likevel at vi ikke må se observasjonene som noe som løper mot vitenskapelig praksis, men noe som komplementerer det.
Catharina Thörn påpeker på sin side at Jacobs i alt for liten grad vektla det som ikke kan sees i byer, nemlig sosiale strukturer. En urbanist som imidlertid gjorde dét, var marxisten Ruth Glass (1912–1990), påpeker Thörn. Glass stod bak termen «gentrifisering» (at rike presser ut arbeiderklassen fra byen), et fenomen Jacobs’ liberalistiske økonomiske teorier og interesse for bygd form ikke er i stand til å løse. Til forskjell fra Jacobs, skriver Thörn, er Glass lite kjent og ingen biografier er skrevet om henne, selv om mange har opplevd hva gentrifisering innebærer.
Og det er vel den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest de 15 kapitlene om Jacobs, at hyllesten snart må ta slutt, og andre perspektiver enn økonomisk innovasjon og kaffebarkultur må komme inn, hvis vi skal få et språk for å forstå fenomener som segregering og gentrifisering, for ikke å snakke om klimakrisen, som er bemerkelsesverdig fraværende i samlingen.
En stor svakhet med boken i så henseende, er at den ikke nevner at den utbredte markedsrettede og urbane innovasjonskulten (forsvart av Jacobs og ofte illustrert med Apples Steve Job, som selvsagt er avbildet i boken) i stor grad har blitt utfordret av økonomer som Mariana Mazzucato. For henne er det ikke bare små og mellomstore bedrifter i byer som står for innovasjon, men vel så mye statlige aktører, som hun mener vi må forstå som nøkkelen til å komme oss ut av tilstanden vi befinner oss i.