Jonas Løland, Kim Pløhn (red.): Ny boligplan nr. 2

Tidsskrift for Boligpolitikk har klart det igjen: Det har allerede flere ganger ligget på bestselgertopp hos Tronsmo. Her har også utgave nr. 1 – altså fjorårets utgave – og forresten også Guttu & Martens bok om Oslos bolighistorie vært å finne. Tidsskriftet og tilhørende forening fikk nylig til og med OAFs pris, noe som ikke kan kalles er annet enn en stor – og etter min mening – velfortjent heder.

Vanligvis får ikke skrivende fagfolk arkitekturpriser her på berget.

Hefte nr. 2 er en klar forbedring med tydeligere innretning enn det som kom i fjor, men det er fremdeles – selv med gode salgstall – litt vanskelig å forstå hvem det i hovedsak henvender seg til i i artikkelvalg, layout og redaksjonell vektlegging og -behandling.

For sikkerhets skyld (og uansett hva jeg ellers måtte mene): Tidsskriftet anbefales på det varmeste, først og fremst på grunn av aktualitet, pågåenhet og nerve.

Redaktørene Pløhn & Løland vil at heftene, med et klart forbilde i tidsskriftet Plan fra 1930-åra, skal føre til en bedre balanse i boligpolitikken og dermed redusere markedskreftenes innflytelse. De hevder at sektoren og særlig debatten om boligkvalitet er helt ute og kjører, dominert av investorer og meglere og med politikere langt ute på sidelinja.

Det kan være på sin plass å minne om at redaktørene for 1930-åras Plan etter hvert kom til å spille en ikke uvesentlig rolle i boligsektoren. Men ikke først som fremst som prosjekterende, skribenter eller lærere, men heller ved direkte engasjement i partipolitikk, fagforeninger, kooperasjonen og i boligforskningen. Særlig i den første etterkrigstida.

Heftet vil vise at vi med hjelp av internasjonale eksempler kan komme videre og ut av ordningen med en stor og dominerende eie-linje og etter hvert en uoversiktlig leie-bransje. Altså med hjelp av en tredje sektor – et etter hvert heller forslitt og ikke særlig operativt begrep i norsk sammenheng. Begrepet må settes bedre inn i en norsk politisk og forvaltningsmessige virkelighet enn det vi har klart til nå. 

Dessverre er det en gjenganger at når norske arkitekter går etter internasjonale erfaringer stopper det vanligvis midt i Europa. Selvsagt er det mye å hente både hos våre naboer og i Wien. Det står om dette i nr. 2, men det meste er kjent fra før og omtalene har en tendens til å bli litt for overfladiske i importsammenheng. 

Det er ofte prosaiske forhold som regelverk, administrative tradisjoner, forvaltningsmessige kulturer og politisk praksis som avgjør graden av overførbarhet, og ikke først og fremst fysisk utforming. Det krever også en god forståelse av vår egen boligsektor – historisk og organisasjonsmessig. 

Dersom en tør gå lenger finnes det dessuten faktisk også brukbare lærestykker å hente lenger ute i verden som med fordel kan utforskes. For eksempel har Canada er velfungerende tradisjon med et par helt ulike sektorer side om side: En markedsstyrt og en regulert. Og i Singapore – som ellers på mange måter er stramt kapitalistisk styrt – har (by)staten nesten total kontroll på finansiering, låne- og spareordninger, planlegging og bygging av sosial-boligene.

Innholdet i heftet er som sagt varierende, og en del av stoffet, sett i forhold til målsetningen, kunne med fordel vært utelatt, eller forbedret. De to beste bidragene er Lene Schmidts artikkel om boligens brukskvalitet og Erling Annaniassens klargjøring av en de viktigste hendelse i vår nyere bolighistorie, nemlig systemskiftet på 1980-tallet.

Det er fordi begge forfatterne redegjør for det tematiske, stiller relevante problemstillinger og behandler stoffet på en faglig sett forstandig måte. Det som framkommer er slik kunnskap som må til om en vil komme videre, og spesielt om en ønsker å få gjenklang i miljøer utenfor vår egen og navlebeskuende fag-krets.

Uten tvil er Ny boligplan nr. 2 et nyttig bidrag i den politiske diskusjonen som nå ser ut til å komme, og bør leses av alle som på en eller annen måte er involvert eller interessert i boligsektoren. Heftet kan også i beste fall få boligpolitikken ut av den bakevja den alt for lenge har befunnet seg i.