Kosmos Architects: Temporary Tecture – Structures of Necessity
Utsnitt fra boken Temporary Tecture – Structures of Necessity.
.
Foto: Kosmos Architects/BirkhäuserMå arkitektur være permanent for å være verdifull, spør Ida Messel i en kritikk av en ny fotobok om stillaser.
Av Ida Messel
Fra Odd Fellow-gården til baksiden av LO-kvartalet i Hammersborggata har de duk-trukne konstruksjonene stått der som gigantiske rispapirlamper – skimrende snølykter – svakt lysende fra innsiden, og gitt byen et øyeblikk av varme midt i støv og betong. Man har kunnet se noen uvanlig vakre stillasarbeider i Oslo i året som har gått. Det er som om stillasene – disse midlertidige, praktiske apparatene – et øyeblikk får lov til å være poesi. Når duken blafrer i vinden, får den en skjørhet som står i kontrast til byens harde kanter. Den minner oss om at også det mest prosaiske kan være vakkert. Akk!
Eller, handler det ikke egentlig bare om det gode gamle øyet som ser?
Blikkets oversettelse fra det funksjonelle til det poetiske, er også utgangspunktet for Temporary Tecture: Structures of Necessity (2025), redigert av Kosmos Architects. Boken samler stillaser, netting, paviljonger og fasadeinnpakninger fra hele verden, og foreslår at vi ser dem som arkitektur i seg selv. Premisset er enkelt, men også en utfordring: Må arkitektur være permanent for å være verdifull?
Temporary Tecture – Structures of Necessity
Kosmos Architects
Birkhäuser, 2025
Kosmos er slett ikke de første til å betrakte stillaset som et estetisk objekt. TV-essayisten John Wilson har i den søte komiserien How To With John Wilson (HBO 2020-2023) fanget det paradoksale ved disse strukturene: Hvordan de alltid er der, men aldri egentlig får være noe i seg selv. Episode 2 av første sesong handler om behovet for fasadeinspeksjon i New York, og arven etter Grace Gold som ble drept av fallende murverk. Han viser oss hvordan et stillas både markerer et «under arbeid» og et «snart borte» – og i dette mellomrommet oppstår en egen form for skjønnhet.
Her hjemme har blant andre arkitekt Louis Gervais undersøkt stillastypologien som motiv, i fotoboka Invisible Buildings (2024).
Tekstbidragene tilhører Charlotte Malterre-Barthes, Jan De Vylder og Philip Ursprung, men Temporary Tecture undersøker stillas med mer. Først og fremst gjennom 176 fargeillustrasjoner – fra byggeplassnett i Genève til arrangementspaviljonger i Asia. Sånn prøver de å kartlegge midlertidige infrastrukturer på et globalt plan.
Samtidig er det en bok som både dokumenterer og iscenesetter: som om arkitektene bak forsøker å gi stillaset en annen, mer dekorativ plass i byenes fortelling. Fotografiene peker ut og forsterker konstruksjonenes rytme og taktilitet i form av stofflighet og lys.
Men selv om boken er visuelt rik, ofres kanskje noe av dybden underveis. Kosmos har gått bredt ut, og mengden av prosjekter etterlater raske, skisseaktige inntrykk mer enn analyse. Like fullt minner Temporary Tecture om at det midlertidige ikke nødvendigvis er synonymt med det ubetydelige. I en tid preget av klimakrise og stadig raskere byforvandling, blir stillaset et bilde på en annen type arkitektur – en som er lett, sirkulær, fleksibel. Samtidig tåler den liksom å forsvinne og dukke opp igjen som noe annet.
Temporary Tecture er underholdende og fin, og kan kanskje så noen frø når det gjelder å tenke på arkitektur på nye måter, «a form of contemporay vernacular» som de kaller det. Samtidig minner den mest om fotobokas estetiserende kraft. Med tanke på bokas målsetting om å sette i gang en faktisk, ny diskusjon om våre bygde omgivelser, kjennes det ut som om det mangler noe i resonnementene. Det hjelper lite å styre hva blikket ser mot hvis ikke man samtidig vurderer måten man styrer blikket på.