Denne boka tar oss inn i de store og eksistensielle spørsmålene om hva vi som mennesker – og arkitekter – kan gjøre i møte med spørsmål om klima og miljø, og hvordan det truer vår eksistens.
Jenny Grettve er arkitekt, forfatter og strategisk designer, og et forfriskende pust i en arkitekturdebatt som ofte preges av konkrete prosjekter eller arkitekturopprør, noe som i og for seg er viktige og legitime debatter.
Grettve lister opp mange store prestasjoner som menneskeheten har klart, som å utvikle hjul, fly, elektrisitet og undersøke hvordan store deler av universet ser ut, og stiller spørsmålet: «How can we be so strikingly incompetent when it comes to creating and innovating a kinder society?»
Boka inneholder refleksjoner over mange samfunnsaktuelle temaer: en ustabil og til tider brutal verden, teknologioptimisme og forestillingen om at teknologi en alene kan «løse» klimagassutslipp, slik noen kanskje ser ut til å tro.
Løsningen er, ifølge Grettve, det hun kaller «mothering». Det er ikke i og for seg begrenset til kvinner med barn, men et verdisett, der man gir omsorg og passer på noen eller noe, og ringvirkningene det kan skape i samfunnet.
Hun trekker frem eksempler på menn som også gir denne type omsorg, som en mannlig professor som holdt barnet til en student, slik at hun kunne delta på undervisningen. Vi som samfunn trenger en tilbakekobling til naturen, mener Grettve. Vi trenger å vektlegge omsorg, kreativitet og kjærlighet.
Mothering Economy
Jenny Grettve
Plastic Letters Press, 2024
157 sider
Uten å gi oss alle svar, gir hun oss allikevel seks prinsipper, etterfulgt av utdypende kapitler. Disse prinsippene fremstår ikke for meg så sterke, fordi jeg opplever at de glir litt over i hverandre og er mer anekdotiske. Allikevel er det historier og kvaliteter ved boka som gjør den god, og som gir meg ny kunnskap. Det er også inspirerende å se de større linjene, for eksempel hvordan lavere forbruk kan være bra for helsen og for planeten, både på individ og samfunnsnivå.
Her er temaer som Doughnut Economy og feministisk økonomi, som påpeker hvordan blant annet mye omsorgsarbeid er ulønnet, men allikevel helt essensielt for oss som sivilisasjon. Hun lenker dette til politikk: siden 1960 har kun 59 land hatt kvinnelige statsministre, og kun to stats ledere har født barn mens de har sittet ved makten; Benazir Bhutto i Pakistan i 1990 og Jacinda Arden i New Zealand i 2018.
Ja, for hvorfor er det ikke flere kvinnelige statsledere, og spesielt i alderen 30-45 år? De er stort sett veldig travle med både vanlig arbeid og mye ulønnet omsorgsarbeid, graviditeter, oppfølging av små barn og evig husarbeid. Og selv om vi kan si at vi har et relativt godt tilrettelagt arbeidsliv for personer med omsorgsarbeid i Norge og Skandinavia, så er det ganske påfallende når man ser statistikken i det globale perspektivet.
Hun trekker frem at det også finnes gode og omsorgsfulle mannlige ledere, som Nelson Mandela og Dag Hammarskjöld, og vil absolutt ha med mennene på denne utviklingen – det handler mer om verdisyn enn kjønn.
Jeg liker at boka både har et personlig preg og en jeg stemme, samtidig som hun tar opp systematiske utfordringer i samfunnet. Det gjør at jeg som leser kan kjenne meg igjen i resonnementet hen nes. Gjennom anekdoter og historiske referanser til filosofi, økonomi, forskning og kunst, er dette både en underholdene og oppløftende bok.
Det som kanskje gjør boka spesielt relevant for oss arkitekter, er at hun trekker linjer mellom de helt store spørsmålene – som mange kanskje har i bakhodet, men ikke helt vet hvordan vi skal forholde oss til, og setter det i sammenheng.
Samtidig er dette en av få nylig utgitte bøkene skrevet av en arkitekt, som er skrevet med en viss feministisk karakter. For i et land som Norge, der noen stemmer har tatt til orde for at likestillingen har gått for langt, viser boka at likestilling og samfunnsbygging i et globalt perspektiv fort satt har en lang vei å gå, og der omsorg/mothering burde løftes frem som en del av løsningen til omstilling, og erstatte mantraet om kapitalistisk vekst.
Boka løfter frem et verdisett som bør påvirke hvordan vi tegner og planlegger hus og steder, og ikke minst hvor viktig maktkritikk er – for hvem tjener på status quo?