Sascha Bauer og Daniel Pauli: The Joinery Compendium: Learning from Traditional Woodworking
Joiner du? Denne boka gjør som mange håndverksbøker har gjort før den: Forklarer hvordan man skal lage noe, men ikke alltid hvor og hvorfor.
Av Ida Messel
Snekring er gøy, men medfører allerede mye bæring, holding, svetting og strev, og akkurat det blir ikke bedre av å skulle trekke med seg denne ambolten av en bok inn i bua. The Joinery Compendium: Learning from Traditional Woodworking, er en nokså tung kloss på 891 sider.
Sascha Bauer og Daniel Pauli er arkitekter og henholdsvis partner og ansatt i Studio Cross Scale, som har drevet med en del håndverksfokuserte prosjekter – mange i tre – siden 2013. De har forfattet denne boka om trehåndverk. Selv om de bare har holdt seg til punktene der trestykker kan møtes uten skruer og beslag – integrerte sammenføyninger og bindeledd – så er feltet rimelig digert. Det er over 400 sammenføyningstyper fra hele verden å finne på sidene i boka.
Alle sammenføyningene, leddene og skjøtene har fått lange navn på engelsk, tysk og japansk, og det er ikke noe lettere å skulle lage dem heller, disse intrikate, geometriske kapp og kutt. I feiende enkel Ikea-stil, gir i de alle fall grundige bruksanvisninger i boken, og dessuten en innføring i både potensielle håndverktøy og materiallære.
Det er forskjell på hvordan vannledende vev og kjerneved oppfører seg, og fiberretninger og bark og bast, kvist og kvae og alt det der. Alt er med i denne fantastiske boken …
… bortsett fra en vesentlig ting: den kulturhistoriske konteksten til sammenføyningstypen. Hvor i verden har de funnet disse hundrevis av eksemplene, og fra når? Boka gjør som mange håndverksbøker har gjort før den: Forklarer hvordan man skal lage noe, men ikke alltid hvor og hvorfor. Ikke bare hadde det hevet innholdet å få vite de eksakte punktene i bygningsarven de har hentet eksemplene fra – det hadde også gjort at boka hadde hatt ryggen friere i en ganske viktig diskusjon om effektivitet.
The Joinery Compendium: Learning from Traditional Woodworking
Sascha Bauer og Daniel Pauli
Ruby Press, 2024
Mange vil nok bla gjennom boka og avvise den som umoderne og uhensiktsmessig, tidkrevende og forfengelig, slett ikke tilpasset elektroverktøy, maskiner eller rasjonell produksjonsflyt. Ikke alle tradisjonelle sammenføyninger egner seg til alle bruksområder. Noen er bedre for dekorative formål i stedet for bærende situasjoner.
Tegningene i boka viser ikke nødvendigvis løsningens «stressområder» og svake punkter, hvor det potensielt kan svikte. Heller ikke materialkompleksitet er tatt så mye inn i betraktning. En ting er MDF og limtre og den slags, en annen ting er at tresorter oppfører seg ulikt.
Når det attpåtil er så ineffektivt å velge løsningene, kunne det vært fint om effektivitets-paradigmet i ble diskutert bedre i boka, i lys av det rike materialet. I stedet gjenspeiler den arkitektenes samlemani: Plukker objekter ut av sin kontekst, forflater dem og ordner dem inn i en ryddig skuff – arkitekten er forelsket i taksonomien sin.
Hvis man skal ta steget med å få det tradisjonelle trearbeidet inn i større skala, som noen av de nyere arbeidene til den japanske arkitekten Tomoaki Uno får til for eksempel, må man dypere inn i diskusjonen.
For de er ikke bare der for å flotte seg, alle disse løsningene, men kan ende opp med å spille en viktig rolle i en byggebransje som skal bevege seg fra lineær til sirkulær økonomi. Å gjenopplive dette trehåndverket kan være en hjelp for å designe bedre for demontering/montering, med lang levetid for enkeltelementer.
Det er spennende om man på sikt kan lage alt fra fagverk, stenderverk, interiør og møbler uten limstoffer, og uten fare for skrue-, spiker- og beslagrester som lager sår i materialet og potensielt ødelegger maskinene til bearbeiding senere.
Kompendiet kan bidra inn til det, men ikke løse så mye på egen hånd.