Sigmund Asmervik (red.): Per Knudsen. Poetisk modernisme i 50 år

I år har vi av en eller annen grunn fått et relativt stort tilsig av fagbøker. Fra Bull- By-medlemmer har det kommet tre om Oslos plan- og boligutvikling, og en fjerde er på veg; historikere tilknyttet AHO har utgitt to verk om landets arkitekturepoker, to til er snart i trykken, og det foreligger også en beretning om OAFs liv og virke i 120 år. Så godt som alle forfatterne er pensjonister; om dette er en faglig styrke eller svakhet skal jeg la ligge her.

Nok en pensjonist og tidligere professor, Sigmund Asmervik, har nå redigert en bok om Per Knudsen, som i et halvt århundre har ledet sitt eget kontor (PKA) i Trondheim.

Per Knudsen kom til Trondheim i 1961, han har slått seg til her og driver det som må være et av de største arkitektkontorene nord for Sinsenkrysset. Tydeligvis trives han i byen – i alle fall bedre enn i det miljøet han møtte på Gløshaugen som student: En snekkersønn fra Stange passet ikke så godt inn blant de som stort sett kom fra velmøblerte middelklassehjem og befolket tegnesalene på Arkitektavdelingen hvor Korsmo og hans hoff regjerte. 

Heldigvis fikk avdelingen besøk utenfra, ofte fra gruppa rundt Archigram i London. Slike folk, som Cedric Price og hans Fun Palace (1962) og Pottiers Thinkbelt (1965), påvirket nok diplomen han leverte. Ikke bare i den klare strukturalistiske utformingen, men like mye i kravet om at prosjekter må spille en viss samfunnsmessig – eller politisk – rolle, utover det å tilfredsstille brukerkrav. 

Etter diplomen jobbet han på kontoret til tre av sine lærere (Brantenberg, Brantenberg og Hjorthøy) og siden hos Henning Larsen med det nye universitetskomplekset på Dragvoll. Her overtok han andre byggetrinn i samforstand med Henning Larsen. Som ung og nyetablert var det en dristig avgjørelse å kopiere det som sto der – med noen få tekniske forbedringer riktignok. 

Utvilsomt har Dragvoll blitt et meget vellykket læringsmiljø. Det glassoverdekkete utearealet er utviklet videre til et viktig arkitektonisk element i andre PKA-prosjekter, som hotellet Royal Garden (sammen med lokale kolleger) og El-Lab på Gløshaugen.

Særlig det siste er en mesterlig sammenstilling av gamle og nye bygninger, med glassgårder i kombinasjon med tilpassede tekniske løsninger (integrert ventilasjon som sparte byggehøyder) og en industrialisert oppføring (som reduserte byggetida).

Per Knudsens arkitektur er preget av måtehold. Selv stiller han seg kritisk til begrepet bærekraft og unngår å bruke det hvis han kan. Her er det snakk om en direkte og effektiv holdning til høyst ulike oppgaver, kombinert med fornuftig ressursbruk og basert på en litt gammeldags sosialdemokratisk holdning om at det finnes bedre ting å bruke samfunnets midler på enn betong og ventilasjonskanaler, har det gitt løsninger som står seg.

Kontoret kombinerer gjennomføringskraft og en utforming relativt upåvirket av skiftende moter, likevel framstår den forbausende moderne. Hensynet til brukerkrav og stedstilpasning er viktige for en omfattende praksis fra Dragvoll til Britannia – prosjekter som har fått en rekke utmerkelser og positive omtaler i inn- og utland.