Svenska fritidshus. De lediga dagarnas arkitektur
Själahusen, en liten gapahuk i skogen i Dalsland, tegnet av Nadén arkitektur.
Foto: Per NadénDette er en bok for å drømme seg bort, heter det på baksideteksten til boka «Svenska fritidshus». Men er det ikke på tide at vi vekkes fra hyttedrømmen?
Av Torgeir Holljen Thon
Man går inn i en fritidsbolig for å komme bort. Sånn åpner den nye svenske boken Svenska fritidshus. Tanken, som er velkjent når man snakker også om den norske hytta, og i drømmen om hytta, kan også sies å være symptomatisk for hvordan arkitekter forholder seg til det å skulle tegne i vår tid. I byene preges ny arkitektur av uinspirert og nedslående massebyggeri, kanskje særlig når det gjelder boliger og kontorer. For mange arkitekter er det å tegne hytter en trygg havn, et lite og overkommelig prosjekt for kunder med god økonomi, der man har stor frihet og ikke trenger å kompromisse på kvalitet.
Men begynner ikke denne tanken å slå sprekker, ja, å bli utdatert? Er den ikke i ferd med å bli innhentet av en stadig sterkere bevissthet om hvordan vi systematisk bygger ned natur for at alle skal få sin egen, ikke lenger så lille, enebolig på fjellet eller i strandkanten? Kanskje ikke, kan man innvende, i og med at strandloven kom allerede for 50 år siden.
Tanken er kanskje moden, men den blir stadig fortrengt. Likevel later den dårlige samvittigheten til å ha fått et slags gjennomslag de siste årene, hvor stadig flere tør å si høyt at måten vi legger til rette for hytteutbygging ved å ta for oss av naturen, ikke har kraft til å bære på lang sikt.
Men likevel gir altså svenske Arkitektur förlag nå ut en bok hvor 22 vakre, nye hytteprosjekter presenteres som poetisk og høyst tiltrengt adspredelse.
Svenska fritidshus. De lediga dagarnas arkitektur, Dan Hallemar (red.) Arkitektur förlag, 2023
Illustrasjon: Arkitektur förlagTre, særlig massivtre, er viktig, heter det i forordet. En liten gapahuk i skogen ved et vann, tegnet av Nadén arkitektur, trekkes fram som forbilledlig. Det representerer en generasjon fritidshus som virkelig nærmer seg naturen, heter det. Husene og deres eiere er mer interessert i sitt sted og stedets materialer.
Gapahuken til Nadén er forbilledlig, men den er dessverre ikke symptomatisk for prosjektene i boka som helhet, som snarere står i stil med hyttearkitekturen man har sett i Norden de siste ti, tjue og tretti årene. Boka inneholder også to typehytter, en på fjellet og en ved sjøen, som er bygget i henholdsvis 25 og 63 eksemplarer på hvert sitt sted.
Dessuten inneholder boka også flere prosjekter der betong spiller en markant rolle, deriblant Gipp arkitekturs 225 kvadratmeter store hus ved navn «Fjällbacka», hvor interiørets dominerende treverk «står i kontrast til bygningen plasstøpte kropp», og med et baderom som er som «utgravd av betongens masse».
Så fort var de nye tankene om bærekraftig nærhet til naturen glemt, altså. Så fort faller man tilbake i de vante, poetiske klisjéer.
Da er et prosjekt som Atelje Ös flotte «Bunker 319» på Gotland et bedre eksempel, ettersom fritidsboligen er en transformasjon av en gammel bunker, og sånn sett blant de mest bærekraftige prosjektene i boka.
Innimellom prosjektpresentasjonene finnes også korte tekster, skrevet av Katarina Rundgren, som trekker tematiske forbindelser mellom de utvalgte hyttene. En handler om eksponerte takstoler, der tendensen som påpekes er at man nå oftere ser tilbake til tradisjonshåndverk. En annen handler om fasader i ubehandlet tre, og en tredje om mellomrom, trapper og pergolaer, som kobler og kontrasterer. Det er veldig spesifikt arkitektoniske elementer blikket rettes mot.
Med «Bunker 319» på Gotland har Atelje Ös transformert en gammel bunker til et fritidshus.
Foto: Martin BrusewitzDen siste av de tematiske tekstene handler om konstruksjoner som er lette til beins, bygninger som «tramper forsiktig for å spare trær og terreng». At dette løftes fram kun som et hyggelig og lettsindig alternativ til mer brutal landskapsbearbeidelse, framstår som et eksempel på at unntaket bekrefter regelen.
Og man vil nødig framstå nasjonalistisk, men her kunne man med fordel inkludert norske Manthey Kulas hytteprosjekt på Hamburgö i Sverige, der huset svever som en brokonstruksjon over landskapet, forankret i fire punkter i fjellet.
Dette er en bok for å drømme seg bort, heter det på baksideteksten. Det er jo et ærlig utsagn. Om det er slike bøker, og slik arkitektur, vi trenger i våre dager, kan man spørre seg. At arkitekter drømmer om å tegne hytter, er forståelig. Men kanskje har drømmen også godt av litt virkelighet, og drømmeren godt av å bli vekket?