The Renewal of Dwelling. European Housing Construction 1945–1975

Diskusjonen om bolig i Norge sirkler rundt spørsmål om saksbehandlingstid og dereguleringer. Ingen av de store politiske partiene har klart å ta eierskap til bolig som sak, fordi de i det store og hele er enige om medisinen: flere boliger, fortere, for å få prisene ned, slik at flest mulig kan eie sin egen bolig. En ny bok om europeisk boligarkitektur er en betimelig påminnelse om hva vi sammen kan få til når diskusjonen løftes opp på et faglig nivå, hvor arkitektur blir et redskap for samfunnsplanlegging heller enn et markedsverktøy.

Boken baserer seg på et forskningsprosjekt utført mellom 2012 og 2018 på TU Darmstadt, som en del av designkurset Housing in Europe, organisert av Elli Mosayebi og Michael Kraus. Arbeidet omfattet arkivsøk, intervjuer og befaringer, og funnene ble først videreutviklet til utstillingen «The Renewal of Dwelling. European Housing Construction 1945–1975» ved arkitekturmuseet i Frankfurt, før det med støtte fra ETH Zürich ble videreutviklet til boken med samme navn, som nå er utgitt på Triest forlag.

Ambisjonen med prosjektet er todelt. I bokens innledning beskriver redaktørene hvordan boligproduksjon sluttet å være et felles samfunnsanliggende i en rekke europeiske byer og land på slutten av 1980-tallet. Publikasjonen er derfor først og fremst et bidrag til å bygge opp en faglig forankret debatt om boligspørsmålet, som ser både lengre tilbake og fram i tid enn markedet er i stand til. I tillegg går den etter i sømmene på den kritikken etterkrigstidens arkitektur ofte møtes med, som at den er monoton og mangler stedstilpasning og lokal forankring.

Et viktig poeng har ifølge redaktørene vært å studere boligarkitekturen i ulike land samtidig og i lys av hverandre. Slik blir det tydelig hvordan modernismens idealer og etterkrigstidens boligkrise fikk ulike og ganske spesifikke utslag rundt om i Europa. Dette var en periode hvor den skråsikre positivismen gradvis slo sprekker, og CIAM i løpet av 1950-tallet ble til Team X. Selv om prinsipper fra Athen-charteret kan avleses i mange av byplanene, og ideer fra Unité d’Habitation i en eller annen form finner sin vei inn i bygningene vi blir presentert for, er det påfallende hvor ulike avtrykk arkitekturen fikk i møte med lokale byggeskikker, sosiale normer og politiske føringer.

Heller enn å ta for seg de største europeiske byene, finner redaktørene prosjektene i Zagreb, Köln, Oslo, Porto, Lyon, og de engelske byene Liverpool, Leeds, Manchester og Sheffield. Her er det enkelte gjensyn med kanoniserte verk av blant annet Álvaro Siza, James Stirling og Oswald Mathias Ungers, men også mindre studerte bygninger og arkitekter. Fra opprinnelig 95 utvalgte prosjekter gir boken plass til 54, som vises gjennom nye og gamle fotografier, samt enkelte avisutklipp, illustrasjoner og annet arkivmateriale, i tillegg til nyopptegnede planer, snitt og fasader.

Hvert kapittel er supplert med et essay skrevet av eksterne bidragsytere som har lokal kjennskap til eller har studert de ulike casene i sin egen praksis. For eksempel skriver arkitekturhistoriker Anne-Kristine Kronborg teksten som avslutter kapittelet om Oslo. I likhet med de andre bidragene, dykker essayet ned i de politiske rammene for arkitekturen, og spesielt samspillet mellom beboere, arkitekter, politikere og offentlig forvaltning. Det er interessant å se den «norske modellen» i lys av de andre variantene av dette samspillet.

Zagreb sin plassering i et sosialistisk, men alliansefritt og multinasjonalt Jugoslavia gjør den mer radikal, men samtidig nyansert i hvordan ideen om kollektivt eierskap fant sine spesifikke utforminger. I det kortlivede, men innflytelsesrike SAAL-programmet i Portugal jobbet arkitekter lokalt med å designe prosjekter sammen med beboerne. De offentlige arkitektkontorene i England organiserte arkitektene i kommunale, uavhengige designteam i intens konkurranse med hverandre.

Felles for de ulike casene er en vilje og evne til å eksperimentere og ta risiko. Slik bidro arkitektene til faglig utvikling innenfor byggematerialer, konstruksjonsprinsipper, leilighetsplaner, og forholdet mellom leiligheten, bygningen og byen. Ikke alle boligprosjektene ble ubetingede suksesser, og boken er ikke uten kritiske innvendinger. Heller enn en nostalgisk hyllest til en historisk periode, argumenterer redaktørene for at vi bør trekke på den empiriske gullgruven arkitekturhistorien er. Bokens kanskje viktigste bidrag er nettopp som en inngang til bredere, internasjonal og faglig forankret debatt, og den er på denne måten med og bereder grunnen for boligarkitekturen som vil komme.