ESSAY: Å skli på et skall

Av Erik Dæhlin

Publisert 19. april 2023

Foto av Candela
Foto: Félix Candela architectural records and papers, 1950-1984, Drawings and Archives, Avery Architectural & Fine Arts Library, Columbia University. Bóvedas Arista / Bordes Curvos, Oslo, 1965 Box 34, Folder 2

I kraft av å være svunnen, kjennes Candela-skallet både som en drøm og en utopi. En tittesprekk i tiden der andre virkeligheter befinner seg, skriver kunstner og komponist Erik Dæhlin.

Av Erik Dæhlin

En natt drømte jeg om å seile nedover en futuristisk sklie. En slags høyt hevet edderkopp på tre ben. Ovale oppspente åpninger mellom føttene. Oppe i midten, et nedsunket område, som en seng å senke seg ned i, trygt gjemt for omgivelsene, var jeg overgitt til himmelhvelvingen. Og med ett, hive seg rundt og la kroppen følge tyngdeloven ned renna som smalnet gradvis samtidig som helningen steg og farten ble høyere og i det jeg nesten var klemt mellom benets to sider, lande hardt på bakken. Konstruksjonen gikk nesten i ett med snøen som hadde lagt seg natten i forveien. Men under den var det skyggefullt og tørt.

Jeg våknet av drømmen som, etter hvert som alt klarnet, også viste seg å være et minne. Det tok meg derimot litt tid å plassere det. Først var jeg innom en science fiction-aktig bok jeg var glad i som barn. Den handlet om to jenter som ankom jorden i en hvit oval futuristisk farkost. En dør gikk opp og etter en stund kunne et varmt lys skimtes inne i mørket. Lyset steg i styrke, utvidet seg, hvorpå de to jentene kom ut av åpningen. Begge hadde hårmanker som oppførte seg som ild. Jeg husker at de siste sidene i boken manglet, så jeg fikk aldri vite hvordan historien endte. Kanskje var det på grunn av dette sorte hullet som oppstod i fortellingen, at boken festet seg så grundig i hukommelsen min.

Dernest ble jeg liggende å tenke på at drømmen kanskje oppstod i kontrast til eller i forlengelsen av stedet jeg befant meg. I Lofoten er bygningene ofte praktiske anlagte konstruksjoner, boltet fast i terrenget og asketisk satt sammen av materialer en hadde for hånden. Fordi landskapet her minner meg om de nesten like pittoreske formasjonene en kan finne i det tyrrenske hav, kan det være at det siste jeg tenkte på før jeg sovnet, var materialbruken og konstruksjonene på øyene der nede. Så godt som alt er i betong og mange av husene har et kvadratisk utseende med en kuppel på toppen. «Il boom»; denne utstrakte bruken av betong helt fra Liguria i nord, begravde ifølge Italo Calvino den italienske rivieraen under et hav av «horribel forsterket sement»1.

Rett før jeg sovnet må jeg derfor ha tenkt på bygg i spennet mellom den lokale byggeskikk, uansett Vestvågøy eller Ischia, og de mulige futuristiske former som kan oppstå om en trekker tradisjonen i uante retninger. Da gjerne gjennom drømmerier.

Foto av Candela
Foto: Félix Candela architectural records and papers, 1950-1984, Drawings and Archives, Avery Architectural & Fine Arts Library, Columbia University. Bóvedas Arista / Bordes Curvos, Oslo, 1965 Box 34, Folder 2

Det var altså kroppen som drømte – eller huske-drømte – det fysiske møtet mellom konstruksjonen og meg. Senere i livet så jeg den mer fra avstand, som en form som fascinerte. Deretter liggende latent i min kreative ubevissthet, i møte med den lave solen vinterstid, før den til slutt ble revet. «Skallet» ble formen visstnok kalt, eller det noe mer byråkratiske «fremmedelementet». Den stod i randsonen av Frognerparken på plassen ut mot Halvdan Svartes gate vis-a-vis Vigelandsmuseet.

Jeg stod opp og lette frem informasjon på internett. Vel var skallkonstruksjonen tenkt temporært til hagebruksutstillingen «Form og Flora» i 1965. Men den føyer seg unektelig inn i rekken av bygg, konstruksjoner og objekter som Oslo Kommune eller staten ikke har villet ha eller har latt forsvinne. Den kontinuerlige kampen om minnets materielle muligheter så vel som formmessige mangfold, kommer til syne som kontemporær ikonoklasme, noterer jeg meg på et ark.

Jeg blir sittende i timevis å tegne ulike hyperbolske paraboloider og innlemme den geometriske formen i mine drømmerier om å bygge meg et hus. Så lot jeg formen omfavne min egen lille hytte, før jeg gikk over til Christian Norberg-Schulz sin italienske bastion ved Porto Ercole. Et nær sagt delirium av hyperboler red meg i ukesvis, og først etter at jeg var kommet hjem til hovedstaden, klarte jeg å avbryte dette virvaret: Jeg syklet ned til Akershusstranda og lot hendene mine følge kurvene på treskulpturen utenfor Oslo Havns hovedkontor.

Hvor lang tid tok det å endevende den og knuse den til støv?
Erik Dæhlin

Senere samme dag gjorde jeg flere søk på internett, hvorpå jeg noterte meg Aina Dahles artikkel i Byggekunst «Himmel over hverdagen» (2010) og Birgitte Sauges artikkel fra 1994 i Fortidsminneforeningen «Kan moderne arkitektur vernes?». Samtidig leser jeg meg frem til at alt materiale etter arkitekten Felix Candela (1910-1997) befinner seg på Colombia Universitet. Candela utvandret fra Spania til Mexico i 1939, men tok ifølge Aina Dahle2 (s.52) med seg arven etter blant andre Rafael Guastavino og utviklet den i en rekke større byggverk som alle på en eller annen måte relaterte seg til den geometriske figuren hyperbolsk paraboloide.

Av ren nysgjerrighet sender jeg en forespørsel til arkivet ved Colombia, Avery Architectual & Fine Arts Library, men også til Birgitte Sauge.

Etter noen dager har jeg et svar fra Avery Architectural & Fine Arts Library:

«Unfortunately, our Candela archive is not digitized. Additionally, we've made the difficult decision to close our imaging studio for new photography so that we can prioritizing the work needed to support remote teaching and learning for Columbia affiliates. Therefor we won't be able to provide you with digital copies at this time. However, if you are interested, I can share with you the contact information for a Columbia graduate student available for hire at an hourly fee who can take study images of the photographs on your behalf in the reading room. Please note, this researcher for hire is fully booked for the remainder of the year and is not accepting new clients until January».

I e-posten ligger en link som jeg trykker på. Den åpner en oversikt over alt materiale etter Candela. Samlingen er delt opp i syv serier: personlige papirer, korrespondanse, profesjonelle papirer, kontorfortegnelser, fotografier, prosjektdokumenter og annet referansemateriale. Kategoriene virker for øvrig å ha slektskap med hvordan våre digitale liv allerede frem til den siste bokstav er lagret.

Jeg omgjør hele listen til en pdf og søker på «Oslo». På side 15, under Subseries 2: Photographs finner jeg et treff oppført med Box 34: Folder 02 Bóvedas Arista / Bordes Curvos Oslo 1965 5 items. Mens jeg tenker over hva jeg skal svare arkivet (har jeg penger til å betale en graduate student for å skanne fotografiene for meg?) gjør jeg et nytt nettsøk og drar meg lengre ned på listen over treff enn jeg gjorde dagen i forveien. Der, i skogen av opplysninger, finner jeg et dokument fra Skulpturbiennalen 2006 – kunst i det offentlige rom!3

Bildene fanger meg inn i en tid jeg selv kan huske godt – det er da vitterlig ikke så lenge siden 2006!

På side 19, i en tekst av kunstner Line Viste Grønli, «Apropos kunst i det offentlige rom. En ode til Candela-skallet (1965-1993)», hvor hun stiller betimelige spørsmål rundt hva som skal til for at Oslo Kommune anser noe som offentlig utsmykning versus «fremmedelement» 3, befinner det seg to fotografier. De er begge tatt av nevnte Birgitte Sauge. Det ene viser skallet med en mann stående oppå (skimtes det en gravemaskingrabb i bakkant?). Det andre viser at destruksjonen er i gang, hvor den ene halvparten er blitt til støv, mens den andre delen ligger hvelvet over på siden. Hvor lang tid tok det Candela å klekke ut ideen sin, tegne, konstruere og prosjektere den, og siden få støpt den i sement? Hvor lang tid tok det å endevende den og knuse den til støv?

Jeg hadde nok en slags merkelig og kanskje naiv drøm om at hele formen var kondemnert, men ikke maltraktert. Som en dinosaur fra en annen tidsalder eller figur i en forlatt fornøyelsespark, lik «Stego» (1977) av Ola Enstad, som etter å ha stått på Rathkes plass og siden i Torshovdalen, fant sitt endelikt ved Avdelingen for utstøtt kunst i Sogn, for deretter å bli plassert i elva Jølster der den til slutt råtnet opp, hadde jeg håpet å finne skallet eller i det minste deler av det stående bortgjemt et eller annet sted i randsonen av hovedstaden. Men fotografienes tale var klar, en slik gjenoppdagelse var jeg avskåret fra å gjøre. Er det slik vi gjør i Oslo; sender kunst vi ikke vil ha til fjerntliggende fjorder på Vestlandet, om de ikke forvandles til støv og grus, eller at deler av en helhet monteres inn i ett glassmonter i påvente av å forsvinne inn i en departemental vegg?

Derfor satt jeg nå min lit til arkivet i New York. Ikke helt visste jeg hva jeg hadde sett for meg (skulle jeg selv lage hele konstruksjonen på nytt?), men jeg var nysgjerrig på hva som var igjen av tegninger og skisser, foruten fotografier av konstruksjonen og bilder av at den ble ødelagt. Hva tenkte forresten gravemaskinføreren da grabben ble satt ned i den tynne membranen? Kunne jeg spore opp det aller siste møte med konstruksjonen gjennom vedkommende?

Noen timer senere, om natten, mottar jeg en e-post med et noe uventet utfall:

My search also found only these 5 photographs. They are not digitized, however, because it is a small amount of material, I had a colleague offer to scan the photographs for you free of charge.  We should be able to send you scans tomorrow or early next week.

Dagen etter mottar jeg en ny e-post fra New York. 

Dear Erik,

Attached are study scans of the photographs from Box 32, Folder 02. 

I vedlegget ligger en rekke fotografier av skallet. Enkelte av dem kjenner jeg igjen fra tidligere undersøkelser, andre har jeg ikke sett før. Bakpå en av dem står det med rødt stempel: Copyright Norsk Telegrambyrå`s Billed og klisjeavdeling A/S, Nedre Vollgt. Med blyant er det skrevet The opening ceremony of The Form and Flora.

Foto av Candela
Foto: Félix Candela architectural records and papers, 1950-1984, Drawings and Archives, Avery Architectural & Fine Arts Library, Columbia University. Bóvedas Arista / Bordes Curvos, Oslo, 1965 Box 34, Folder 2

Etter en knapp uke har jeg fått kopi av «Kan moderne arkitektur vernes?» fra Sauge. Det kommer frem av teksten hennes at hun var til stede ved selve tilintetgjørelsen:

Tidlig om morgenen den 19. april 1993 ble Candela-skallet i hjørnet av Frognerparken revet. Selve rivningen gikk fort, et lite kakk med gravemaskinen var alt som skulle til for at Candela-skallet gikk i bakken. Etterpå kunne resten gjøres med slegge og avbitertang: armeringsjernet blinket friskt og spenstig i betongstøvet.4

I e-posten skriver Sauge at hun og en kollega var de eneste som bivånet hendelsen – som en stillfaren protestaksjon. Hun legger lakonisk til at kommunen mente den forfalt og stod i veien for et nytt rosebed som skulle anlegges ved Frogner Hovedgård. Bedet finnes riktignok ikke akkurat der skallet stod, kommentaren minner i det hele tatt litt om det likelydende sukket fra Aina Dahle: «Dessverre ble denne skulpturen revet for å gi plass til skulpturer vi hadde nok av i samme parken». 5 (s.53) Men svakt synlige tegn etter de tre beina som grunnfestet skallets vitale spenn, er mulig å skimte i underlaget den dag i dag.

Foto fra Frognerparken
Foto: Erik Dæhlin

I likhet med Sauge, lurer jeg på om noen i løpet av de nær 30 årene som gikk, vurderte ulike offentlige bruk av skallet. Eller lot en det bare stå å forfalle inntil en visstnok var nødt til å rive det? Hvordan ble planen om å fullføre de megalomane ideene til Vigelandsparken, parken var jo allerede stor i utstrekning og temmelig innholdsmettet frem til siste skulptur ble satt opp i 2002, vektet opp mot Candela-skallet som allerede hadde stått der i flere tiår? Og ikke minst og mer generelt, hvem skal bestemme utfallet av slike saker; arkitekten, byråkratene, politikerne, det såkalte folket, eller interessegrupper?

Kunne en sett for seg en demokratisk nyvinning ved denne korsvei i 1993 som kunne vært aktivert ved de siste årenes statlige og kommunal vandalisme? Hva om alle disse partene hadde kommet sammen rundt et bål tent under skallets hvelving, anerkjent den arkitekturhistoriske verdien og vår felles minneskultur, og diskuterte seg frem til den beste løsningen hvor en tok vare på og utviklet det som allerede fantes?6 For konstruksjonen til Candela står i forbindelse med et vitalt arkitektonisk og ingeniørmessig felt, slik det med all tydelighet vises gjennom de bredt anlagte utstillingene «Technoscape – L`architettura dell´ingegneria» og «inGenio – Idee visionarie dall`Archivio di Sergio Musmeci" som vises i disse dager på MAXXI i Roma.

Som Dahle er inne på i artikkelen «Himmel over hverdagen», slo deler av modernismen så godt som flat alle forsøk på hvelv og krumme former, til fordel for «rette bjelker, flate tak uansett spennvidder. Hvelvkonstruksjoner ble ansett som umoderne og avleggs, synonyme med den reaksjo­nære Beaux ­Arts». (s.52). Vel har denne utelatelsen å gjøre med mer prosaiske sider av de byggetekniske forholdene, men de fenomenologiske og eksistensielle konsekvensene er likevel vesentlige.

Himlingplanets føyning og kontakt med nettopp himmelen og det krumme ved tilværelsen – de store bølgende spenn som tar opp i seg egne spenninger, har stort sett blitt borte fra nåtidens arkitektur. I kraft av å være svunnen, kjennes Candela-skallet både som en drøm og en utopi. En tittesprekk i tiden der andre virkeligheter befinner seg. Der andre vern over eksistensen er mulig. Der andre relasjoner mellom det virksomme liv og himmelhvelvingen kan oppstå.

Noter

1) Italo Calvino, La Speculazione Edilizia, fritt oversatt.

2) http://murbetong.no/wp-content/uploads/converted/joomdocs/1003-byggekunst.pdf

3) http://www.skulpturbiennale.no/uploads/9/0/1/3/9013391/skulpturbiennalen.pdf

4) «Kan moderne arkitektur vernes?», Fortidsminneforeningen 1994.

5) http://murbetong.no/wp-content/uploads/converted/joomdocs/1003-byggekunst.pdf

6) Tidligere Fokus Kino (1965) i Tromsø av Gunnar Haugen, er et godt eksempel på en slik verdifull transformasjon.