Arkitekturutdanning og formproblemet

For noen år siden ble jeg invitert som gjestesensor ved en amerikansk arkitektskole på østkysten. Den første studenten vi skulle gjennomgå arbeidet til, hadde et interessant og komplekst prosjekt. I stedet for å diskutere utformingen fortalte han imidlertid om sin egen kulturelle bakgrunn, om assosiasjoner han hadde til bygningen han hadde tegnet, om «meningsinnholdet» han tilskrev den, og om ulike andre ideer han knyttet til prosjektet, snarere enn å diskutere selve utformingen av prosjektet. Etter en stund, for å hjelpe studenten (presentasjonstiden hans var i ferd med å løpe ut), sa jeg: «Siden jeg er formalist, foreslår jeg at vi diskuterer selve prosjektet.» Studentens professor, som hadde invitert meg som sensor, nikket anerkjennende og hvisket så til meg: «Men Branko, vi er alle formalister her.»

Siden jeg kjente skolen, burde jeg naturligvis ha skjønt at estetisk formalisme var det dominerende synet blant lærerne. På arkitektskoler som legger vekt på digitale tilnærminger til arkitekturutdanningen, slik som den jeg her besøkte, er dette vanligvis tilfelle. Men likevel, det at jeg spontant følte behov for å begrunne, ja sågar unnskylde, mine formalistiske tilbøyeligheter, fikk meg til å tenke. Det minnet meg om hvor vant jeg er blitt til den norske konteksten jeg hadde arbeidet innenfor det foregående tiåret, og hvor usedvanlig sjeldne formalistiske synspunkter er der.

Med formalisme mener jeg oppfatningen om at estetiske vurderinger kan være – eller til og med bør være – uavhengige av de ideene vi forbinder med objektene vi vurderer. Det vil si at vår vurdering av om noe er vakkert, stygt, elegant og så videre, avhenger av former, farger og deres komposisjon, og ikke av hvordan vi klassifiserer objektet, av det «meningsinnholdet» vi tillegger det, eller av de begrepene vi forbinder med det. Arkitektoniske verk inngår naturligvis i ulike former for sosialt samspill, og vi forbinder ulike ideer med dem. Formalismens tese er imidlertid at i det minste noen estetiske vurderinger utelukkende avhenger av objektenes formale og visuelle egenskaper – deres fasong og farger. Det motsatte synet er konseptualisme, som er oppfatningen om at estetiske vurderinger aldri er uavhengige av de ideene vi forbinder med arkitektoniske verk.

Her er en annen måte å beskrive forskjellen på. Alle objekter, også arkitekturverk, har to slags egenskaper: formale og konseptuelle. Til den første gruppen hører former, farger, komposisjon og forholdet mellom bygningens deler og volumer. Disse egenskapene er notorisk vanskelige å beskrive med ord, og man må vanligvis ty til tegninger for å beskrive dem. Til den andre gruppen hører ideene som forbindes med arkitektoniske verk, «meningsinnholdet», historiene og narrativene som fortelles om dem, og det de sies å representere, uttrykke eller symbolisere. Slike ideer kan enkelt beskrives med ord, men i liten grad ved hjelp av tegninger. Dilemmaet mellom formalisme og konseptualisme gjelder dermed spørsmålet om hvorvidt estetiske vurderinger avhenger av den første eller den andre gruppen av egenskaper. Selv om dette sjelden formuleres eksplisitt i arkitekturutdanningen, er det tilsvarende dilemmaet – om formale eller konseptuelle hensyn skal ha forrang – ufravikelig med tanke på hvordan prosjekteringsundervisningen legges opp. Det er alltid interessant å spørre studenter fra ulike arkitektskoler om de blir gitt karakter på grunnlag av hvordan de har utformet bygningene sine, eller på grunnlag av narrativet de fortalte under sensur.

Ifølge noen svært innflytelsesrike psykologiske teorier på 1950-tallet («New Look») ble det hevdet at all synspersepsjon avhenger av ideene som forbindes med det man ser – at man ikke kan se ting uavhengig av de ideene man forbinder med dem. I form av slagordene «det finnes ikke noe uskyldig øye» og «all synspersepsjon er å se noe som noe» kom disse oppfatningene til å dominere humaniora på 1960-tallet, og førte på 1970-tallet til at formalistiske synspunkter i estetikken ble fortrengt. Hvis ting ikke kan oppfattes uavhengig av de ideene vi forbinder med dem, kan de selvsagt heller ikke verdsettes estetisk uavhengig av disse ideene. 

Det var Christian Norberg-Schulz som introduserte slike synspunkter i arkitekturteorien. Gjennom hans internasjonale innflytelse ble «meningsinnhold» skjøvet i forgrunnen, det vil si oppfatningen om at det eneste som betyr noe i arkitekturen, er fortellingene som forbindes med bygningene. For arkitekturhistoriens vedkommende, for eksempel, førte dette til at faget ble redusert til studiet av ideer som historisk hadde vært forbundet med arkitektoniske verk, mens interessen for deres romlige, visuelle og formale kvaliteter ble fortrengt.

Forståelsen av menneskets visuelle persepsjon har imidlertid endret seg enormt siden 1950-tallet. Innen psykologien ble oppfatningen om at all persepsjon avhenger av ideene som forbindes med persepsjonens objekter, forlatt for lenge siden. Innen den filosofiske estetikken ble formalismen gjenopplivet på slutten av 1990-tallet av Nick Zangwill. Innen arkitekturutdanningen har fremveksten av digitale tilnærminger ført til økt interesse for geometri og bygningers romlige og formale kvaliteter. De siste to tiårene har de teoretiske diskusjonene om objektorientert ontologi nettopp rettet søkelyset mot tendensen til å redusere arkitekturutdanningen til ikke-arkitektoniske problemstillinger, noe som ofte er et resultat av  tilnærminger basert på «meningsinnhold».

Norberg-Schulz' massive innflytelse i Norge er sannsynligvis den beste forklaringen på at den norske arkitektstanden og arkitekturakademia har klart å holde seg utenfor disse internasjonale utviklingstrekkene og forblitt fast forankret i konseptualismen frem til i dag. Ikke sjelden må en utenlandsk arkitekturakademiker som følger norske diskusjoner innen arkitekturfaget og akademia, merke seg – og finne bemerkelsesverdig – den sterke troen på antakelsen om at arkitekturverkenes formelt-visuelle kvaliteter avhenger av de ideene og begrepene som forbindes med dem. 

I mange andre internasjonale sammenhenger (før jeg kom til Norge underviste jeg i USA, Italia, New Zealand, Tyskland og Serbia) er slike konseptualistiske standpunkter på ingen måte tatt for gitt. Så langt jeg har fulgt diskusjonene i Norge, er det først de senere årene at konseptualismen er blitt utfordret i arkitekturdebatten, gjennom innlegg fra en yngre generasjon arkitekturteoretikere som Amund Rolfsen.

Arkitekturetablissementets reaksjoner på Arkitekturopprørets (og allmennhetens) kritikk av samtidens arkitekturproduksjon illustrerer på en slående måte denne dypt forankrede tilslutningen til konseptualismen. Det er klart at denne kritikken er rettet mot den formalvisuelle utilstrekkeligheten ved mye av samtidsarkitekturen. Fagmiljøets reaksjoner har imidlertid systematisk forsøkt å erstatte diskusjoner om formalvisuelle spørsmål med diskusjoner om narrativer som kan knyttes til arkitektoniske verk – en strategi som avslører en fast overbevisning om at verbale begrunnelser kan rettferdiggjøre formalvisuelle estetiske feilgrep, eller i det minste gjøre dem lettere å svelge. 

De som protesterer mot stygge fasader, har gjentatte ganger fått høre at arkitektur handler om så mye mer enn hvordan bygningen ser ut. Men det er åpenbart ingen som benekter at bygninger også må være konstruktivt stabile, funksjonelle, bærekraftige og så videre. Problemet er at konstruktiv stabilitet, funksjonalitet eller bærekraft ikke er gyldige unnskyldninger for formalvisuell stygghet. Slike apologetiske forsøk gjør bare at allmennheten forbinder arkitektenes tale om bærekraft med uærlige forsøk på å skjule en manglende evne til å skape noe vakkert. 

Bygninger trenger selvsagt ikke å være stygge for å være bærekraftige. Forsøket på å rettferdiggjøre stygghet ved å konstruere slike narrativer gir imidlertid bare mening dersom man tror at formalvisuelle problemer kan forsvares med verbale midler. Det er derfor vanskelig å unngå inntrykket av at det norske arkitekturetablissementets tilslutning til konseptualismen er den viktigste kilden til dets misforståelser med allmennheten.

Et annet eksempel på tendensen til å betrakte arkitektur utelukkende fra et konseptualistisk synspunkt finner vi i noen vanlige reaksjoner på den senere tids tiltagende interesse for klassisk arkitektur blant NTNU-studenter. Poenget mitt her gjelder ikke den debatten som oppstår fordi noen støtter og andre avviser ideen om å tegne klassiske bygninger i dag. Det interessante er snarere hvordan diskusjoner om studentenes klassisistiske arbeider ofte avslører uutalte konseptualistiske fordommer, som kommer til uttrykk i tendensen til å se nostalgi etter bygninger som ser gamle ut i studentenes klassiske prosjekter. Resultatet er en fullstendig manglende forståelse av motivasjonen bak studentenes arbeider.

Det som betyr noe for studentene – og for alle klassisister jeg kjenner – er ikke å etterligne tilfeldige historiske verk, men å lære hvordan man oppnår estetisk kvalitet. Så snart man tar dette arbeidet på alvor, må man konsentrere seg om rent formale og visuelle kvaliteter, uavhengig av hvilke ideer (herunder forestillinger om tid, epoke eller lignende) man forbinder med den arkitekturen man ønsker å lære av. Her ligger den dype forbindelsen mellom klassisisme og formalisme.

Nylig spurte en kollega meg: «Men Branko, mener du ikke at det finnes vakre modernistiske bygninger som man kan lære av?» Jo, selvsagt gjør jeg det! Men spørsmålet er feil stilt. Det er aldri klassisister som sier at vi ikke bør lære av bygninger fra en bestemt epoke. Det er derimot modernister som forbyr oss å se på bygninger fra før 1900, og som ønsker å forby formgivning i stilarter som de hevder «ikke passer til vår tid». 

Den konseptualistiske antagelsen om at arkitektur ikke kan verdsettes uavhengig av de ideene vi forbinder med den tiden den ble oppført i – og det magre formrepertoaret denne antagelsen tillater – er den modernistiske arkitekturens arvesynd. Å forkaste denne misforståelsen er det første steget man må ta for å bli klassisist eller, mer generelt, en estetisk motivert arkitekt – og vi bør derfor ikke undre oss over at det finnes en så sterk forbindelse mellom klassisisme og formalisme. Men man trenger selvsagt ikke være klassisist for å være formalist.

Det norske arkitekturetablissementets sterke konseptualistiske holdninger forklarer også gjennomslagskraften til Arkitekturopprøret her til lands. Det er interessant å reflektere over hvorfor Arkitekturopprøret står sterkere i Norge enn i andre land. Det er lite sannsynlig at dette skyldes at den norske allmennheten har en sterkere og mer raffinert arkitektonisk smak enn folk i andre land. Jeg tror heller ikke at norske arkitekter er mindre talentfulle enn arkitekter i andre land når det gjelder evnen til å skape noe pent. Men det er ikke urimelig å anta at Arkitekturopprørets popularitet henger sammen med Norberg-Schulz’ massive innflytelse på norsk arkitekturutdanning.

Man må likevel være forsiktig på dette punktet. Man kan selvsagt hevde at både undertrykkelsen av formalvisuelle hensyn i arkitekturutdanningen, samt og troen på at formalvisuell kritikk kan avverges ved å presentere passende fortellinger om «meningsinnholdet» og ideene som forbindes med bygningene, begge har sitt utspring i Norberg-Schulz’ innflytelse. Men det ville være for enkelt å konkludere med at det ikke ville ha eksistert noe Arkitekturopprør uten Christian Norberg-Schulz – eller i det minste at bevegelsen ikke ville ha vært så sterk fordi det ville ha vært mindre behov for den.

I sin tid gikk Norberg-Schulz i bresjen for samtidens strømninger innen psykologi og humaniora. Ved å introdusere den nyeste psykologiske forskningen i arkitekturteorien oppnådde han noe tilsvarende det Gombrich gjorde for kunsthistorien, Kuhn for vitenskapshistorien og Danto for historiefilosofien. Det samme kan imidlertid vanskelig sies om våre samtidige som hevder – eller ganske enkelt tar for gitt – at visuelle, formale og estetiske hensyn er irrelevante.

Dessuten har kommersialiseringen av arkitektbransjen i dag skapt en situasjon der mange arkitektkontorer overlever ved å selge fortellinger til godtroende klienter i stedet for kvalitativt gode prosjekter. Det krever utvilsomt langt mindre tid og innsats å dikte opp en historie enn å utforme noe pent – men det er rimelig å spørre hvor lenge arkitektstanden kan fortsette på denne måten.

Både i Norge og internasjonalt har dilemmaet mellom formalisme og konseptualisme stor betydning for arkitekturfagets overlevelse som profesjon. Skillet mellom formale og konseptuelle egenskaper er skillet mellom de kvalitetene som åpenbart ligger innenfor arkitektens kompetanseområde, og de som tilhører andre profesjoner. 

Det er ille nok at den vanlige reaksjonen på Arkitekturopprøret – at arkitektur er «så mye mer» enn hvordan bygningen ser ut – fremstår som en ren unnvikelsesstrategi. Dette svaret bekrefter bare de verste mistankene kritikerne har om dagens arkitekturproduksjon, siden det antyder at samtidens arkitekter ikke er i stand til å skape noe pent.

Men det er mildt sagt katastrofalt for arkitektstandens omdømme at dette «så mye mer» gjelder kompetanse som egentlig hører hjemme i andre fag. Konstruksjonsmessige og miljømessige problemer er i realiteten ingeniørenes oppgaver; bygningsdokumentasjon kan produseres av en teknisk tegner med ett eller to års CAD-opplæring. Enhver litteraturstudent (for ikke å snakke om KI) kan generere utmerkede fortellinger om hva bygningen «betyr» eller «uttrykker». Hvis dette er alt arkitekter kan gjøre, hvis formalvisuelle og estetiske kvaliteter ikke spiller noen rolle, vel, da trengs ikke arkitekter.

Hvis arkitektstanden ikke tar tilbake den formalvisuelle og estetiske kompetansen som sitt kjerneområde, og hvis bevisstheten om at denne kompetansen utgjør profesjonens essens ikke får gjennomslag i arkitekturutdanningen, hvis arkitekter fortsetter å insistere på at det alltid er noe annet enn formgivning som betyr noe, hvis de fortsetter å insistere på at det som betyr noe i arkitekturen, alltid er noe andre profesjoner kan gjøre bedre enn arkitektene, vel, da kan de like gjerne stenge sjappa.