Boligkrisen kan løses i byggefeltet

Vi kan utfordre folkesjelen

Vi har 1,3 millioner eneboliger i Norge. Tanken på at de innadvendte eneboligene kan bli til flermannsboliger smerter nok den reserverte norske folkesjelen. Men mange av disse boligene har arealer som kunne vært utnyttet mye smartere. Med relativt enkle grep, kan mange av dem tilpasses slik at de får en ekstra boenhet. Vi elsker eneboligene våre, men vi kan ikke frede dem i boligdebatten.

«Kjærlighet er den eneste tingen som vokser når den deles» skal Den lille prinsen-forfatteren Antoine de Saint-Exupéry ha sagt. Så om bare 10 % av eneboligene kunne fått en liten leilighet nennsomt tilpasset huset, så vil det tilsvare, ja nettopp: 130 0000 nye boliger.

Samfunnet kunne unngått bygging av tusenvis av nybygg og ødelagte naturarealer. Effekten er samtidig redusert CO₂-avtrykk og lavere tomte- og byggekostnader. Staten ville redusert kostnadene knyttet til infrastruktur, da eksisterende boliger allerede er koblet til strøm-, vann- og veisystemer.

Jeg foreslår at midlene som dermed frigjøres, i stedet kunne blitt tilskudd som sikret tilrettelegging av ekstra boenheter med høy bokvalitet. Kanskje er det snakk om ekstra lydisolasjon, en egen inngang eller etablering av bad og kjøkken. I enkelte tilfeller kan det bygges på en etasje, eller noen få, effektive kvadratmetere tilbygg. Uansett kan tiltakene være både raskere og rimeligere enn å bygge leilighetskomplekser.

Behovet for mindre boenheter er ikke begrenset til storbyene. Over hele landet finnes mennesker som trenger en mindre leilighet, enten for studier, pendling, samlivsbrudd eller rett og slett fordi de ønsker å leie fremfor å eie. Store utbyggere vil kanskje avvise denne ideen, da de foretrekker storskalaprosjekter, men for mindre utbyggere og særlig små arkitektkontorer kan dette åpne et verdifullt og etterlengtet marked.

I min barndom hadde vi tidvis studenter boende i kjellerstua. Jeg hadde soverom der nede og delte bad med dem. Jeg husker ikke at det å dele bad var noe som plaget meg. Siden den gang har jeg hatt leieboere i alle mine hjem.Min første to-roms delte jeg med en fremmed. Flere år senere, som småbarnsfamilie, kjøpte vi et gammelt hus – større enn vi egentlig trengte, men perfekt plassert. Der etablerte vi en selvombygget, liten leilighet i det som var en peisestue og et vaskerom. Akkurat det vaskerommet har jeg ofte savnet. Det var et lite offer. Etter 22 år leier vi fortsatt ut. 

En moderne kårbolig?

Fordelen med å ha flere enheter i store hus, er dessuten at det kan gjøre det lettere å bo i huset lenger. Om jeg blir gammel og skrøpelig, er både jeg og samfunnet tjent med at jeg flytter ned i den lille leiligheten på ett plan. Så kan en ny barnefamilie innta hoveddelen. Jo lenger jeg kan bo hjemme, jo mindre belaster jeg samfunnet med bygging av en dyr sykehjemsplass. 

I Danmark er det et forskningsprosjekt på gang, der man undersøker hvordan eneboliger, parcelhuse som de kaller det, enkelt kan transformeres for å kunne møte boligbehovet. Kunne arkitektorganisasjonene initiert noe tilsvarende her til lands? 

MAD har gjort seg bemerket med design av kontorbygg som bruker materialer og bygningsdeler på nytt i nye sammenhenger, som KA13 og Grensen 9b. Nå får de bruk for sine verdifulle erfaringer i et boligprosjekt på Stovner. Der skal 270 leiligheter etter planen oppnå Futurebuilts kriterier for sirkulære bygg.

Også Norges største boligutvikler, OBOS, prøver seg nå frem med sirkulære løsninger. I Nøstebukten i Bergen demonterer de et gammelt TV2-bygg for å gi plass til 100 leiligheter og mål om 90 % sorteringsgrad. 

I Ryslinge, igjen i Danmark, er gamle fabrikkbygninger forvandlet til moderne boliger ved hjelp av boks-i-boksprinsippet. Leilighetene er utformet som isolerte kuber innenfor den eksisterende bygningsstrukturen, en boligform som både bevarer og fornyer. 

«Transformasjon kan gi interessante boligegenskaper», sa arkitekt Håkon Vigsnes da NAL og MDG arrangerte et boligseminar på Stortinget nylig. Han viste blant annet den tidligere sykepleierskolen på Dikemark, som er omgjort til 43 prektige leiligheter og rekkehus. Kanskje var hans presentasjon det mest presise frampeket mot morgendagens boligprosjekter.

Der de norske arkitektorganisasjonene mangler en tydelig retning, kan vi på nytt se til Danmark som nylig samlet seg om en nasjonal arkitekturpolitikk. En viktig satsing er gjenbruk og ombruk av eksisterende bygninger.

Det er her interessant å merke seg at den norske boligdebatten ofte dreier rundt boligenes høye priser, mens danskene i sin politikk vektlegger boligenes høye ressursforbruk.

Men også her til lands er noe i ferd med å endres.

Forlatte bygg og forretningspotensiale

Oslo kommune har rundt 94 tomme eiendommer med et bruttoareal på 150 000 kvadratmeter, mens andre kommuner mangler oversikt. I tillegg står mange private bygg ubenyttet over hele landet. Det rives mellom 10 000 og 20 000 bygg hvert år.

Hvor mange millioner kvadratmetere og hvor mange millioner tonn materialer det er snakk om som kan benyttes videre er det ingen som vet. Her har vi et forretningspotensiale for arkitekter som vil gå i gang med en kartlegging.

Sirkulærøkonomien handler om å bevare, men også om evnen til å designe for fleksibilitet og se muligheter i det som finnes. Vi må også rehabilitere våre egne holdninger til ressursbruk og delemuligheter. Selvsagt er det er massevis av hindre på veien, selv om en lovendring i 2023 gir kommunene større frihet til å gjøre unntak fra tekniske krav ved tiltak på eksisterende bygg. 

EUs investeringer

Et krafttak uten historisk sidestykke er satt i gang av EU. European Green Deal har mål om et klimanøytralt Europa innen 2050, med Circular Economy Action Plan som et sentralt virkemiddel. Det som besluttes blir i stor grad også norsk politikk og lovgivning. For å lykkes, må EU investere 800 milliarder euro hvert år i grønn omstilling de neste ti årene, ifølge Mario Draghi, tidligere president i Den europeiske sentralbank. Hvor mye av denne kaka kan arkitektene ta? 

EUs taksonomi er blant virkemidlene som skal styre investeringene mot grønne prosjekter. Her må arkitektene være påskrudde og bli de beste rådgiverne og overbevise byggherrer til å ta bærekraftige, lønnsomme beslutninger. 

Sirkulærøkonomien omfatter alle samfunnssektorer. I elektronikkbransjen har for eksempel Power lansert RePower- ordningen, der kunder kan levere inn brukte elektroniske produkter mot pant. Da kan de repareres og selges videre i stedet for å bli kastet.

Klesprodusenten Patagonia selger gjennom sin Worn Wear-plattform brukte klær og utstyr. Selv pampene i fotballorganisasjonen UEFA har synliggjort noe som må tolkes som en forpliktelse: «Reduce.Reuse.Recycle.Recover» lyser det nå på sidebannere under fotballkamper. 

Arkitektene kan lede an

Til slutt vil jeg nevne Lendager Group, særlig kjent for Resource Rows. De har markert seg med sin innovative tilnærming til skvisen vi befinner oss i. Som vinner av Scandinavian Business Awards 2024, har de vist hvordan arkitektur og forretningsutvikling kan gå hånd i hånd med ressursbevissthet. Deres slagord, Form follows availability, understreker en prinsippfast holdning til gjenbruk og materialoptimalisering. Poesien i deres tilnærming blir siste referanse til danskene i denne omgang: «Vi ser ikke på byggematerialer som avfall – i stedet bærer de i seg historier, sjel og patina».

Samfunnet skal omstille seg. La oss fremme sirkularitet i den kommende norske arkitekturpolitikken og i modige prosjekter. Det er et paradoks at arkitekter sliter med å finne nok oppdrag når så mange oppgaver venter. 

Arkitektene burde være de som leder an omstillingen i byggebransjen, selv om alt som er uvant vil bety motstand, hindringer, risiko og feiling. Hvis vi kan elske, bruke og dele det vi har, kan vi bli den generasjonen som snudde alt. I tide.