Byens vagina

Avskallet murpuss og knuste vinduer

Jeg visste lite om Łódź, og hadde derfor få forestillinger om byen. Det slår meg nå hvor sjeldent fraværet av forventninger og idéer er i møte med nye steder. De fleste steder jeg drar til har jeg et slags mentalt bilde av, skapt av tidligere opplevelser, tekster, film, bilder eller nyheter. Kanskje var det min mangel på kunnskap som forledet meg til å tenke at det ikke er stort å se der. Ignoranse har en pris!

Łódź er preget av slitasje. Byen fremstår ikke som et sted som forsøker å imponere, og tilbyr lite ny arkitektur eller ferdig kuraterte byrom. Ruiner setter et spesielt preg, med avskallet murpuss og knuste vinduer. 

I motsetning til mange andre polske byer ble ikke Łódź ødelagt under andre verdenskrig, og den industrielle bygningsmassen står fortsatt. Byggene blir ikke revet, men i stedet gradvis transformert – gamle fabrikker blir til skoler, boliger og institusjoner.

Fraværet av nyliberalisme

Med rundt 650 000 innbyggere er Łódź så vidt mindre enn Oslo. På slutten av 1800-tallet var byen en av de raskest voksende i verden, kun slått av Chicago. Likevel, og til tross for senere kraftige økonomiske og sosiale endringer, har den bevart mye av sin industrielle identitet.

Jeg tenker på diskusjonen hjemme i Oslo som for tiden handler om arkitekturopprør, Grønland, markedspress og hvem byen egentlig bygges for, og det slår det meg at det kanskje, for konferansedeltakerne, er fraværet av kjente, nyliberalistiske byutviklingstrekk som gjør Łódź til et interessant sted å legge en konferanse om byutvikling. En by de færreste har et forhold til, og som ikke representere noe mer enn seg selv. Jeg slipper ikke tanken: Kanskje det er nettopp det hele verden lengter etter nå – noe som kjennes ekte, og hvor vi kan se og kanskje også kjenne oss igjen i historien som har formet stedet.

Jeg går rundt i gatene. Etter noen timer med leting etter et engangskamera går jeg tilbake til stedene jeg ikke ble ferdig med. For å dokumentere dem.

Byens vagina

Mitt første stopp er ved byens teater, men det er ikke bygningen i seg selv som fanger oppmerksomheten. Foran teatret står et iøynefallende kunstverk. 

Noen hvisker meg i øret at hele Łódź kaller det «byens vagina». Jeg smiler for meg selv. Men feministen i meg kjenner samtidig på et glimt av håp. I et land der abortlovene er blant de strengeste i Europa, står dette verket som et stille, kraftfullt motbilde. Det føles som om folket i byen insisterer på at motstand og åpenhet fortsatt er mulig – midt i det offentlige rom.

Rett ved teatret ligger en døgnåpen blomsterbutikk – om man glemmer morsdag eller kjæresten sin bursdag kommer det likevel til å gå bra! Jeg får en følelse av at byen har lommer av omtanke.

Speil, speil på veggen der

Litt lenger unna blir jeg vist en boligblokk kledd i små speilfliser. Mosaikken av speil ble laget av kunstneren Joanna Rajkowska, og symboliserer datteren Różas kamp for å bevare synet etter øyekreft. Installasjonen skal minne oss på hvor lite som skal til for å endre perspektiv. Igjen, gir byen et glimt av omsorg.

Men når sommertemperaturen ligger på 30 grader, er det målt opp mot 70 i denne gata. Her bor det folk: familier, barn og eldre. Han som viser oss rundt, trekker bare på skuldrene: «Jaja, det går jo greit. Og det ser jo rått ut!» Jeg er enig. Men jeg klarer ikke la være å tenke på hvor raskt gata ville blitt stengt i Norge, og hvor fort bygget måtte ha endret fasade.

Det er ikke bare gamle bygninger byen har tatt vare på, her har også naturen fått bre seg. Mellom bygningene vokser det trær, ugress og blomster, som om byen har tillatt en sameksistens mellom det menneskeskapte og det organiske. Denne tillatelsen, dette fraværet av kontroll og prestisje, gjør et sterkt inntrykk på meg.

Et sosialt rom i bruk

Bildet over viser Piotrkowska, byens hovedgate og en av Europas lengste handlegater. Her er det uteservering, gatekunst og liv på gateplan i hver eneste retning. Langs gaten finner man en blanding av arkitektoniske stiler, fra klassisisme til jugendstil, som forteller historien om byens utvikling. Gaten er ikke bare en ferdselsåre, men et sosialt rom i bruk – slik det er mange steder i Europa, men (dessverre) overraskende sjelden i Norge.

Byen har også masse gatekunst. I store formater, på gamle murvegger, i smug og på boligblokker. Ikke bare som pynt, men tydelige budskap. Mange av verkene er politiske og sinte. Det er annerledes enn det jeg er vant til hjemme. Kanskje har vi i Norge blitt så flinke til å regulere det offentlige rom at vi har malt over rommet for protest. Eller kanskje kjenner vi ikke lenger på kroppen hva det vil si å trenge det rommet.

Łódź minner oss på at byer ikke alltid må streve etter å imponere. At det finnes en egen kraft i det uferdige, det slitne, det som fortsatt bærer spor av det som var. Kanskje er det nettopp i disse restene at vi finner muligheten til å tenke nytt. Ikke bare om arkitekturen, men også om byens utforming og hvordan vi lever i den.