Noen rom får oss til å senke skuldrene. Andre etterlater oss likegyldige, uten at vi helt forstår hvorfor. Kanskje har vi glemt noe grunnleggende om hva som gjør et rom godt å være i.
Om ikke lenge kommer vi til å se tilbake på vår tids byggeskikk slik vi i dag betrakter de sotete, skitne industribyene fra begynnelsen av forrige århundre. Byene som i sin tid var med på å fremprovosere modernismens fremvekst.
Hvordan kunne vi bo slik? Hvordan kunne vi leve livene våre i disse omgivelsene?
Det forrige århundrets modernistiske prosjekt nærmer seg slutten. Den hyperindustrielle byggeskikken som vokste frem i kjølvannet, står nå for fall.
Vi står på terskelen til en ny epoke, drevet frem av teknologi og biologi. Et tidsskifte som ikke bare vil forandre hvordan vi bygger og hva vi bygger med, men også hvordan vi former omgivelsene vi lever i.
For hva var det egentlig vi omga oss med?
Identitetsløse leilighetsplaner. Gårsdagens byggeteknikker og konstruksjonsprinsipper, videreført fra prosjekt til prosjekt. Menneskers liv skulle tilpasses byggesystemene, fremfor at byggene ble formet rundt menneskene.
De kalde, døde og fossilbaserte materialene. Plastposen vi tredde over husene våre. De støvende, kløende isolasjonsmaterialene av glass og sten. Og ikke minst gipsplatene. Arkitekturens loff. Hvite og intetsigende.
Vi pakket husene inn i stadig flere lag med industrielle materialer. Forseglet dem mot omverdenen og gjorde oss avhengige av stadig mer avanserte tekniske installasjoner for å opprettholde et levelig inneklima.
Følelsen av aldri å få nok luft ned i lungene. Brukt luft. Luft som sirkulerte gjennom endeløse kanaler. Statisk og kvelende.
Silikonen. Byggskummet. Limet. Komposittplatene. Og plasten. Plasten overalt.
På gulvene. I malingen. I møblene. I klærne våre. I vannet vi drikker. I luften vi puster. Selv i tannbørsten vi putter i munnen.
Lukten av kjemi. Lyden av summende maskiner. Smaken av plast.
Vi bygget husene som maskiner.
Mot slutten av denne perioden løp det nærmest løpsk.
Byggene ble så kompliserte og kostbare at stadig færre hadde råd til å bygge dem, og enda færre til å kjøpe dem. Og når konstruksjonene hadde slukt hele budsjettet, måtte overflatene bli så billige som mulig.
Falsk teglsten. Sementplater. Komposittplater. Tynne pussystemer som forvitret etter få år. Materialer som etterlignet noe annet, men manglet originalens kvaliteter og levetid.
Innsiden var ikke stort bedre. Laminatgulv med trykte tremønstre. Vinyl som imiterte tre. Tynne, hule vegger og himlinger av gips, papp og metall. Syltynn parkett limt på en komposittplate av gud vet hva.
«Vedlikeholdsfrie» overflater som i realiteten ikke kunne vedlikeholdes. Når de ble slitt, måtte de skiftes ut. Limt og fuget sammen slik at materialene ikke kunne demonteres og brukes på nytt.
Rive. Kaste. Brenne. Produsere og bygge nytt.
Vi kalte det moderne. Vi kalte det effektivt. Vi kalte det fremskritt.
Den lineære arkitekturens tid er forbi.
En ny arkitektur er i ferd med å vokse frem.
Biobasert, sirkulær og teknologisk avansert. Men fremfor alt en arkitektur som tar utgangspunkt i mennesket som et biologisk vesen, og bygningen som en del av naturens kretsløp.
Interiører av robuste naturmaterialer som kan vare i generasjoner. Heltre, ull, lin, kork, naturfiber, jord, stein og leire. Materialer vi intuitivt forstår. Materialer vi kjenner opprinnelsen til. Som kan repareres, vedlikeholdes og brukes igjen.
Samtidig gjennomgår selve byggeprosessen en teknologisk revolusjon. Vi beveger oss fra å prosjektere til å generere. Fra å tegne hver enkelt komponent til å utvikle digitale systemer som gjør det mulig å fremstille hele bygninger med møbelpresisjon.
Lokalbaserte trestrukturer, digitalt fremstilt og montert på rekordtid. Tørre, presise og varige konstruksjoner. Lite avfall. Få komponenter. Forståelige forbindelser.
Raskere å bygge. Rimeligere å produsere. En utvikling som utfordrer dagens økonomiske modeller og entrepriseformer.
Jo mer avansert teknologien blir, desto enklere og mer naturlig kan det ferdige bygget bli.
Vi har sett lignende bevegelser i andre deler av samfunnet. I matkulturen har den ultraprosesserte ferdigmaten fra 1980- og 90-tallet fått et stadig sterkere motstykke i interessen for rene råvarer, økologisk produksjon og lokal opprinnelse.
I klesindustrien ser vi en fornyet interesse for ull, lin, bomull og andre naturfibre som alternativer til syntetiske plastmaterialer. Vi blir stadig mer bevisste på hva klærne våre faktisk er laget av, og søker tilbake til det naturlige. Materialer som puster, som varer og kan repareres, og som vi ønsker å ha tett på kroppen.
Hvorfor skulle ikke arkitekturen gå samme vei?
Det er tross alt i bygningene vi tilbringer rundt 90 prosent av livene våre.
Hvorfor aksepterer vi materialer i hjemmene våre som vi i økende grad forsøker å unngå i maten vi spiser og klærne vi har på kroppen?
Det biologiske er ikke primitivt. Tvert imot. Naturens materialer og systemer har en kompleksitet og tilpasningsevne som industriell teknologi fortsatt strever med å etterligne.
Det er her den virkelige omveltningen ligger. Ikke i å erstatte naturen med teknologi, men i å bruke teknologien til å forstå den. Til å bygge på lag med naturen.
Hvordan vil så denne arkitekturen oppleves?
Jeg tror først og fremst den vil oppleves som varmere.
Ikke fordi rommet nødvendigvis er varmere, men fordi materialene møter kroppen på en annen måte.
Et tregulv føles varmere under bare føtter enn et gulv av fliser, selv om de har samme temperatur. Det er fordi tre leder varmen langsommere bort fra huden vår.
Tenk deg et interiør hvor dagslyset treffer varme treoverflater og reflekteres tilbake i dempede, gylne toner. Hvor lyset ikke lenger møter sterile, hvite flater, men får dybde og karakter gjennom materialenes struktur.
Lukten av tre. Følelsen av naturlige overflater mot huden. Spillet i materialene. Årringene. Kvistene. Fibrene. Sporene etter noe som en gang levde. En del av et større kretsløp.
Ull som varmer og demper lyd. Trefiber og cellulose som isolerer. Leire og tre som tar opp og avgir fuktighet. Som regulerer inneklimaet på naturens egne premisser. Helt uten strøm. Naturfibre som binder skadelige kjemiske forbindelser i luften, fremfor selv å avgi dem.
Materialer som renser i stedet for å forurense. Som ikke trenger å skjules bak flere lag med maling, plast og overflatebehandling.
Levende overflater som eldes med verdighet og bærer spor av livet som leves i bygningene. Materialer med patina.
Rom hvor vi kjenner materialenes opprinnelse. Hvor vi forstår hvordan bygget er satt sammen. Hvor vi kan reparere overflatene, ta vare på dem og bli glade i dem.
Rom som gir oss følelsen av å komme hjem til oss selv.
Men arkitektur handler om mer enn materialer.
Den handler om hvordan vi lever sammen.
Det forrige århundrets arkitektur var i stor grad opptatt av å skille. Å skille funksjoner, mennesker, privatliv og fellesskap. Å isolere oss fra naturen og omverdenen.
Fra gaten til parkeringskjelleren. Fra parkeringskjelleren til heisen. Fra heisen til korridoren. Fra korridoren til den private leiligheten.
Uten å møte et eneste menneske.
Hva om vi i stedet utvikler en arkitektur som inviterer til møter?
Svalganger hvor naboene treffes. Balkonger som gir rom for både privatliv og fellesskap. Gårdsrom, trapper og passasjer hvor vi ser hverandre, blir sett og deler livet med hverandre.
En arkitektur med rom for både det innerste, private livet og de store fellesskapene. Familien, naboene, nabolaget, landsbyen og byen.
Lag på lag. Som ringer i vannet.
En arkitektur som knytter oss tettere sammen. Med hverandre og med naturen. For naturen er ikke bare noe vi betrakter gjennom vinduet. Den kan også være selve bygningen.
Gjennom fotosyntesen hentes karbon ut av atmosfæren og bindes i biologiske materialer. Disse kan foredles til bygninger som lagrer karbon gjennom generasjoner, før de demonteres og brukes på nytt.
Vi kan dyrke materialene vi bygger med.
Skape bygninger som fungerer som både materiallagre og karbonlagre. Som kan tilpasses, repareres og forandres. Bygninger som inngår i naturens kretsløp fremfor å være endestasjonen for en lineær industriell prosess.
Og kanskje er det nettopp her den største forandringen ligger.
I erkjennelsen av at mennesket er en del av naturen. At vår fysiske og mentale helse er uløselig knyttet til naturens tilstand.
Vi må ikke lenger bygge først og fremst for tekniske systemer, kortsiktige økonomiske interesser og regelverk.
Men for mennesker.
Mennesker med kropper, sanser, følelser og behov for å høre til.
Den nye arkitekturen kommer ikke nødvendigvis til å se så annerledes ut.
Men den kommer til å føles annerledes.
Varmere. Mykere. Mer sanselig. Mer forståelig. Mer menneskelig.
En arkitektur som ikke lenger forsøker å beskytte oss mot naturen ved å stenge den ute, men som lar oss leve i samspill med den. Som en del av den.