Det skapende fellesskapet

Erfaringer vs. Opplevelser

Fortellingen om Ahmedabads tilblivelse fikk vi overlevert av Dr. Jigna Desai under en studietur med BAS høsten 2025. Som en inngang til å kommentere noen av endringene ved arkitektutdanningen jeg selv har observert og vært med på å skape, kan nettopp studieturen være et nyttig utgangspunkt.

Viktigheten av feltopphold og studieturer ved arkitektskoler kan ikke overdrives, og endringer i samfunnet gjør det stadig mer relevant. Den største endringen i samfunnet som virker inn på livet til den som begynner å studere arkitektur i dag, kontra for 20 år siden, er ikke inntoget til KI, men visuelle sosiale medier og hvilken rolle disse spiller i å tilby en overveldende mengde med visuelle inntrykk på en liten skjerm. Nødvendigvis overfladiske opplevelser.

Den tyske sosiologen Hartmut Rosa stiller opp et skille mellom opplevelser og erfaringer som er nyttig for å forstå betydningen av denne endringen. Erfaringer er for ham noe vi går igjennom, det krever noe av oss, er ofte transformativt og tilbyr en mulighet til dypere forståelse og innsikt. Opplevelser er noe vi kan forholde oss mer passivt til og konsumere i større mengder per tidsenhet investert. De gir en følelse av å være koblet på en samtid, uten at vi nødvendigvis reflekterer over at vi gir oss selv rollen som passiv konsument. Det problematiske med opplevelser er for Rosa at de gjennom å gi seg ut for å være noe mer, helt eller delvis erstatter erfaringer. Denne innsikten utfordrer rollen til arkitektskolen, da erfaringer er en forutsetning for å lære av det som er bygget før, som igjen er en forutsetning for å virke som arkitekt.

Modernismens endelige fall

Det er nå omtrent 20 år siden jeg selv hadde min studietur til Barcelona som student i 2. klasse på BAS. I Barcelona gikk mesteparten av programmet med til å besøke bygg tegnet av Gaudi, Mies van der Rohe, Herzog & de Meuron og Miralles, og til å studere Cerda sin byplan. Alt vi besøkte var relevante bygg vi fikk mye ut av å erfare og å diskutere, og turen fikk stor betydning som en referanse for senere samtaler på salen.

Studieobjektene hadde likevel en fellesnevner som jeg i ettertid ser at gjør dem mindre relevante som forbilder i dag: De er å betrakte som verk i kraft av å helt eller delvis bryte med sin samtid og dermed drive frem faget gjennom innovasjon. Studieobjektene som velges på en arkitektskole må, selv om man drøfter dem kritisk, i noen grad betraktes som forbilder i det de løftes frem.

De prosjektene jeg som student besøkte i Barcelona har ikke mistet sin posisjon som viktige verk, men som forbilder for å gjøre dagens arkitektstudenter i stand til å håndtere de utfordringer man står ovenfor, som følge av endringer i og rundt faget, er de mindre relevante. Av fagspesifikke endringer med betydning for arkitekturutdanningen de siste 20 årene, må vi kunne si at modernismens endelige fall står som det mest sentrale.

Arkitektur etter modernismens inntog har hatt det til felles at byggene har kommet med løfter om at arkitekturen og arkitekten bidrar med innovasjon i uttrykk eller en oppfinnelse i kombinasjonen program/form. Dette har fungert lenge, og flere av eksemplene fra Barcelona er udiskutabelt verdifulle på grunn av sin innovasjon. Det som har endret seg de siste 20 årene er at vi nå ser at alt er gjort før. Ingenting er nytt lengre. Uansett hva man foreslår, er det kun nytt i kraft av å være en kombinasjon av ting som er gjort før.

Det er selvsagt mulig å hevde at nettopp kombinasjonen kontekst/program og tilgjengelig teknologi/ressurser alltid vil være unik, og at man derfor med legitimitet alltid kan strekke seg mot et unikt verk. Uten å drøfte dette nærmere vil jeg hevde at et mer betimelig spørsmål er om det å se på seg selv som eksplisitte innovatører som en grunnholdning til faget, hjelper den studerende fremover på samme måte som det gjorde før? Eller mer presist: Hvis alt er gjort før, hvordan utdanner vi da morgendagens arkitekter?

Michelangelos geni?

Vi berører her rollen til individet i relasjon til det kollektive, både i det å skape og i det å lære. BAS har både sin spesifikke historie knyttet til dette temaet, men er også en del av en større samfunnsendring som strekker seg ut over landegrensene. Det finnes noen tilblivelseshistorier rundt ikoniske kunstverk som er så innarbeidet i vår vestlige kulturarv at de påvirker vår felles forestilling om det å skape. Disse vil de fleste som begynner på arkitektskoler ha med seg som del av sin forventning, uten at de nødvendigvis har reflektert over det.

Fra renessansen og frem til vår tid, har individet som gjennom sitt geni driver frem faget ved å ta avstand til tradisjonen og samtiden de står i, vært protagonisten og forbildet man strekker seg etter. Disse historiene påvirker synet på hva en kreativ utdanning skal romme både for studenten som søker seg mot studiet og for hva institusjonen skal levere på.

En historie jeg nylig diskuterte med mine studenter i 2. klasse handler om hvordan Michelangelo skapte Davidskulpturen. En stor marmorblokk kalt El Gigante hadde ligget på et skulpturverksted i Firenze i tiår, og flere store mestere hadde forsøkt å skape noe fra blokken, men feilet på grunn av et problematisk plassert riss. Inn på steingården kommer så Michelangelo og ser en løsning i å løfte hånden til David som holder en slynge over skulderen og dermed unngå risset. I ettertid er han sitert på å ha sagt noe i retning av at alt han trengte å gjøre var å se David inne i blokken og deretter slippe denne formen fri.

Det er lite som tyder på at denne fortellingen gir et presist bilde av den faktiske arbeidsprosessen. Snarere fremstår den som en etter-konstruksjon egnet til å styrke fortellingen om det geniale individet som fører historien videre. I den grad denne fortellingen anerkjenner viktigheten av det å lære av andre, er det med «bruddet» som det endelige målet. I en tid hvor det nye (novelty) ikke har den verdien eller rollen det har hatt, vil dette målet naturlig måtte endres.

Det unike som utopi

Siden oppstarten av BAS har kunsten (omtalt som DAV eller Den Andre Verden i studieplaner) blitt sett på som en mulighet for en fri individuelle inngang til formgivningen. Selv begynte jeg studiene på BAS i 2002 – omtrent midt i BAS sin eksistensperiode. En tilbakemelding som jeg tror vi alle håpet på å få høre fra lærere på gjennomganger var «eg like an, for den har me ikkje sett før».

Med andre ord; målet var å strekke seg mot noe nytt, noe ikke-refererende, som kom som et resultat av den personlige kunstneriske inngangen til faget. Jeg deler fortsatt begeistringen som lærer når studentarbeider oppfyller denne beskrivelsen, men jeg ser samtidig behovet for å balansere ut denne begeistringen for nyvinning opp mot det vi foreløpig kan kalle anvendt erfaring av romlige opplevelser.

I takt med at kunstfeltet som sådan har endret seg, har også denne delen av undervisningen på BAS utviklet seg til å bli noe annet enn da skolen ble etablert. Der man i noen sammenhenger har søkt å legitimere DAV med en sporbar overføring til arkitekturprosjekteringen, er det nå mer en arena for å øve på personlige formgivningsferdigheter i et rom med færre rammer enn arkitekturprosjekteringen, og som et sett med alternative måter å analysere og forstå våre sosiale og fysiske omgivelser på.

Kunsten blir i større grad en verden hvor man kan utvikle seg, og hvor man kan se og forstå på nye måter, uten at målet er å finne frem til det personlige ikke-refererende uttrykket som utgangspunkt for arkitektur. Målet er med andre ord ikke det unike i individet som skal løftes frem, men det personlige som en inngang til å koble seg på noe som er skapt og skapes kollektivt.

Kollektiv kreativ prosess, kollektiv kuratering

Her kommer vi tilbake til Ahmedabad og den kollektive prosessen. Studieturen til Ahmedabad fant sted som del av kurset «What is Vernacular?» som ble avholdt på BAS høsten 2025, og var del av Tradjectories-kursene, hvor skolens vanlige klasse-struktur opphører å eksistere og blir erstattet med 11 kurs hvor 15 studenter fra alle årstrinn kommer sammen på hvert sitt kurs.

«What is Vernacular?» ble organisert og undervist av undertegnede og Pavlina Lucas, og reflekterte kritisk over verdien av det vernakulære og presisjonen til dette begrepet. Helt konkret ble vestnorske tun og pol-strukturer i Ahmedabad studerert og diskutert gjennom feltopphold, samtaler, tegning og personlig prosa i løpet av en periode på ni uker.

Et av flere momenter som utmerker seg og gjør polstrukturene egnet som utgangspunkt for å studere arkitektur, er at de er blitt til gjennom en kollektiv innsats/prosess. Et stort antall personer har tatt del i det som åpenbart må ha vært en tillitsbasert prosess. Men prosessen starter ikke med møtet mellom de som er direkte involvert, den er også basert på nedarvet kunnskap, som er blitt til igjennom prøving og feiling i dette spesifikke klimaet, med en begrenset palett.

Denne stille kunnskapen gjelder alle eldre bygningsmiljøer, og blir gjerne viet mye oppmerksomhet i lesingen av disse strukturene. Det som er like viktig å anerkjenne, er at når vi i dag kan gå inn døren til et 500 år gammelt boligbygg, er det fordi dette er blitt tatt vare på i flere hundre år av stadig nye generasjoner, som har kunnet rive ned, bygge om eller forlate boligene til fordel for andre bygg/lokasjoner, men som heller har valgt å bli og aktivt tatt vare på disse boligene, fordi de har sett verdien av disse. Vi kan derfor både snakke om en kollektiv kreativ prosess som har spent generasjoner tilbake før bygget er blitt til, men vi kan også snakke om en like lang aktiv kollektiv kuratering, hvor noen har tatt vare på strukturene som de har sett som relevante.

I denne prosessen har andre bygg gått tapt. Noen grunnet tilfeldigheter i omstendigheter, men mange også fordi de ikke har truffet like godt på romlige kvaliteter. Dette er prosesser vi ser har skjedd på lignende måter i hele verden. Og det er ofte påfallende hvordan vi ender opp med noen av de samme kvalitetene, selv om vi befinner oss i helt ulike situasjoner. Det er rom som oppleves trygge samtidig som de er åpne, det oppleves som man er situert i en spesifikk situasjon, men at dette samtidig er koblet på verden utenfor.

Man står på Mølstertunet på en hylle over Voss og kjenner tryggheten som fasadene gir, at de beskytter mot trekket fra nordavinden, men samtidig lar en kjerrevei finne frem i mellomrommene, og blikket kan finne veien nedover dalen hvis man beveger seg rundt på tunet. Vi opplever det samme når vi sitter i et otla utenfor et pol-hus i Ahmedabad – vi er skilt fra den offentlige veien med noen trinn og kan enten betrakte de forbipasserende på litt avstand eller la fuglene som forlater chabotraen lede oppmerksomheten mot himmelen over oss. Begge stedene er sentrum i sin egen verden og samtidig bare ett sted av mange. Det er dette vi alltid søker som arkitekter. Dette er ikke verk, det er steder.

Med denne forståelsen av Mølstertunet og Havråtunet, altså en kuratert samling med bygg som er skapt igjennom lange kollektive prosesser, blir spørsmålet hvordan vi kan får mest mulig utbytte av et opphold, når vi velger å ikke redusere disse til bygningshistorie eller gi dem andre reduserende merkelapper, som vernakulære eller primitive.

Studier av disse miljøene er ofte rettet inn mot det å skulle avkode intensjoner og forklare dem utfra reflekterte handlinger som er strengt kulturelt og fysiologisk betinget – dette betyr på den andre siden at når vi tilsynelatende har klart å avkode alle lagene, er vi også i mål med å forstå verdien i disse objektene. Vi ser at dette blir en teknisk lesing, som både er tidkrevende og ikke nødvendigvis treffsikkert i det vi skal ta med oss verdifulle erfaringer til senere prosjekter. Her blir det mer hensiktsmessig med en fenomenologisk lesing, hvor vi autoriserer oss selv til å oppleve og beskrive gjennom tegning og tekst i form av personlig prosa. En lesing man paradoksalt nok ofte har lettere for å godta i møte med arkitektur med en kjent forfatter.

Ved en fenomenologisk lesing av så komplekse miljøer, blir det å skulle basere seg på enkeltindividets lesing alene ikke rikt nok. Her kommer det kollektive som redskap i undervisningen inn. Når vi blander og øver det individuelle blikket og bruker det som inngang til en kollektiv diskusjon.

Den enkelte er instrumentet og gruppa står for bearbeidingen. Denne lesingen er både nødvendig og effektiv for å kunne få operasjonelle opplevelser som kan danne innganger til prosjekter som skal utvikles senere av studentene. Denne metoden, hvor romlige forløp får forrang, sikrer også at studieobjektene får relevans for senere prosjekter som går langt utover det for eksempel Kenneth Frampton foreskriver i sin Critical Regionalism (som har svært begrenset overføringsverdi utover å hjelpe til i formgivningen av eksklusive hytter for privatkunder med god smak og mye penger). Målet er ikke å importere formmotiver eller materialmøter fra Marokko, men å lære av romlige svar på situasjoner som er oppstått over tid.

Som forbilde for kommende generasjoner med arkitekter, er på mange måter gamlebyen i Ahmedabad mer relevant og direkte overførbar til den verden dagens nyutdannede arkitekter skal ut i, enn Mies-paviljongen i Barcelona. Studieobjektet som forbilde når vi befinner oss i slutten av en æra, må nødvendigvis endres i takt med dette skiftet. Det er ikke individuelle uttrykk som tar avstand fra det kollektive vi strever mot, men vi bruker våre individuelle erfaringer til å koble oss på, med mål om å bidra til å tydeliggjøre det kollektive.