Det tredje rommet: Fra monument til moment i Norges kulturbygg

I mange av Norges nyere kulturbygg har den store foajeen blitt det viktigste arkitektoniske grepet. Enten det er inngangen til Operaen eller Stavanger konserthus, møtes publikum av store, monumentale rom. Salen skal signalisere kulturell ambisjon og offentlig stolthet, og iscenesette møtet mellom institusjon og publikum. I døgnets «gylne timer», når konserter, teater- og danseforestillinger pågår, er foajeens rolle å løfte forventningene fra gateplan og opp, inn i kulturens drømmeverden.

Men store deler av dagen skjer det ingenting. Foajeen står tom og sceneteppene er trukket for. Stillheten føles påfallende: Det er sjelden arkitektur sier «kom tilbake senere» så tydelig som i dødperiodene i konsert- og kulturhus. Dette er hverdagen for mange kulturarenaer over hele landet. Arkitekturen er optimalisert for øyeblikkene når store folkemengder strømmer inn, mens timene imellom etterlater et enormt aktivitetsvakuum i de monumentale foajeene. Ideen om «stor takhøyde» ser ut til å ha blitt tatt bokstavelig, men glemt i den daglige bruken av byggene.

Dette vakuumet blir absurd når vi ser på kvadratmeter og driftskostnader. I de nevnte byggene utgjør foajeen alene flere tusen kvadratmeter som skal vedlikeholdes, varmes opp og rengjøres. Dersom vi definerer et «døgnåpent» kulturbygg som aktivt mellom kl. 09.00 og 00.00, viser enkle beregninger basert på Kilden Teater- og Konserthus sitt offentlige program og serveringsåpningstider, at bygget reelt sett er i bruk bare rundt en femtedel av tiden i løpet av en typisk månedsperiode. Med en mer flerfunksjonell og mindre endimensjonal foajé er det sannsynlig at denne andelen kunne vært mangedoblet.

Et sted på veien ser det ut til at foajeen ble definert som et tempel fremfor en storstue. Resultatet av en så snever programmering er at byggene mister verdi og mening utenom forestillingstidene, og at det blir stadig vanskeligere å tilpasse disse monumentale rommene til hverdagslige, felles funksjoner.

Uforløste ambisjoner for fellesrommet

Drømmen om foajeen er drømmen om et demokratisk torg som omfavner scenekunsten, et sted der tilhørighet ikke nødvendigvis forutsetter billett. I de fleste kulturbygg er det nettopp meningen at det skal være liv mellom forestillingene. Dørene står åpne på dagtid, og kafeen eller restauranten ønsker publikum velkommen, men uten en mer bevisst og forankret programmering forblir drømmen om en aktiv foajé nettopp det, en drøm.

For mange arenaer er det serveringstilbudet som utgjør hovedbroen mellom forestillingstidene, og selv dét opptar ofte bare en liten del av foajearealet. Samtidig representerer disse foajeene noen av byens mest sentrale og kostbare kvadratmeter, finansiert av fellesskapet, men lite brukt av barnefamilier, unge, eldre og dem som sjelden eller aldri kjøper billett. Særlig for ikke-brukere er terskelen høy. De kan passere bygget hver dag uten å noen gang oppleve det som «for dem».

Arkitektvisualiseringer og visjonsformuleringer på kulturinstitusjonenes nettsider presenterer stolt byggene som «døgnaktive», «levende» og «pulserende» byrom. Avstanden til virkeligheten blir en smertefull ironi. Vi har bygget byens storstuer uten å sende ut en eneste invitasjon, særlig til dem som ville hatt størst utbytte av et reelt offentlig, lavterskel tredje rom.

Fra foajé til bystue

I stedet for å skille scene og samfunn i kulturbyggets dødperioder, kunne foajeen fungere som bindeledd. Tenk en inngangssone som huser verksteder for barneskoler om morgenen, kunstnersamtaler i lunsjpausen, bryllup i helgene og arbeidsplasser på hverdagene. Spørsmålet er ikke om foajeer kan brukes mer, men hvordan vi senker terskelen for å ta dem i bruk.

I dag er utfordringen todelt. Arkitektonisk er mange foajeer ikke utformet for annet enn venting og servering. Driftsmessig er ansvaret for flerbruk sjelden bygget inn i daglig ledelse og bemanning. For å få reelt døgnaktive kulturbygg må vi først bort fra forestillingen om foajeen som et rent monument, og heller utforme den som en plattform for varierte, overlappende bruksformer. Der dette ikke er tilfelle, slik det er i de fleste ferdigstilte kulturbygg, må vi tenke kreativt rundt innredning, dagsprogram, tjenestedesign, partnerskap og delt ansvar for driften gjennom dagen.

Ikke alle foajeer bør aktiveres med serveringstilbud alene. Det finnes en rekke andre måter å bruke disse rommene på som kan skape verdi for lokalmiljøet. Hvem kunne hatt nytte av å bruke fellesarealene når de ellers står tomme, og hva skal til for at de føler seg invitert inn? Det er ved å svare på faktiske, hverdagslige behov at kulturbyggenes fellesrom kan aktiveres til beste for bylivet.

Prisen for tomrommet

Driftskostnadene for offentlige kulturbygg er betydelige. Benchmarks viser at det typisk koster mellom 1200 og 2000 kroner i året å holde bare én kvadratmeter i drift. Gitt at Operaen rommer 11 200 kvadratmeter med publikumsarealer, ligger den årlige utgiften for å vedlikeholde kun disse fellesområdene mellom 13,4 millioner og 22,4 millioner kroner. Selv om tallene i seg selv er slående, ligger den virkelige frustrasjonen i å se det enorme potensialet i alle disse kostbare, vedlikeholdte arealene som står ubrukt.

Noen institusjoner utfordrer allerede dette mønsteret. Deichman Bjørvika og MUNCH i Oslo behandler sine fellesarealer som motorer for hverdagsliv, ikke som rester av sirkulasjon. Lange, forutsigbare åpningstider og et tett program av samtaler, verksteder, familieaktiviteter, diskokvelder og drop-in-formater gjør at foajeer og fellesrom er i aktiv bruk langt utover tradisjonell forestillingstid.

Byggene er bevisst utformet for barnefamilier, skoleklasser, studenter og mennesker som sjelden tenker på seg selv som «kulturbrukere». De er steder å lese, jobbe, leke, vente, møte venner, eller bare være. I praksis viser de at sentralt plasserte, offentlig finansierte kvadratmeter kan fungere som levende bystuer, ekte tredje rom, når programmering, bemanning og romlig utforming trekker i samme retning.

Avgjørende er også at de viser at monumentalitet og hverdagsbruk ikke trenger å være motsetninger. De store, markante rommene støttes av akustikk, lyssetting, møblering og teknisk infrastruktur som gjør det mulig å veksle mellom stille lese- og arbeidssoner, familieverksteder, uformelle samtaler og store, åpne arrangementer. Når det monumentale rommet fra starten av tenkes som en fleksibel verktøykasse for mange ulike brukssituasjoner, kan dets symbolske rolle og dets sosiale rolle forsterke, snarere enn undergrave, hverandre.

Denne typen fleksibilitet er enda viktigere i mindre byer og tettsteder, der kulturtilbudet er begrenset og de samme kvadratmeterne må fungere som bibliotek, ungdomsklubb, møtested, stue og scene for hele lokalsamfunnet.

En ny kontrakt for offentlig arkitektur

Kulturbygg bør være både templer og bystuer. Monumentale, ja, men også ydmyke i møtet med en aktiv og mangfoldig by. Fellesarealene som et «tredje sted» bør ikke være en hyggelig ettertanke om byggets funksjon, men selve motoren som trekker folk inn i institusjonene. For å være virkelig offentlige må disse rommene være åpne for alle i ordets fulle betydning, med programmer som bringer kultur inn i hverdagslivet og skaper reelle broer mellom generasjoner, nabolag og livsstiler. Relasjonen vår til disse byggene formes ikke av hva de lover, men av hva de faktisk rommer, dag etter dag.

For byggene vi allerede har, er oppgaven å utforske hva en aktiv foajé kan være, med de romlige og organisatoriske verktøyene som faktisk finnes. For byggene som ennå ikke er bygget, bør det mest radikale spørsmålet være: Hva skal til for at folk velger å tilbringe tid i fellesarealene, også når hovedscenens gardiner er lukket? Svaret er nesten aldri en gigantisk hall med en stol eller to, men et tredje rom som oppleves inviterende – med programmerte aktiviteter og tjenester, møblert og drevet som om byen faktisk eier det.