Diplomutstilling på AHO: Betraktninger fra Auditorium A1
«Når jeg forlater A1 og går ut i Oslos vinterkalde gater, er det med følgende følelse: Det produseres utrolig flotte oppgaver av høy kvalitet på AHO», skriver essayforfatteren.
Foto: AHONødvendigheten av bærekraft. Forståelsen av kulturminnevern. Verdien av godt håndverk. Dette er de tre hjørnene i en stabil trekant som arkitektfagets fremtidige fagverk må bygges av, skriver Gaute Brochmann.
Av Gaute Brochmann
I
Jeg sitter i Auditorium A1 på AHO, den 8. januar 2026. Det har falt snø natten i forveien, så overlyset fra de små kuplene i himlingen er nesten helt kvalt. Usikkert sniker det seg inn i rommet, like magert og flatt som de få solstrålene som så vidt finner veien ned i den lille lysgraven midt i bygningen. Den som alltid fikk meg til å tenke på luftegården i et fengsel da jeg selv gikk her.
Men om studentene på sett og vis er fanger av institusjonen der de soner en frivillig dom på fem og et halvt års tjeneste for faget, vil de vinterbleke ansiktene som omgir meg snart bli satt fri.
De er nemlig samlet for å vise frem fruktene av sine arkitektstudier. Og akkurat som stemningen i selve rommet minner meg om min egen studietid, er også seansen i seg selv forunderlig lik den jeg deltok på nøyaktig femten år tidligere, på nyåret 2011, da jeg presenterte min diplomoppgave.
Og mens jeg lytter til en utenlandsk student som leser opp sin besvarelse så lavt og monotont at det simpelthen er umulig å høre hva hun sier, ser jeg meg rundt. Ser på studenter, lærere og sensorer mens jeg tenker som så:
Hva om diplomkandidat Gaute Brochmann hadde havnet i et tidshull og blitt fraktet femten år frem i historien, til akkurat dette auditoriet, akkurat nå: hvor lang tid hadde det tatt før jeg skjønte at jeg var i fremtiden?
Noen minutter? En time? Eller kunne jeg sittet gjennom hele dagen uten noe mer enn en helt vag fornemmelse av at ikke alt er som det pleier?
Jeg tror faktisk at det siste scenariet er mest trolig. For den følelsen som vokser seg sterkere og sterkere i meg, er at dette er et rom hvor tiden på sett og vis har stått stille.
Og det til tross for at mange påstår at utviklingen i verden går fortere og fortere. At teknologien endrer samfunnet så radikalt. At kulturen er mer omskiftelig enn noen gang.
Vel, kanskje, kanskje ikke, sier nå jeg. Men ikke her, i alle fall.
Jeg ser på de halvunge menneskene som rusler inn og ut av rommet. Kvinner i cordfløybukser og falmede vinterkåper. Menn i hullete islendere og svarte beksømsko. Akkurat slik studenter har sett ut siden … ja, siden, når da? Starten av 1980-tallet? Jeg husker det jo selv fra studietiden, hvordan 1. klasse ble sagt å være en catwalk, diplomsalen et showroom for overaller og gummistøvler. Men allikevel. Det er ikke ett plagg her inne som ikke hadde passet naturlig inn i 2011.
Og teknologien? Telefonene? Alle hadde jo allerede en iPhone den gangen også. Og hun som sitter ved siden av meg og ser på noe på Instagram, vel … det kunne hun gjort da også. Det samme gjelder presentasjonen som skal sensureres: Den samme prosjektoren i taket. Materiale produsert med de samme tegneprogrammene. De samme vakre, litt livløse renderingene og digitalt bearbeidede bildene med innslag av håndtegninger i skissefasen. Lærerne og veilederne er også de samme som den gangen, i all hovedsak. Erik Langdalen og Beate Hølmebakk, Rolf Gertslauer og Søren Sørensen. De var der alle sammen den gangen også.
Er det noe dårlig?
Nei, det er det ikke. På mange måter er det tvert imot. For materialet som vises fram, er utrolig fint. Om det er noe som skiller disse studentene fra min generasjon, må det være at de er enda flinkere. Prosjektene mer gjennomarbeidet.
Ja, og kanskje de fremstår enda litt mer usikre og tynget av stundens alvor enn hva vi var? Noe som balanseres av at sensorene nok er noe mildere stemt, slår det meg.
Men det er nyanser. Hovedinntrykket er entydig: Den faglige tradisjonen jeg ble introdusert til på AHO for tyve år siden, lever i beste velgående.
Det å være arkitekt er fortsatt akkurat det samme.
II
– Men jeg er ny!
Det sier Tine Hegli, fungerende leder for Institutt for arkitektur på AHO. Hun tar imot meg og sier tørt at hun bare har vært ved skolen i åtte år, og først nå begynner å forstå i alle fall noen av de usynlige, indre mekanismene som i det stille definerer virksomheten her.
Og siden jeg ikke får øye på det selv, slik umiddelbart, spør jeg henne om det er noen nye tendenser eller trender hun kan peke ut for meg og dere som leser dette. Og det er det så absolutt, forsikrer hun meg, i det hun låser meg inn i en av salene i andre etasje, der diplomutstillingen henger avstengt og forventningsfull og venter på den endelige sensuren og publikum som snart skal ta den i øyesyn.
Det viktigste, forklarer Tine, er at det som lenge har vært et skarpt skille mellom fagmiljøer, siloer, som hun litt forsiktig kaller dem, nå er i ferd med å brytes ned. Samtidig som studentene tar forståelsen av hvor sammensatte dagens samfunnsutfordringer faktisk er på alvor. Teknologisk orienterte felt som bærekraftig materialbruk og energieffektivitet kobles tettere sammen med arkitekturvern og transformasjon, som tradisjonelt har vært forbeholdt bygg med kulturhistorisk verdi.
- Industriell produksjon leses i lys av eldre metoder, og forlatte bygningskropper trer frem som både materielle og kulturelle ressurser, konkluderer Tine.
Og hun har godt belegg for den påstanden. Det er massevis av prosjekter som tar utgangspunkt i eksisterende bygninger. Alt fra typiske ombygginger av låver, notheng og gammel industri, til mer progressive ideer om hvordan gamle jernbanestasjoner kan bakkes på togvogner og fraktes til nye destinasjoner og settes opp der, eller obskure ideer for bygningsmassen på Svalbard, der arkitektur, storpolitikk og klimaendringer smelter sammen i fremtidsscenarioer i skjæringspunktet mellom science fiction og vernakulær-arkitektur.
Og det er mye bolig. Mange konkrete og realistiske forslag om hvordan vi kan bo bedre, mer sosialt og ikke minst: Hvordan vi kan svare ut regjeringens ønske om 130 000 nye boliger uten å bygge nye hus.
Det er det nye.
Men er det nytt nok?
III
2009. Jeg og mine medstudenter ved AHO er midt i boligkurset, der vi skulle transformere kontorene i Narvesenblokka på Tidemann-jordet i Oslo Øst til leiligheter. Det var under den store byggeboomen, og lærerne våre så vel med gru på hvor lav kvaliteten på de fleste nye leilighetene var, sammenlignet med det som ble bygget på 1900-tallet. Dårligere materialer, mindre lys, mindre lagringsplass, semre planløsninger, alt var feil.
Dette var jo lenge før noen snakket om kunstig intelligens. Men det alle forstokkede KI-entusiaster ser ut til å ha misforstått, er jo at den teknologien de nå lar seg beruse av, var her da også, bare i en ørlite langsommere form.
Nye løsninger kom ikke på sekundet. Men hovedpoenget var at vi ikke trengte å tegne selv den gangen heller. Det var jo bare å bruke en dag eller to på nettet og hente fram det som ble fremholdt som gode leilighetsplaner fra 1960- og 70-tallet. Legge dem inn i et tegneprogram og bruke dem som mal. Tilpasse litt. Og voilà. Så var en god løsning for Narvesenblokka på plass.
Med andre ord: Da som nå var det transformasjon som stod på programmet. Og da som nå var aldri det å tegne en god leilighetsplan utfordringen når det kom til arkitekturen i nyboligmarkedet i Oslo.
Problemet var å få disse gode løsningene realisert. Jeg endte forresten opp med å foreslå et prosjekt der hele huset kunne renskes inn til betongskjellettet og selges som tomter for selvbyggere. Uten innblanding av arkitekter. Som en miks av favela, vertikalt byggefelt og kanskje litt konseptkunst.
Forslaget ble ekstremt dårlig mottatt, jeg tror mange professorer så det som en hån (det var i alle fall det de ropte til meg) – at det var et slags latterlig knefall, at vi som fag abdiserte. Gitt stemningen under den gjennomgangen er jeg fortsatt takknemlig for at min fagansvarlige, Magne Wiggen, ikke strøk meg og flyttet meg ned en klasse. Men poenget med tanke på dagens diplomutstilling er uansett dette:
Så vidt jeg kan se er det ingen studenter som utfordrer ideen om hva en arkitekt skal være.
Og hvorfor skulle de nå gjort det?
IV
Tilbake i auditorium A1, januar 2026. Litteraturhuset i en kinesisk by der en intrikat limtrekonstruksjon spiller hovedrollen, basert på en type (kinesisk?) diktform som kalles Snøballdikt.
Et parkeringshus på Ski, bygget opp av moduler, også dette av tre, også dette med konstruksjonen som utgangspunkt, denne gangen en spiralform der fremtidig transformasjon av boliger i et (mer) bilfritt samfunn er utgangspunktet.
Det gamle maskinhuset for en kabelbane i Luster som er tenkt transformert til galleri.
Utforskningen av skjæringspunktet mellom skulptur og arkitektur, foretatt i et gammelt verksted på Kvaløya utenfor Tromsø. Presentert gjennom en halvtime med det som må kunne kalles et prosadikt.
Et Drømmeteater, tenkt som permanent supplement for Nasjonalteatret, lagt i forlengelsen av Barcode mot øst, og tegnet ut i en stil som minner om illustrasjonene til en Dickens-roman, den eneste av diplomene som så vidt jeg kan se har et snev av Arkitekturopprør i seg.
Ja, så er det selvsagt umulig å favne hele skolen med et slikt lite utvalg. De er ikke representative. Men vakre er de, alle disse prosjektene. Det er en poesi og en sensibilitet i dem. Og et enormt bredt spekter av ideer og innganger.
Jeg kom til AHO med et spørsmål om det var bøker som ble lest mer enn andre. Det er ikke lett å få øye på. Og når det er sagt: Arkitektur har kanskje aldri vært et så intellektuelt fag som enkelt både utenforstående (og innforståtte) ynder å tro. Da min farfar Odd Brochmann gikk på arkitektlinjen på NTH på 1930-tallet, lå Le Corbusiers bøker og fløt over alt. Samtidig som han var usikker på om noen egentlig leste dem.
Omtrent det samme husker jeg fra min studietid, med Rem Koolhaas’ blytunge monster S, M, L, XL som lå på hver tredje pult på tegnesalene, mer brukt som vekt for å klemme sammen lagene på nylimte terrengmodeller enn for faglig påfyll.
Men så vidt jeg kan forstå finnes ingen slike felles titler i dag, ikke for lesing, ikke til bruk for andre ting.
Før jeg besøkte diplomutstillingen, fikk jeg tilsendt en pensumliste, eller snarere listene over anbefalt litteratur for masterkursene på AHO. Det er en brokete bukett med ulike titler, som fremstår like fragmentert som man forventer seg av en gjeng generasjon Z’er.
En gjeng generasjon Z’er på vei inn i voksenlivet.
V
På vei inn i virkeligheten.
For når jeg forlater A1 og går ut i Oslos vinterkalde gater, er det med følgende følelse: Det produseres utrolig flotte oppgaver av høy kvalitet på AHO. Det er en enorm skjønnhet og verdi i arbeidene. Og det er en kultur i denne institusjonen. En kultur som er sterk og motstandsdyktig mot påvirkning utenfra.
Det er en god ting. I et samfunn som graviterer mot strømlinjeforming og enkle løsninger, kan og bør skolene være en motvekt og et sted der disse verdiene foredles og ivaretas.
Hvilke verdier: Arkitekturens egenverdi.
Men det å holde fast på denne verdien kan ikke være AHOs eneste mandat. Mange unge arkitekter har vanskelig for å få jobb. Og de jobbene de etter hvert får, er ofte langt unna å handle om de tingene de arbeider med i diplomene sine.
Dette sier noe om et misforhold.
Og jeg sier ikke at skolen må kaste vrak på sine tradisjoner for å tilpasse seg en virkelighet der det bygges veldig mye som er dårligere enn det burde være. Men som tilfellet var med mitt boligkurs for tyve år siden, er den store utfordringen å få god arkitektur til å være noe folk vil betale for. Å gjøre det til en nødvendig del av det å bygge hus.
Og vi kan klage så mye vi vil på dårlige rammebetingelser, manglende regler eller ukultiverte kunder eller utbyggere. Men det er også vår jobb å bevise fagets relevans.
Men gjør vi egentlig det? Samfunnet endrer seg. I A1 står tiden stille.
Nesten.
«Og det er en kultur i denne institusjonen. En kultur som er sterk og motstandsdyktig mot påvirkning utenfra.»
IV
Nei, ikke helt.
Under de harde betonggulvene der jeg tråkket rundt i fem og et halvt år, velger jeg å tro at det finnes en spire av nytt liv.
Og som Tine Hegli peker på, er dette spirende håpet knyttet til det som kan og bør og må bli den stabile trekanten som fagets fremtidige fagverk bygges av: Det vil si nødvendigheten av bærekraft, forståelsen av kulturminnevern og verdien av godt håndverk.
Og nei, selv om komponentene fantes der hver for seg, var ikke denne sammenhengen like tydelig da jeg gikk på skolen.
Den var for så vidt heller ikke synlig som mer enn en skygge i de gjennomgangene jeg var til stede på. Men i diplomutstillingen som sådan finnes den. Og bra er det!
I hele landet sitter arkitekter med halvtomme ordrebøker og halvkorte horisonter og venter på at byggingen av halvdårlige leilighetsbygg skal ta seg opp igjen.
Men hei, dere!
Husker dere ikke at vi var enige om at vi ikke skulle bygge noe særlig nytt? 130 000 nye boliger betyr ikke 130 000 nye hus. Og her ligger fagets enorme utfordring, kokt ned til en enkel kjensgjerning: Hva skal egentlig være arkitekttjenesten man betaler for, hvordan skal vi få andre til å gi oss to tusen kroner per time, for å sikre at kompetansen og sjelen fra auditorium A1 finner veien inn i disse ombyggingene?
Vet dere hva jeg ofte hører på befaringer der det er snakk om ombygg av gamle hus?
«Vi fant ut at vi ikke trengte å tegne noen ting», sier arkitektene. Mens de kikker håndverkerne over skulderen. Det er en naturlig utvikling. Men hvis vi ikke skal tegne, hva da? Håndverkeren må være der. Han gjør jobben. Det samme må ingeniøren. Hun har ansvaret for at huset ikke ramler sammen.
Og så var det oss, da. Hva med oss? Vi arkitekter var nødvendige for å unnfange disse husene i første omgang. Hva er vår rolle i den videre omsorgen?
Disse spørsmålene rører AHOs diplomutstilling forsiktig ved. Men de er langt unna å formulere noen svar.
La oss derfor håpe at Tine Hegli har rett. Kanskje vil 2026 stå igjen som året siloene ble revet. Nå må det oppstå et bredt, faglig fellesskap i stedet. Slik at diplomgjennomgangen i 2041 ikke blir enda et ekko fra årtusenskiftet.