En ekte modernist

Startet med et magaplask

Arne startet sitt arkitektstudium høsten 1961 med et solid magaplask. Utfordringen i en introduksjonsoppgave var å tegne et hus, et rom med fritt valg av teknikk og format, som framtidens bolig. Unge Eggens svar stakk seg ut, med filleryer på gulvet og smårutede vindu. Det var nok ikke det modernisten Arne Korsmo og assistenten Terje Moe hadde sett for seg.

På første halvdel av 1960-tallet var det en tydelig forskjell mellom arkitektutdannelse ved NTH, etablert i 1911, og ved Skolen i Oslo, som ble, som det såkalte «krisekurset», etablert i 1945. Som en formell høgskole for arkitekter ikke skolen i Oslo etablert før i 1961.

Fra første dag var studiet ved NTH i Tronfdheim var preget av professor Arne Korsmo (1900-1968). Det var  med en sterk tilknytning til modernismen i alminnelighet, og med et spesielt øye til japansk arkitektur. Det gjaldt mindre bygninger med tatami- matter og skyvedører trukket med papir. Hans bolig i Planetveien 10 i Oslo, fra midten av 1950-tallet er et godt eksempel.

Arkitekt Knut Knutsen (1903-1969) hadde tilsvarende posisjon som Korsmo ved arkitektutdanningen i Oslo. Hans hytte i Portør fra 1949, bortgjemt i mellom svaberg og steiner, er karakteristisk med tak og yttervegger av tre. Hans bygninger blir ofte omtalt med begreper nært koblet til naturen, uten romantiske og nasjonale referanser.

De internasjonale forbildene blant de norske arkitektene på første halvdel av 1960-tallet, var preget av de tre store: amerikanske Frank Lloyd Wright (1867-1959), tyske Mies van der Rohe (1886-1969) og franske Le Corbusier (1887-1965). Litt yngre, og klar for opprykk til de tre store, var i våre øyne finske Alvar Aalto (1898-1976).

Jeg har min mistanke om at Arne Petter var mest influert av Le Corbusier, og da spesielt for kapellet i Ronchamp fra 1955, men også av Mies van der Rohe, for hans ståldetaljer og hvor store høyder og spenn av stål kunne favne, som i et av Mies van der Rohes ikoniske bygg, 860–880 Lake Shore Drive, Chicago (1949).

Chicago er kjent som skyskraperens fødested, med verdens første stålrammebygning, Home Insurance Building fra 1885. Anekdoten om hvordan Chicago ble stedet for skyskraperen av stål er finurlig, men også interessant. Den er knyttet til det store jernbanenettet til det store kjøttmarkedet i Chicago. Byens første jernbane ble  åpnet i 1848.

Form og farge og bygningsteknologi

Allerede i andre semester fant Arne det som skulle bli hans to svært ulike favorittemner: kunst og bygningsteknologi. Institutt for form og farge ble ledet med en streng hånd av professor Arne E. Holm, frimerkedesigner og petimeter, som opererte med dimensjonen «to hårsbredder» da han korrigerte våre akttegninger.

Holm engasjerte yngre kunstnere som Håkon Bleken, Ramon Isern, Halvdan Ljøsne, Lars Tiller og Roar Wold. Disse fem etablerte Gruppe 5 i 1960. Jeg har en formening om at den unge studenten hadde sine favoritter hos den yngste, Håkon Bleken, med sine karakteristiske kulltegninger, og spanjolen Ramon Isern med skulpturer og fascinerende collager.

Professor Hans Granum, en bunnsolid ingeniør fra Søndre Land, var liksom ikke mannen med de store visjoner. På hans institutt handlet det mye om trehus, om verdier for varmetap gjennom tak, gulv og vinduer. Diffusjonstett på innsiden og vindtett på utsiden av glava-isoleringen.

Oppmålingsoppgaven i arkitekturhistorie hos professor Erling Gjone, våren 1963, førte oss til Resdalen i Meldal kommune. Nærmere bestemt setergrenda Vålåskaret. Jeg merket meg Arnes tilbøyelighet til å klappe på det liggende laftetømmeret og å utforske detaljene med fingrene. Det var nok en introduksjon til hans senere interesse for materialer og konstruksjoner, lenge før vi var blitt fortrolig med begrepet «taktil opplevelse».

Fuller og Candela

Men studenten hadde allerede større visjoner, med stål og betong som materiale for framtidens konstruksjoner. Inspirasjon hentet han fra amerikanske Buckminster Fuller og arkitekten Felix Candela, født i Spania, som emigrerte til Mexico i 1939.

Fuller var mest kjent som forfatter, men også som designer og verdens kjent  for sine «geodesic domes» Og ikke minst utsagnet: Doing more with less!

Candela fikk stor oppmerksomhet for sine skallkonstruksjoner, beskrevet som hyperbolske paraboloider, i armert betong. I 1965 fikk han bygget en paviljong i Frognerparken.

Det heter at betongtaket var bare 5,5 cm tykt. Konstruksjonen hadde bare tre punkter til bakken med avstand på 14,5 meters avstand. Med andre ord også et godt eksempel på å gjøre mer med mindre.

Fagverk på Gløshaugen

På slutten av studiet fikk studenten bokstavelig talt stor oppmerksomhet, med sine to store fagverk som han både tegnet og realiserte. Det ene ble bygget på plenen bak hovedbygget på NTH, gjengitt på et foto hvor arkitektstudenten stående sentralt oppå fagverket (se toppbilde).

Konstruksjonen besto av tynne stag av tre, med det nesten uvirkelige 20 x 22  mm.

Det andre var et tårn laget i forbindelse med Student-UKA i 1965, som ble plassert på Torget og var høyere enn Olav Tryggvasson-statuen. Disse prosjektene viser med all sin tydelighet at han allerede som 25-åring var i stand til, ikke bare å lese og tegne, men også å bygge i målestokk 1:1.

Bøkene

Arne fullførte sin utdanning fra NTH i 1965. Bjørn Sandaker tok eksamen som bygningsingeniør tolv år senere i 1977, også han fra NTH. De to fant hverandre ved AHO under professor Kristoffer Apeland som lærer i bygningsteknologi.

Deres nære samarbeid ga ideen til å skrive en lærebok, «Arkitekturens konstruktive grunnlag». Den kom ut i 1989 og ble en suksess, og kom i tillegg ut i to utgaver på engelsk. Den siste av dem, i 2019, med Mark R. Cruvellier fra USA med på laget.

Konseptet for boka har holdt stand mot endringer i forlagsbransjen, endringer innen trender for arkitekturen og ikke minst til endringer i undervisningsformer inn i den digitale verden. Enkelt sagt er boka basert på at kommende arkitekter og ingeniører skulle lære å forstå sammenhengen mellom smarte konstruksjoner og god arkitektur.

Bøkene er rikt illustrert, med foto, tekniske diagrammer og matematiske ligninger. Arnes lekne og lett forståelige skisser synes å fungere sammen med matematikk og et formelt ingeniørspråk. Hans karakteristiske skisser er ikke overveldende mange, men med sine enkle form gir de leseren en god introduksjon til hvert kapittel.

Min favoritt er tekst og tegning om den slanke søylen. I moderne slanke søyler av betong, stål og armert murverk er det en spesiell utfordring. Tendensen med viktigheten av materialbesparelse kan ende med utfordrende strekkspenninger, kalt knekking.

Min yndlingsillustrasjon er av Charlie Chaplin med sin spaserstokk, som viser hvordan det vertikale trykket bender den slanke bambusen for å forklare utfordringen med tynne søyler.

To prisbelønte prosjekter

Mesteparten av tiden fra midten av 1980- tallet brukte Arne på AHO som lærer og professor. Han var en sjelden god formidler, med skisseblokk og et informativt kroppsspråk. Hans produksjon i form av bygg og bruer var dog relativ beskjeden. Derfor er imponerende at han for to mindre prosjekter fikk prestisjetunge priser. For Ypsilonbrua ble han hedret med en europeisk stålpris i 2009, som 69-åring. Og det prestisjetunge diplomet fra A.C. Houens fond for Nationaltheatret stasjon, oppgang vest, i 2015 (selv om prosjektet var ferdigstilt allerede i 1998).

Bruas hovedspennet er på hele 90 meter, og de to sidespennene på 56 meter. Videre har brua to 47 meter høye skråstilte master. De blir båret av 16 vaiere på hver side av brudekket. Alt stål er hvitmalt, noe som er med på å gi brua en lys og lett karakter. 

Ypsilonbrua er blitt omtalt som et arkitektonisk mesterverk. Den knytter bydelen Grønland til den andre siden Drammen park på Bragernes. Brua er blitt et ikon for Drammen.

Fyllepennen innen armlengdes avstand.

Arne Petter Eggen levde og arbeidet nært til fyllepennen, skisseblokka og streken. Han var nok ikke spesielt oppdatert på alle begrep innenfor lover, forskrifter og vedtekter. Begreper som bygningsloven, universell utforming eller bærekraftig gikk ikke inn i hans daglige vokabular. Men de to omtalte prosjektene er nok begge godkjente etter Plan og bygningsloven, selv om det var heftige diskusjonen om Oppgang vest og inngrep i Slottsparken på «høyt» nivå med representanter fra Slottet, sentrale politikere og saksbehandlere fra Oslo kommune.

Akustikken fra taket, med sirkelrunde «betong trappe» i taket, kan selvfølgelig kunne fungere som stedsorientering for blinde og svaksynte. Med sine elegante ramper i Ypsilonbrua kan alle krysse elva. Bærekraft-begrepet brukes nå for tiden som honnørord i de merkeligste sammenhenger. Men uten tvil kan begrepet bærekraft brukes i forbindelse med brobygging, om en skal velge stål, betong eller tre når bærekraften skal vurderes i forhold til vekt, styrke og økonomi.

Pur glede

Disse to verkene skapte han med grundig kunnskap om materialer, utviklet over mange tiår. Dette har gitt resultater uten sidestykke når det gjelder evne til å kombinere kunnskap med kreativitet. Entreen til Nasjonalteateret stasjon, hvor han kombinerer  rom- og lydkunst, ga matematikklærer Victoria Kristoffersen inspirasjon til å skrive dette på nettet den 17. mai 2023:

«Oppgang vest er ikke mindre enn et spa for kropp og sinn. Måtte ta turen innom for å lytte til klangen og tonene der jeg får lov til å produsere i smug, takket være arkitektens geometri og materialvalg. At statuen av Niels Henrik Abel står i nærheten, gjør ikke opplevelsen mindre spektakulær. Jeg unner alle matematikklærere å få være student i matematikkdidaktikk».

Arnes arkitektur åpner blikket, gir ny sikt og er pur glede.

Trondheims gutten Arne Petter fra Ila var stor nok til å være liten. Vi har nok av påfugler og posører som har mindre å vise til. Han var alltid søkende etter gode svar både som arkitekt, på de ukentlige croquis-timene i Josefines gate, alle årene med Skarverennet, og ikke å for å glemme de eventyrlige toktene med Christan Radich.

Lite tungsinn. Mye lys og latter.