Én tegning til

Først flere år senere tror jeg at jeg forstår hvorfor det fungerte. Ikke fordi boken var uten mål, men fordi hver tegning var ferdig når den var ferdig, og ikke trengte å føre videre til noe annet. Jeg kunne se om den var bedre enn den forrige, og om den neste kunne si det samme med færre streker. Alt jeg gjorde, bar sitt eget bevis.

I dag er det vanskeligere å skille mellom å arbeide seg videre og å bli stående på stedet hvil. Her om dagen åpnet jeg portfolioen igjen og justerte en modell som allerede var ferdig. Ingen hadde bedt om det. Jeg flyttet en linje to millimeter, justerte et utsnitt og lukket filen.

Albert Camus skriver i Myten om Sisyfos om mannen som skyver steinen opp fjellet, vel vitende om at den ruller ned igjen. Arbeidet fører aldri til en endelig seier. Camus finner likevel en mulighet for opprør i erkjennelsen av denne skjebnen: Sisyfos fortsetter uten å vente på en endelig begrunnelse utenfra.

Jeg vet ikke om det lar seg overføre til arbeidslivet. Sisyfos kjenner utfallet av det han gjør. Det gjør ikke vi. Vi vet ikke om innsatsen fører frem, om den må gjentas, eller om vi arbeider mot et mål som etter hvert viser seg å være feil. Vi kan skifte retning eller legge fra oss steinen. Det ville vært for enkelt å gjøre utholdenhet til en dyd i seg selv. Noen ganger må man gi slipp på et mål. Andre ganger må man spørre om målet har overskygget det man egentlig var ute etter.

Det er fristende å måle arbeid etter hvor det fører. En utdanning skal føre til et yrke, en tegning til et prosjekt, en modell til en bygning. Verdien ligger et sted foran oss, i det som ennå ikke har tatt form. Uteblir resultatet, kan fortiden fremstå som en investering uten avkastning. Vi begynner å spørre om innsatsen var verdt det, som om svaret først finnes i det som kommer etterpå.

Jeg vil fortsatt at arbeidet skal føre et sted. Jeg vil arbeide med arkitektur, delta i virkelige prosjekter og se ideer bli til rom andre kan bruke og oppleve. Jeg ønsker ikke å gjøre mangelen på resultater til en verdi i seg selv. Men jeg vil heller ikke gjøre hele verdien av arbeidet avhengig av et resultat jeg ikke vet om jeg kommer til å oppnå.

Skisseboken viser meg noe jeg ellers lett glemmer. Jeg visste ikke hva tegningene skulle føre til. Jeg visste bare at det fantes noe jeg ville undersøke, og at jeg kunne tegne én til. Når jeg ser på dem nå, husker jeg ikke bare bygningene, men oppmerksomheten de krevde, valgene som måtte tas og timene som gikk. Jeg kan vende tilbake til dem og se på dem på nytt. En tegning trenger ikke bli til en bygning for å ha vært verdt å tegne.

Alt dette kan føre et sted. Ingen kan love hvor. Derfor prøver jeg å finne tilbake til mindre mål jeg selv kan avslutte. Ting jeg kan gjøre ferdig på tre timer og se at jeg har gjort. Det skaffer meg ingen jobb. Men det gir meg noe å vurdere arbeidet etter, også mens jeg venter på at det skal føre videre.

Spørsmålet er kanskje ikke bare hva som får oss til å skyve steinen, men hva vi ser når vi stanser og vender oss mot den: bare alt som gjenstår, eller også sporene etter hendene våre.