Er skjønnheten i øynene på den som ser?

JEG BOR PÅ HASLE, sentralt på østkanten av Oslo. Fra alle vinduer i leiligheten min ser jeg deler av Hovinbyen, denne nye bydelen som omfatter Løren, Ensjø, Bryn, Økern og Hovin. Siden jeg har bodd her så lenge at jeg kjenner hele dette landskapet før en eneste Hovinby-leilighet var på tegnebordet, har jeg og mine naboer blitt påtvunget en viss interesse for arkitektur. Vi har også måttet bruke mye fritid på nabolagsaksjoner gjennom årene, som egentlig ikke handler om byggene selv, men om områdene mellom dem. Her ble det planlagt stedvis både trangt og høyt og vi har måttet kjempe for alt fra lekeplasser, fotballbaner, parkområder og sollys. Vi har ledd av utbyggernes begreper, som «naturbant», og tullet med at fortau med plantete trær langs kanten kalles for «parkdrag» i prospektene. Vi har fått grå hår i oppgitthet over markedskrefter i samspill med kommunale aktører som kan virke umulige å påvirke, samme hvor mye gratisarbeid vi drev med og gode argumenter vi synes vi hadde. Vi har kjempet mot skolegrenser, for skolegrenser, for skoler og mot støy fra skoler på én gang. Vi har sukket oppgitt over noen bygg og gispet begeistret over andre. Vi har reddet en fotballbane, men tapt seks. Vi har sett industriområder som Økern og Ensjø bli boligområder, nabolag, skolekretser, fylt med dugnadsgjenger, cafégjester og levende gater full av fine folk. Selv om arkitekturen kan være noe monoton, er ikke menneskene inni dem, eller i gatebildet, det. Det er også viktig å huske på, når kritikken rammer.

Vakre hus og pene offentlige rom kan også skape ulykkelige mennesker, hvis verden rundt ikke fungerer, og med verden mener jeg alt fra velferdsstat, arbeidsliv, kollektivtransport, til økonomi, enten den er privat eller offentlig. Det er ikke glanset alt som skinner utenpå. Alt henger sammen med alt og noen ganger er det det indre som teller mest, også i moderne samfunn. Jeg forstår at Arkitekturopprøret har en annen agenda enn å drive sosial politikk, og vi drar ulike lass, sammen. Men det er slike ting man tenker over når man spaserer over sterkt kritiserte Løren og ser unger som leker, hører latter fra balkongene og hører folk prise nye t-banestasjoner på Løren og Ensjø som gjør hverdagslivet enklere. Det er også mye vakkert i et fungerende fellesskap, selv om skjønnheten ikke er umiddelbar.

Vakre bygninger, boliger og koselige offentlige rom er en verdi som mange ikke synes verdsettes nok, som for eksempel aktørene i Arkitekturopprøret. De har noen poeng, uavhengig av om skjønnhet for deg er et tradisjonelt uttrykk, eller et modernistisk et. Men, dersom skjønnhet i seg selv hadde hatt høyere prioritet for alle instanser som skal forme vår fysiske verden, er det mye som hadde sett annerledes ut, både våre hjem og våre offentlige rom. Hva kommer først, Skjønnheten eller Utbyttet, i vår markedsvendte samtid?

Det kan se ut som et paradoks. Klassisk skjønnhet på boligfronten selges til rekordhøye priser, enten det er snakk om kulturoasen Ullevål Hageby, Frognerleiligheter med ornamenter over døren, eller kritthvit sørlandsidyll langs kysten. Men det koster (penger) å la være å bygge mange etasjer, eller la det være høyde under takene innendørs slik at det blir færre leiligheter i den høyden som finnes, eller å legge kunst man strengt tatt ikke trenger på fasadene, eller å la det bli værende luftige grøntområder langt over minimumsnormen.

Er utbyggere, og arkitektene i samarbeid med dem, villige til å ta slike kostnader, så den verdien som ikke kan telles i penger; menneskers glede over skjønne omgivelser, kan få økt status?

Det er mange fine moderne nybygg, men det er liten tvil om at estetikken ofte viker for praktikken, spesielt når det gjelder boliger. Flest mulig leiligheter inn i samme bygg, og flest mulige bygg inn på de samme kvadratmeterne på bakken. Flest mulig mennesker inn og mest mulig penger ut. Det betyr ikke at alt sammen nødvendigvis blir stygt. La oss kalle de moderne leilighetsbyggene «annerledes», og noe mer spartanske på utsiden, enn mye som ble bygget for 150 eller 100 år siden.

Vi vil være med å bestemme

Å møte Arkitekturopprørets utfordring betyr at arkitektene i større grad må møte folks behov, slik arkitekt og forsker Barbro Grude Eikseth beskrev i Arkitektnytt i 2021:

«Svaret på arkitekturopprøret er ikke flere klassiske fasader, men at arkitektprofesjonen undersøker hva folk lengter etter», og videre at «Da er fag som nevrovitenskap og miljøpsykologi minst like relevant som inspirasjon fra kunstfeltet. (...) Arkitektutdanningen ruster ikke studentene godt nok i dette i dag.»

I tillegg må alle andre utbyggingsaktører, politikere og entreprenører ta ansvaret for at arkitektene kan leve ut faget sitt i tråd med utdanning, idealer og kreativitet. Da trengs kanskje et større økonomisk rom for at dette skal bli mulig, og da trengs også aktive borgere som burde ha et mye større ord med i laget når våre omgivelser skal bygges om eller ut. I dag er de fleste av oss, i alle fall i byene der vi aldri bygger selv, helt handlingslammet i møte med utforming og utbygging. Vi tar det vi får og føler aldri at vi kunne ha et ord med i laget.

For oss som ikke er arkitekter eller i utbyggerbransjen, verken i kommunal eller privat regi, virker det ofte som om debatter om bygningers uttrykk, utseende og plassering i miljøet har det med å komme i etterkant av at bygget faktisk står der. Men da står det jo der. Og folk bor der og skaper livene sine der. Det blir som å kritisere bryllupskjolen til bruden på selve dagen. Det er for sent. Man må uansett si «ja» i den kjolen som er på.

Måter å se ting på: klasseperspektivet

Arkitekturopprøret har et forvirrende klasseperspektiv. På en side er det klasseløst. Vakre omgivelser vil gagne alle. Du trenger ikke engang bo eller jobbe i det skjønne, men kan nyte det som hvilken som helst borger når du spaserer forbi. Det er sympatisk og demokratisk. På den annen side kan skjønnhet kjøpes, og det er kun de mest velstående som kan kjøpe seg inn i slike attraktive områder. Forteller det oss at det er mange som gjerne skulle bodd skjønnere om de hadde hatt råd? Men, så lenge storbyene er selgers marked, så selger man boliger uansett: med eller uten ornament, fin farge på fasaden eller en enkel gråtone, ekstra uterom eller knøttsmå uterom. Trenger man ikke anstrenge seg ekstra for å selge, hvorfor skal man det da?

For de fleste som skal finne et sted å bo, er det ikke utseendet på boligen eller området rundt som teller mest. Det er en luksus de fleste ikke har råd til på boligenes egen Tinder: Finn.no. Man søker etter pris og det indre i boligen. Det er kun de aller rikeste som kan tillate seg å tenke at dette boligmarkedet er mitt og jeg går etter utseende. For oss andre er det motsatt. Vi er heldige om det finnes et sted med nok plass til oss, med alt vi er og har.

Deler av Hovinbyen, særlig Løren og Økern, har fått hard medfart av Arkitekturopprøret. Kalde, grå og høye fasader som stenger for sollys og hindrer levende uterom, er en klassiker i kritikken, som for den gjengse borger som ser bilder av de aller verste fasadene på nettet, er lett å forstå. Det langt fra Frogners klassiske og grønne fasader, eller Rodeløkkas fargerike trehusidyll, til grå, høy mur der vinden kan blåse iskaldt på alle måter en vinterdag.

Det er minst to ting å si om denne kritikken. Noe av den er berettiget. Litt skrekk og advarsel kan være på sin plass, så man ikke gjentar de aller mest strenge og grå fasadene som ikke inviterer til en eneste hyggelig meter der man hutrer forbi. På den annen side: Vær varsom. Det er folks hjem og levende liv dere snakker om. Bak fasadene skapes tradisjoner, det lekes i bakgårder man ikke umiddelbart ser, og mennesker danner nye fellesskap. Kanskje på tross av, men også på grunn av, arkitekturen. Bakgårder er tross alt mer sosialt skapende enn de flotte hagene i villastrøk, der fasadene og hekkene kanskje er klassisk penere, men der hekkene i tillegg er mer krevende å krysse om man ønsker fellesskap

Boligpolitikken som forsvant

På 1980-tallet ble boligpolitikken endret i takt med en nyliberal økonomisk utvikling. I stedet for å se på boligsektoren som et velferdsgode der staten hadde et ansvar for å gi folk tak over hodet, ble ansvaret for å skaffe seg et hjem nå individualisert. 30 år tidligere, i Felleserklæringen etter andre verdenskrig i 1945, som alle politiske partier sto bak, ble det slått fast at staten hadde ansvar for «gode og tilstrekkelige rommelige boliger for alle».

Ola Innset skriver i boken Markedsvendingen fra 2020 om hvordan det ble en norsk særegenhet i denne perioden at folk skulle eie og ikke leie egen bolig: Småhus i distriktene, borettslag i byene. Den norske staten jobbet aktivt i flere tiår for å sikre folk boliger med en pris som skulle stå i forhold til inntektene.

Men nå var det 80-tall, deregulering av økonomien, kredittkort, individualisering av ansvar for alt vi var og drømte om å bli, og nye tider på helt grunnleggende måter for både politikk, økonomi, fellesskap og sjelen vår.

Kapitalismen hadde atter blitt et honnørord på det glade 80-tall, og borgeren skulle nå medvirke i samfunnet – markedene – som forbruker. Gjennom å opptre som forbruker, kunne borgeren nå påvirke demokratiet, slik blant annet Milton Friedman formulerte det. Friedman var en av de mer fremtredende nyliberalister i denne perioden, som valgkamprådgiver for Ronald Reagan og kjendis-økonom på TV, inkludert på NRK.

På 1980-tallet begynte ryktene å gå rundt det politisk regulerte boligmarkedet. Det ble snakk om penger under bordet og gråmarkeder, noe den politiske høyresiden ved Kåre Willoch brukte som brekkstang for å kunne oppheve prisreguleringen på boliger. Private banker overtok nå for Husbanken og kunne tilby folk store huslån. Verdiutviklingen på boliger i populære strøk steg i takt med at banksektoren ble deregulert på denne måten. I dag er Norge på gjeldstoppen når det gjelder det å bo. Unge mennesker i byene i dag ser forvirrede på at leiligheter deres besteforeldre kjøpte for én lønn på 1970-tallet, og vi lett klarte på to lønninger 30 år etterpå, nå er umulige for dem å anskaffe seg uten å vinne i Lotto eller motta arv. Hvordan kunne det skje? spør de. Svaret ligger i linjene over her. For disse blir snakk om skjønnhet sekundært. De vil ha et tak over hodet, stygt eller pent, bare de får seg et hjem. Arkitekturopprøret har en god sak, men det kan bare vinnes om man tar den strukturelle kampen samtidig.

Boligmarkeder oppstå ikke av seg selv, de ble statlig regulert inn i våre liv. Denne boligpolitikken, eller «boligpolitikken» har imidlertid medført at en by som Oslo er blitt stadig mer segregert, både etnisk og økonomisk. Vi velger ikke med estetikken, men med inntekten vår, eventuelt arven vår.

Det er inni alt dette Arkitekturopprøret bedriver sin kritikk, og det håper jeg de tar med seg i arbeidet.