Farge er et fag

Av Mette L'orange

Publisert 24. mai 2023

Foto av T Bane Nydalen

Nydalen T-banestasjon. Arkitekt Kristin Jarmund Arkitekter, 2003. Lys- og lydinstallasjon Kristin Jarmund, Per Åge Lyså, Bjarne Kvinnsland og Yngve Sandboe.

Foto: Mette L'orange

Fargeteori blir gradvis forlatt til fordel for en friere tilnærming til fargesetting. Men hvordan kan man improvisere overbevisende uten kunnskap om de objektive lovmessigheter som utgjør fargens natur?

Av Mette L'orange

Byggeaktiviteten i vårt samfunn er oppjaget. Resultatet ser vi rundt oss som mye grå og skjematisk arkitektur. Det er for få fagutøvere som bruker den tiden som trengs for å kjempe for sanselige verdier, blant annet fargene. Det viktige er å anerkjenne at vi trenger å omgi oss med et større mangfold av uttrykk i arkitektur og rom, og at farge er et effektivt virkemiddel.

Samtidig må vi kanskje godta at fascinasjonen for kolorisme i kunst, design og arkitektur opptrer som sykliske svingninger. Arkitekten og teoretikeren Owen Jones (1809–1874) påsto at høydepunktene i vår kulturhistorie synes å ha vært synonymt med en forkjærlighet for klare, lysende fargetoner. Og omvendt, at en dempet og karakterløs palett var synonymt med «åndelig forfall.»

Det er litt nedslående, men vi må trøste oss med at sinnet trenger en nedskalering av fargenivået innimellom for å kunne glede seg over det motsatte.

Alexandra Loske, som er kunsthistoriker, sier det slik: «Fargens kulturhistorie er tett forbundet med samfunnsutviklingen gjennom tidene. Fra å være ekstremt ettertraktet og representere hard valuta, er den blitt marginalisert, for så å tre inn på arenaen igjen. Pendelen har svingt inn i gråsonen, og formhierarkiet har alt for lenge dominert. Fravær av farge forherliges som elegant, ettertraktet og tidsriktig. Vi vil være nøytrale, vi vil ikke synes i massene.»

«Hvis du vil forstå samfunnet, se på måten det snakkes om farger på»
Alexandra Loske

Grått, hvitt og svart er tortur

Kan fargene i et rom gjøre oss lykkelige eller triste? Hvis et rom kan gjøre deg glad, kan det også virke helbredende?

Den tyske fargeeksperten Frank H. Mahnke (1947–2015) påpekte: «Designeren har som oppgave å vite noe om mottak av visuell stimuli, prosessering av dette og påfølgende responser i hjernen. Dette for å kunne gi de beste muligheter for menneskelig velferd i rom og omgivelser.»

Esther Sternberg, lege og forfatter, mener at naturen er den ypperste helbreder. I sin bok Healing spaces, og i flere forelesninger, refererer hun til vitenskapelige funn som viser at pasienter med en vakker utsikt utenfor vinduet helbredes raskere enn de som ser inn i en mørk vegg. Medisineringen kan også reduseres. Videre kan en slik utsikt redusere aggresjon i mentalt forstyrrede tilstander. Der man ikke har natur, kan farger gjøre jobben.

«Hva er det som påvirker deg i et rom?» spør Sternberg. «Er det hva du ser, hva du lukter, hva du berører, hva du gjør?» Her er farge og lys viktige elementer. Som nevnt vet vi nå at den delen i hjernen som aktiveres når vi ser kunst, fargerike elementer eller en vakker utsikt er rik på endorfiner. Da er det vel bare å støtte arkitekturpsykolog Eirik Glambeks kommentar i D2 for en tid tilbake:

«Å male og bygge alt i gråtoner er å frata mennesker fargestimuli. Det er en grunn til at sansedeprivasjon er en torturmetode.»

Kort blikk på polykromiens utvikling i arkitekturen

I arkitektur, kunst og design, springer fargene ut fra en kollektiv folkelig kultur som kan ledes tilbake til fortidens hulemalerier, arkeologiske utgravninger og rekonstruksjoner av tidlige byggverk over hele verden. Fargen var en ettertraktet brobygger fra menneskets indre liv til kulturens former. Det var kort vei fra sjel til klesdrakt og gjenstand, og videre til hule, hus, tempel og palasser.

Gjennom kulturhistorien ser vi et gradvis statustap for fargen, særlig i eksteriørene, der fargene i økende grad ble brukt som dekor eller imitasjon av steinmaterialer.

Romkunsten ble på sin side holdt levende så lenge kunstnerne så dette som et arbeidsområde. At de fikk «alpelue og atelier» ble et tap for kolorismen i arkitekturen, som til slutt ble grundig ryddet bort med tidligmodernistene. De hevdet at fargetonene «krenket volumene».

Det var riktig nok førkrigsarkitekter som lurte seg unna den hvite veggs tyranni. Le Corbusier, Bruno Taut, Theo Van Doesburg og Arne Korsmo her hjemme, er eksempler på det. Men til tross for dette, lever myten om den hvite rene form fortsatt. Den britiske kunstneren og fagforfatteren David Bachelor er enig med Loske i at vi forherliger form, og skriver i sin bok Chromophobia:

«I vestlig kultur har fargen alltid vært underordnet form. Når form og farge blir satt opp mot hverandre blir fargen ofte taperen, og forbundet med noe feminint, orientalsk, primitivt og barnslig, noe vulgært. Videre blir den assosiert med noe overfladisk, kompletterende, ubetydelig eller kosmetisk.»

Kunnskapstap

I dag kan man argumentere for at det er en ny giv for kolorisme. Faren er at dette lett kan bli et overfladisk fenomen. Vi er i en situasjon der farge som fag er marginalisert i utøvelsen av visuelle yrker og tilsvarende i utdanning. Den dype forståelsen for fagets fulle potensiale i forhold til form, rom, materialitet og lys er ikke åpenbar blant hverken yngre eller eldre utøvere. Uten kunnskap blir man usikker, og det blir fort til at man legger seg på øyeblikkets trender.

For å bygge et samfunn med farger, må vi skape et koordinert undervisningslandskap, der aktuell fargeteori og praksis settes i en samtidskontekst for å gi mening, forståelse og inspirasjon. Barn og unge har mye bilder og farger rundt seg. De spiller, er på sosiale media, driver sport, er opptatt av mote. For dem er ikke samfunnet i utgangspunktet fargeløst. Men stimuleringen kommer stort sett fra skjermer og «dingser», som typisk er hvite, grå og svarte. Det er derfor viktig at formidling av farge kommer inn i grunnskolen som en naturlig komponent, i forming og håndverk, i lek, språk og tale. Videregående skoler og yrkesskoler med det studieforberedende løpet kunst, design og arkitektur (KDA) og i det yrkesfaglige løpet håndverk, design og produktutvikling har det videre ansvaret. Det er her den tverrfaglige forståelsen for form og farge starter.

Sammen med forskoler for høyere utdanning kan stein legges på stein slik at barn og ungdom får en solid plattform, klare for studievalg i ulike retninger. Kommer dette på plass kan man på høgskolenivå slippe å bruke verdifull tid på å formidle elementær helhetsforståelse for å bøte på fragmentert kunnskap, tilegnet via internett og i sosiale media. Dette er tid studentene skulle brukt på innovativ og kunnskapsbasert bruk av farge i prosjekter og oppgaver som skal komme samfunnet til gode. 

Hva er fargeharmoni?

Når vi snakker om å tilegne seg kunnskap, hvor begynner man? Kan man støtte seg på eksisterende fargeteori og modeller for harmonisk fargekomposisjon?

For hundre år siden ville man nok sagt ubetinget ja. I dag er skepsisen til rigide regler stor i fagmiljøene. For hva er fargeharmoni?

Konseptet er forankret i forestillinger om «behagelige» kombinasjoner av farger som strekker seg tilbake til antikken. Harmoni er ofte også knyttet til skjønnhetsbegrepet, som i seg selv har vært i sentrum for diskusjonen blant kunstnere og filosofer i århundrer. Når det gjelder farger, har både standarder for skjønnhet og standarder for harmoni variert med epoker og kulturer, og forsøk på å forene disse har møtt økende kritikk i vår egen tid.

I denne teksten er det ikke plass til den historiske diskusjonen mellom ulike filosofer og vitenskapsfolk, som spenner mellom empiri, metafysikk og matematikk, men vi kan slutte oss til den tyske filosofen Immanuel Kants (1704–1824) konklusjon: «Hvis det finnes lover som styrer skjønnhet og harmoni, må de på en eller annen måte også involvere det oppfattende subjektet.» For Kant var skjønnhet ikke en egenskap ved objekter, men en relasjon mellom deres form og måten våre kognitive evner fungerer på.

Fargeteoretikere har fulgt sporene til filosofene. De fleste har forsøkt å fange fargene i rigide, forutsigbare systemer som skal frita mennesket fra ansvaret for å skape de riktige fargekombinasjonene.

Denne type systemtenkning blir nå gradvis skjøvet ut i periferien til fordel for en mer intuitiv og fri tilnærming til fargesetting. Dette gjelder både  kunst, arkitektur og design, også i undervisning. Det er imidlertid vanskelig å improvisere fritt på en overbevisende måte uten noen form for viten om de objektive lovmessigheter som utgjør fargens natur. Det viktige blir derfor å peke på den kunnskap som er basert på interaksjon og opplevelse av farge, og ikke den som er basert på «formale konstruksjoner».

Når det gjelder fargenes samspill, refereres det ofte i slike sammenhenger til pedagogen Josef Albers (1888– 1976). Hans ikoniske verk Interaction of Color ble utviklet i samarbeid med studenter ved Yale-universitetet i løpet av 1950-åra, og har vært det viktigste bidraget til fargeundervisning og praksis fram til nå. Dette verket er fortsatt aktuelt fordi det baserer seg på øvelser og erfaringer med å se og forstå fargenes foranderlighet og relative virkning.

I motsetning til sin tidligere lærer og kollega ved Bauhaus, Johannes Itten, og mange samtidige teoretikere, hadde Albers en dyp mistillit til formelle regler for fargekombinasjoner, hovedsakelig fordi de ikke tok for seg det relasjonelle og situasjonelle. Han hevdet da, som mange gjør i dag, at «mekaniske fargesystemer» ikke er fleksible nok til å forutse eller beregne de mangfoldige endringsfaktorene som kan oppstå.

Josef Albers mente at det å skape gode fargesammensetninger krever årvåkenhet, fleksibilitet og taktiske ferdigheter. Han satte spørsmålstegn ved begrepet «fargeharmoni» og fremmet «disharmoni» som like interessant. Han refererte blant annet til dissonans i musikken. Som pedagog var han opptatt av det å kunne bedømme valør trinn og metningsgrader, skape gode kontraster, forskyve fargene bevisst mot ulike bakgrunner.

Dette er jo nettopp kunnskap man trenger for å skape kvalifisert fargesetting i ulike fysiske miljøer, ikke minst med tanke på universell utforming.

Mette L'orange

Artikkelforfatter Mette L'orange.

Foto: UiB

Farger og menneskelig respons

På denne måten tok Albers fargeteorien i retning av psykologien. Begrepet «fargepsykologi» refererer til en rekke kognitive og atferdsmessige reaksjoner og assosiasjoner knyttet til spesifikke farger. En utvidet definisjon inkluderer begrepet «fargepreferanser» så vel som prekognitiv og biologibasert respons, som betyr innflytelse på menneskets fordøyelsessystem, blodsirkulasjon og luftveisystemer.

Når det gjelder kulturelle referanser og assosiasjoner, blander dette seg ofte inn og påvirker vår respons på ulike måter. Mange har problem med å skille begrepene fra hverandre.

Den australske fargeforskeren Zena O’Connor oppfordrer til aktsomhet på feltet i artikkelen «Colour Psychology and Colour Therapy: Caveat Emptor», fra 2009.

Hun mener at en del teorier om fargepsykologi som florerer ofte er sterkt normative og svakt analytiske. De misbrukes for å kunne argumentere for valg, metoder og guidelines uten virkelig å kunne forutse hvordan fargene vil påvirke menneskelig adferd. Selv om vi vet at ulike kulører påvirker oss forskjellig, eksisterer det ikke nok evidens til at trekke universelle årsakssammenhenger.

Som hun skriver er mange såkalte «psykologiske sannheter» bare ekkoer og løsrevne sitater fra avdøde teoretikere som Faber Birren, Kurt Goldstein, Robert Gerard, Max Luscher, Richard Küller og Frank Mahnke. De har utført en rekke seriøse studier som fortjener å bli lest i sin helhet. Disse forskerne så komplekse sammenhenger, men puslespillet av fargestimuli og menneskelig adferd må til stadighet oppdateres i forhold til dagens kontekster og studier.

Nålevende fargeforskere/psykologer som Byron Mikkelides, Torbjørn Laike, Jan Janssens, Karin Fridell Anter og Lars Sivik har levert ferskere forskningsresultater, og under paraplyen AIC (International Colour Association) kommer stadig vitenskapelige studier fra seriøse fagfolk i hele verden. Problemet er å få stoffet formidlet til fagutøvende.

Heldigvis har vi også ny teknologi og nevrobiologi som gir oss mer håndfaste funn om hva som skjer i hjernen, funn som faktisk viser seg å kontrapunktere tidligere kvalitative og kvantitative studier, og ikke minst avvises mange myter. Blåfargen er for eksempel slett ikke så beroligende som vi trodde! Tvert imot: blått lys stimulerer hjernen på samme sett som adrenalin. Ikke rart vi ikke sovner om kvelden når det siste vi ser på er dataskjermen.

Frarøvet evnen til å elske farger?

Gunnar Bjursell, professor em. i molekylærbiologi ved Karolinska Institutet i Stockholm, kommer fra genetikken, og hevder at vi er født med ulik evne til å ta til oss eller forstå kunst- og kulturuttrykk. Det er derfor vanskelig for enkelte å anerkjenne verdien av vakker musikk eller sterke fargeuttrykk som kan utløse nevnte endorfiner, eller såkalte «lykkehormoner», i hjernen.

Bjursell refererer til en artikkel i det anerkjente medisinske tidsskriftet Nature Medicine (2000), som hevder at man ikke kan forstå menneskets utvikling (evolusjon) uten å ta i betraktning kulturen, og dens påvirkning på hjernen. Det som er viktig i denne sammenheng er at hjernen løpende preges av vår adferd, våre handlinger gir med andre ord anatomiske endringer i hjernen over tid. Vi lærte også at hjernen stadig produserer nye celler helt inn i alderdommen. Men disse må aktiviseres. Er det da håp om utvikling mot større reseptivitet for kunstuttrykk og farger for dem som er svake på dette? Eller omvendt, er det slik at vi gradvis mister kompetanse og mottakelighet for sanselige verdier hvis omgivelsene ikke gir nok stimuli?

Hånden og fargen

Som Bjursell påpeker: hjernen er ikke alene, og hånden har en stor del av æren for dens utvikling.

I sin bok The Thinking Hand- Existential and Embodied Wisdom in Architecture fremmer den finske arkitekten og teoretikeren Juhani Pallasmaa en multisensorisk tilnærming til arkitektur. «Den tenkende hånden» blir en metafor for hvordan vi overfører kunnskap fra øyet og hjernen til hånden og omvendt. Frank R. Wilson sier det samme i boka The Hand: How Its Use Shapes the Brain, Language, and Human Culture: «Hjernen lever ikke inni hodet, slik vi liker å tenke det, den strekker seg ut mot kroppen, og med kroppen (og hånden) strekker den seg ut mot verden.»

For både å trene hjernen til større mottagelighet, og også kunne jobbe kvalifisert med farger, er derfor håndlaget, eller håndverket, viktig. Datamanipuleringer gir ikke den dype forståelsen som kommer når man praktiserer farge som materialitet. Unge arkitekter og designere bør derfor rustes i et «fargelaboratorium» for en mer saftig og virtuos tilnærming til rom. Slik bygges fargekunnskapen som erfaring. Og ikke bare med papirarbeid, som var Albers’ metode, men med alle slags teknikker, pigmenter og bindemidler i fri utfoldelse.

Det er vanskelig å forestille seg laboratorier rundt på arkitektkontorene, men man kan søke seg til slike muligheter gjennom samarbeid med kunstnere, håndverkere og spesialister. Farge som fag er komplekst, og vi må anerkjenne at romkunst som et tverrfaglig prosjekt er mer aktuelt enn noensinne.