NABU og NALs Bærekrafterklæring er 20 år

Av Chris Butters

Publisert 31. mai 2023

Foto av idedugnad NABU SAL

Norske arkitekter for bærekraftig utvikling (NABU) samlet til idédugnad i Josefinesgate i Oslo.

Foto: Chris Butters

20 år etter NABU og NALs Bærekrafterklæring i 2003, forteller arkitekt Chris Butters om hvordan bærekraft gikk fra fremmedord til dagligtale blant arkitektene.

Av Chris Butters

Det er nøyaktig 20 år siden at Norske arkitekters landsforbund (NAL) publisert sin Bærekrafterklæring. Der står det at vi skal «sette miljømessig og sosial bærekraft i sentrum av vår praksis og profesjonelle ansvar». Dette fulgte erklæring fra den Internasjonale Arkitektunion (UIA), der jeg på vegne av de nordiske arkitektforeninger ledet arbeidsprogrammet Sustainable Development of the Built Environment.

Det var NALs daværende president Ketil Kiran som tok opp temaet på alvor. Det ble min oppgave som leder i Norske arkitekter for bærekraftig utvikling (NABU), å formulere erklæringen, og å deretter fronte NALs innsats om bærekraft. Hvordan gikk det? Hermed følger noen anekdoter og refleksjoner.

Nå i 2023, er det stort engasjement om miljø og bærekraft blant arkitekter, med strålende prosjekter som er helt på høyde internasjonalt. For en utvikling! Men det var jommen meg lite interesse å oppspore den gang. NABU fikk et krypinn i kjelleren i Josefinesgate, og måtte finne egen lønn.

En liten årlig basisbevilgning fra Kommunaldepartementet (senere fjernet av kjære Erna Solberg) ga startpenger da Frederica Miller satt i gang i 1997. Dette ble ansett som den lille grønne nisjen, av interesse kun for enkelte raringer som GAIA arkitekter – en gruppe som hadde sitt utspring i kurs jeg ledet på AHO fra 1979 til 1984, først i samarbeid med min kjære kollega Howard Liddell fra Skottland. Men selv om Arkitektur Norge publiserte nummeret Alternativ Teknologi i 1981, og Brundtland-rapporten Our Common Future om bærekraftig utvikling kom i 1987, tok det ti år til før arkitektene verden over sluttet seg til dette som faggruppe.

Foto av UIA Beijing WP Exhibition

NAL/NABU Utstilling ved UIAs Verdenskongress, Beijing 2002. Miljøvennlige arkitekturprosjekter fra alle fem nordiske land.

Foto: Chris Butters

Jeg ble NABU-leder i 1998, kort etter NABUs stort arrangement i Groruddalen – noe som førte til oppretting av byplankontoret der og et nytt fokus på drabantby-Oslo. I de første årene var det mest interesse fra departementene, Husbanken og kommunene. Interessen steg etter år 2000, da jeg publisert den første boken med norske eksempler: Bygg for en ny tid. NALs eget Arkitekturforlaget nektet å publisere den – ingen marked, sa de – så jeg tok risikoen selv. Og hele opplaget på 3,500 ble faktisk utsolgt, svært mange til arkitekter.

Vi begynt å få oppdrag fra arkitektkontorer og ikke minst ble studieturer en favoritt. Det ballet på seg. I løpet av årene 1997 til 2004 fikk NABU oppdrag i hele 40 av landets kommuner og i 15 fylker.  Da jeg ga meg i 2004, hadde vi årlige inntekter på flere millioner kroner og NABU hadde skapt fire helt nye arbeidsplasser i NAL (vi hadde også steget oppover til andre etasje i hovedbygget!)

Det er kanskje vanskelig for dagens yngre arkitekter å skjønne i hvilken grad miljøtenkning ble latterliggjort, og til og med sablet ned offentlig, når vi reiste temaer som naturlig ventilasjon, nullenergibygg, byggematerialer som leire eller permakultur. Det var ikke før cirka 2002 at de første reelle resultater fra passivhus forelå. Det måtte samles meget solid vitenskapelig bevis om forurensende eller karbonintensive byggematerialer. Og lang tid før jeg kunne vise til økologiske byggverk som også var (i konvensjonelle arkitekters øyner) vakre. Form var alt, innhold sekundært (mer om dette senere).

Foto av Chris Butters

Etter NABU har Chris Butters jobbet med GAIA arkitekter, vært konsulent i Stiftelsen Idebanken, gjesteprofessor i Minnesota USA og ved AHO, og forsker ved Warwick University UK samt ved Senter for Utvikling og Miljo, UiO.

Foto: privat

Studieturene ble en usedvanlig givende måte å skaffe ny kunnskap, samtidig som de ga et faglig samvær der NABU selv, og deltagerne, knyttet mange verdifulle og varige kontakter mellom norske og utenlandske fagfolk. Undertegnede gjennomførte hele 35 studieturer, noen som eget tilbud, men de fleste på oppdrag fra arkitekter, Husbanken, departementer, ingeniørgrupper, ordførere, utbyggere, NHO, Byggforsk og andre.

Det ble turer i Norden, Tyskland, Østerrike, Sveits, Storbritannia og Nederland. Mange av turene gikk til økobyer som Freiburg, og til de første passivhusene i Vorarlberg allerede fra 2001. Den gang sa de norske fagmiljøer: «Nja, passivhus, kanskje det går an der nede, men aldri i Norge!» Da Hans Eeks Kroppsvarmehus ble bygget i Gøteborg kunne jeg si: «Pass dere, ‘det umulige’ kommer stadig nærmere anderledeslandet …

Foto seminar Hjortshøj NABU

Studietur for Bygningstekniske Etat, Husbanken, Miljøverndepartementet og flere til Danmark, 2003.

Foto: Chris Butters

Verksteder var en foretrukket arbeidsform: Tverrfaglig arbeid, brukermedvirkning og eierskap til ideene er selveste grunnpilarene i forbindelse med bærekraftig utvikling. NABU gjennomførte over 40 verksteder, og vi publiserte en fagbok om verksteder, skrevet av Asle Farner med flere (se foto). Dette er krevende: Verksted ble ofte dessverre et slagord der det blir lite reell medvirkning fra deltagerne.

Konferanser og seminarer ble det mange av, og NABU ble også hentet inn som arrangør for konferanser i utlandet, i Danmark, Sverige og Skottland. På en av konferansene våre, var det faktisk flere svenske enn norske deltagere. Med gjesteforelesere introdusert vi våre fagmiljøer til mange av de ledende europeiske navn innen energivennlig arkitektur og planlegging (et ledende Oslo-firma presterte å kapre en av disse hvis reise og opphold NABU hadde betalt, for et eget seminar, uten å informere oss!).

Vi ble også medarrangør for en av NLA sine årskonferanser. Det ble hyllemeter med rapporter, informasjonsblader og annet.

Men bærekraftig utvikling dreier seg i en stor grad om større forhold enn bygg: Tettsted, landbruk, kommune og region. Vi opplevde ofte, og det er fortsatt delvis tilfellet, at planfagene tiltrakk få arkitekter, det samme gjaldt på arkitektskolene, og planfag hadde en svak stilling. Mange av de som vi arbeidet med, spesielt ute i regionene, hadde lite kjennskap til arkitektur i det hele tatt, og oppgaven ble ofte like mye å fremheve faget arkitektur som å sette søkelys på energi eller miljø. Mange av de industriene og byggorganisasjonene vi arbeidet med, hadde heller ikke kontakt med eller forståelse – eller respekt – for arkitektfaget. Det var blant annet spesielt viktig å opparbeide kommunikasjon med byggfirmaer og byggevareprodusenter, som den gang var helt uvant med å bli stilt høflige men kritiske spørsmål om innebygget energi eller kjemiske stoffer i byggproduktene sine.

De store aktører er viktige, men bærekraftig utvikling handler likedan om equity, et ansvar i forhold til de små, de som har begrenset makt eller midler. Samarbeid og oppdrag strakk seg fra de gråslipsede herrer i departementene, i Statsbygg og i Byggenæringens Landsforbund, til flere års gratis innsats for byens tatoverte og marginale bomiljøer på Vålerenga, Hausmania, Ormsundveien og ellers.

Vi fikk veltet høyreflertallet i Oslo bystyre og vedtatt en brukerstyrt økobygård. Men … hva betyr et vedtak? De ansvarlige byetater unnlot deretter å iverksette hva som helst og parkerte vedtaket i evighetsskuffen. Ironisk nok presenterte Arkitektnytt noen år senere et nummer med tittelen «Vi fant dem!». Og de er der fortsatt, de øko-engasjerte husokkupantene, og fortsatt uten støtte.

Samfunnets litt rufsete marginer er spennende, kreative og har stor vilje til et miljøvennlig og rettferdig samfunn. Men, på samme måte som krefter som GAIA-gruppen eller Harald Røstvik lenge ble sett på som marginale, og slik øko-landsbyer har slitt med å få etablert seg i Norge, opplevde vi at det er lite plass for alternative bevegelser i dette konservative landet. Men tenkning utenfor boksen er det vi trenger mer enn noe annet i dag.

Foto Nabu VS Pilepark

Verksted om Pilestredet Park, 2001.

Foto: Kaja Aubert

Den gang fikk vi også mye kjeft for standpunktet om at det vakre er viktig, men ikke alltid viktigst, og ikke nødvendigvis bærekraftig. Et reelt problem for oss var likevel, at mange av de tidlige øko-prosjektene absolutt ikke var spesielt vakre. Tross i viktig og banebrytende innhold, hadde de lite appell til arkitekter.  Det tok tid før det ble klart at energi og miljø faktisk skaper interessant form, og er en ledetråd til ny formgivning – både for enkeltbygg og i byutforming.

Jeg hadde lange utvekslinger med folk som Claus Bech-Danielsen, som publiserte boka Økologien tager form. Estetikk syntes ofte viktigst for slike som Norsk Form, og vi pleide å fleipe med at vi var mer opptatt av norsk innhold. De ba om samarbeid med NABU men vi passet dårlig sammen. Norsk Form virket ikke å ta ordentlig fatt på bærekraft, mens de syntes å herske over alle statlige bevilgninger som kunne vies til arkitekturformål. Vi fikk aldri en eneste bevilgning fra Kulturdepartementet. Mens Sintef syntes a herske over alle forskningsmidler, og sine, etter mitt syn, ofte smale standpunkter ble enerådende.

NAL-erklæringen krevde både en mer vitenskapelig holdning blant arkitekter samt at miljømessig og samfunnsmessig bærekraft skal sidestilles med estetikk. I dag ser vi blant arkitekter en utvikling der den ofte tåkete synsing om estetikk nedprioriteres noe til fordel for et mer helhetlig, samfunnsengasjert fokus.

Det er min opplevelse at arkitekter har tendens til å snakke til seg selv. I NABU måtte vi ut til folk, og engasjere mange aktører. I bærekraft la det en enorm mulighet for faget vårt. Vi forsøkte stadig å bygge broer til «fiendene» i ingeniørmiljøet, og arrangerte mye spennende og givende samarbeid, blant annet en rekke verksteder om naturlig ventilasjon, ledet an av GAIA-Lista og svenske ingeniørkollegaer.

I flere år fikk både GAIA og NABU kjeft for slike «tøysete påfunn», som etter hvert ble vedtatte sannheter. Ingeniørmiljøet står ekstremt sterkt i Norge. Sintef inviterte oss aldri, de forsvarte sitt (den senere konferanse vi arrangerte i 2010 om Veien videre fra passivhus nektet de å støtte, men boka vår, Fra passivhus til sunne hus, etterlyses fortsatt). Jeg måtte kjempe for å få NAL inn i den norske Green Building Committee, som i Norge, i motsetning til i andre land ,var fullstendig ingeniørstyrt. NAL var lite kjent utad!

Penger måtte NABU skaffe selv. Da jeg ville ansette en medarbeider, måtte jeg love kjære Hans Halvorsen, direktør i NAL, at jeg selv ville fortsette uten lønn dersom budsjettet ikke holdt. Det gikk utmerket. Dørene måtte bankes inn – hos departementer, forskningsmiljøer og politikere – for å åpne lommebøker. NABU var de første i NAL som fikk støtte fra Enova. Og vi var først ute på internett.

Vi fikk opprettet et meget godt samarbeid med Statsbygg, spesielt rundt Pilestredet Park, (Statsbygg hadde en kreativ, men dessverre ikke langvarig, bærekraft-periode med Halvor Stormoen, Ann Elin Bratset og Terje Tollefsen). Og med Regnskogfondet for å stanse import av ulovlig hogget tropisk tømmer; med Viken Skogeierforening, Norcem a/s, Linstow, Avantor, Byggenæringens Landsforbund, OBOS og Trefokus. Alle disse ble oppdragsgivere etter hvert.

Hyttebygging ble et stort tema med mange arrangementer, og boka Hytte og miljø kom ut på Kommuneforlaget. Massivtre ble også heftig fremmet i Norge med seminarer og studieturer til fabrikkene. Skottland sitt første passivhus-standard skole ble bygget, i massivtre, etter inspirasjon fra en studietur NABU la opp for den skotske undervisningsdepartement.

Verkstedshåndboka, Kommuneforlaget. Asle Farner m.fl, NABU 2003.

Bærekraftig utvikling krever en målrettet overgang til integrerte prosesser, tverrfaglig kommunikasjon og forståelse. En bevisst formidlingsrettet strategi var å hente folk fra mange grener inn i NABU-styret. Dette gjaldt ingeniører, det offentlige, forskningen, byggeindustrien, og ikke minst ble landskapsarkitektene NLA og interiørarkitektene NIL inviterte inn i styret. Senere overtalte jeg både NLA og NIL til å lokalisere seg til Josefinesgate. Disse to faggrupper har også kommet langt når det gjelder bærekraft. Dette krever tettere samarbeid med oss arkitekter, noe som samlokaliseringen forhåpentligvis bidrar til.

Det er viktig å forstå at den nordiske konsensusmodellen har spilt en utrolig viktig rolle. I mange land ville et såpass godt samarbeid med byggeindustrien og eiendomskapital vært umulig. Det er langt ifra perfekt her heller, men de mange arrangementer NABU kjørte, dannet et godt grunnlag for fremgang og ikke minst, respekt for arkitekturens betydning. Dette arbeid i NABU dannet grunnlag for senere programmer som Future Built – der vi arkitekter faktisk fikk en sentral rolle.

Når jeg ser fremover, gjenstår det mange utfordringer. Materialbrukens betydning for klimautslipp og miljø får nå stor oppmerksomhet – se for eksempel www.greenbuilt.no – men alternative produkter er fortsatt vanskelige a finne og lite populær blant byggefolk. Inneklima er et emne som krever langt mer oppmerksomhet der vi trenger samarbeid med medisinske kretser. Og høyhusdebatten i Oslo viser at politikk og kapital styrer mye, og vi som faggruppe bør vie mer oppmerksomhet til det sosiale og politiske arbeidet.  

Bærekraft-fanen har utløst mye kreativitet i våre tre faggrupper. For meg var det noe trist da NABU etter hvert forkastet den etablerte merkevarenavn, til fordel for Ecobox, der selveste ordet arkitekt ble borte. Mangfoldet av ulike oppdragsgivere landet rundt forsvant også. Men dette har vært en utrolig spennende utvikling innenfor NAL. Takk, Ketil Kiran.

Og aller sist ett ord for GAIA, grønne pionerer i Norge siden 1980-tallet. Filosofien vår har preget NABUs hele løype og den dannet basis for NALs bærekraft erklæring i 1983. Målet er simpelthen: Arkitektur og planlegging som er sunn for mennesket og for planeten.

Foto av Uefe-gruppe

Hele Europas miljøbyekspertise – fra Sverige, Danmark, Tyskland, Finland, Norge, Nederland og Storbritannia – samlet til fagutveksling hos NABU i Josefinesgate, 2003.

Foto: Chris Butters