Et reisebrev fra Indias modernistiske høyborg

Kjølende skall

Mange av byens bygg har fasader bestående av solbrytere, som hindrer direkte sollys og kjøler ned byggene. Solbryterne gir også en opplevelse av symmetri, repetisjon og struktur. Tradisjonelt har dette blitt svært mye brukt i indisk arkitektur, men da i en mer detaljfokusert ornamentisk stil, kalt jali. 

I dette monumentet, navngitt Tower of Shadows, utforsket Le Corbusier hvordan han kunne kontrollere sollyset. Selv om bygget er åpent mot nord og de tre veggene er fulle av åpninger, er innsiden nesten helt mørkelagt til alle døgnets tider.

Grått på grått

En halv kilometer unna høysterettsbygningen ligger lovgivningsbygningen. Akkurat som høysterettsbygningen ligger den langstrakt, men ruvende i terrenget. Å gå ute i varmen på den folketomme betongen, mellom de ulike myndighetsbyggene, var en smått pinende affære.

Her kunne det med fordel vært anlagt en grønn allé, eller bygget mer kompakt og i høyden for å minske avstandene.

Høytidelig dør

Den roterende døren inn til lovgivningsbygget er nesten åtte meter høy, og syv meter bred. Døren var en personlig gave fra Le Corbusier til byen, og skulle symbolisere det nye India etter uavhengigheten fra Storbritannia.

Fordi den er så vanskelig å rotere, blir den kun brukt til seremonielle formål.

Sacré bleu!

Et stort reisefølge med franske botanikere tok turen innom betongjungelen i Chandigarh etter å ha besøkt Pakistan tidligere på reisen. Et par av dem var pensjonerte arkitekter og svevde himmelhøyt. De fleste andre virket misfornøyde over all den grå betongen.

Den åpne hånden roterer etter vinden, og var for Le Corbusier et symbol på fred.

RGB

I Chandigarh ble det stort sett ikke bygd høyere enn tre etasjer. Tanken var at det skulle være tilstrekkelig med sollys og at byen skulle ha en lav befolkningstetthet.

– Rom, lys og orden. Dette er ting mennesker trenger like mye som de trenger brød eller et sted å sove, skal Le Corbusier på pompøst vis ha uttalt.

Designet sto han ikke for selv, men ble utformet av Maxwell Fry, Jane Drew, og hans egen fetter, Pierre Jeannerett.

Boligene ble designet i 14 ulike størrelser, og blir subsidiert til forskjellige mennesker basert på jobbstilling. De fleste av byens boliger er røde, og komplimenterer godt den grønne vegetasjonen, og den stort sett blå himmelen.

Let’s hear it for Chandigarh

– Wow, fett! Det minner jo nesten litt om Brooklyn, utbryter en venninne over FaceTime fra Norge. 

Her deler naboene trappen som fører opp til husenes inngang i andre etasje. Deretter deler trappen seg i to, og går opp til to separate takterrasser. De avrundede hjørnene på hver sin side av trappen bryter på en flott måte opp de ellers rektangulære formene.

Eliten i nord

Åpningen av India i 1991 i en mer liberal økonomisk retning har gjort at mennesker fra de nedre samfunnslagene har tatt del i en voksende middelklasse. Samtidig har det vært bygget få nye bygninger, på grunn av de strenge restriksjonene Chandigarh er ilagt. Mange bygg har gjennomgått mindre modifiseringer, men den planlagte uttegningen av byen, og hvor mennesker fra de ulike klassene skulle bo, fortsetter å prege byen.

Et eksempel på at den planlagte visjonen fortsatt definerer Chandigarh, er villaområdet helt nord i byen. Boligstrøket består utelukkende av villaer forbeholdt eliten, og det var også her arkitektene bodde og jobbet under sin tid i Chandigarh.

På bildet er huset til Pierre Jeanerett, fetteren til Le Corbusier, som nå fungerer som museum. Tilbygget med den buede steinveggen gir en dynamisk følelse til byggets stramme form.

Gudshus

På internett er det lite tilgjengelig informasjon om dette nøkterne hindutempelet i modernistisk drakt. Skal vi tro Google-anmeldelsene som er lagt igjen, er det et populært tempel, 4,6 av 5 stjerner, og ble bygget i 1960. Det er i så fall et av få religiøse bygg de vestlige arkitektene sto bak. Delvis på grunn av datidens sekulære indiske myndigheter. En posisjon som også reflekteres i byens navn. 

I starten av byggefasen var det planer om å kalle opp byen etter et tempel i nærheten, kalt Chandi Mandir. Chandi er en hinduistisk gud, mens mandir refererer til et hindutempel. De religiøse konnotasjonene ble for sterke for myndighetene, og navnet ble endret til Chandigarh, der garh betyr festning.

Brutalistisk Taj Mahal, iblant

Gandhi Bhawan bygningen ligger rett ved universitetet, og er dedikert til Mahatma Gandhi og hans pasifistiske antikoloniale filosofi. Bygget er tegnet av Pierre Jeanneret og indiske Bhanu Pratap Mathur. Formen på bygget er vakker, skulpturell og organisk, tidvis brutt av skarpe vinkler. 

Iblant fylles plassen utenfor med vann, der byggets refleksjon speiles i vannskorpen. Men uten et fylt basseng og vinduer, føles bygget dessverre i overkant grått og trist ut. Det ser mer ut som det er ment å huse en lyssky sekt, enn et opplysende intellektuelt senter.

Avenyer

Chandigarh blir høyt elsket av både egne innbyggere og tilreisende for å være en luftig oase i et ellers hektisk India, med brede gater og grønne arealer. Her er det tre felt i hver kjøreretning, pluss nærmere 20 meter med gress på hver side av veien. 

Etter å ha vandret gjennom byen på tvers og på langs uten egen bil eller sykkel er dommen klar; byen er alt for stor. Rom, lys og orden, tingene Le Corbusier holdt så kjært, er noe av det som trekker ned egen opplevelse. 

Det føles som Chandigarh mangler et organisk, fremvokst sentrum, med korte avstander mellom aktiviteter. De fleste unge voksne henger derfor på nye kjøpesentre i byens periferi, bygd i prangende postmodernistisk stil. Kanskje det hadde vært gunstig å myke opp restriksjonene på nybygg i sentrum?