Faglig radikal, sosialt konservativ – NALs skiftende strategier
Ingangen til noe nytt? Arkitektenes hus i Josefines gate i Oslo.
Foto: Ida MesselEt forsøk på å beskrive NAL og arkitektenes historie, våre grunnleggende strategier, ideologier og hvor de har ført oss i praksis.
Av Ketil Moe
Strategier uttrykker hva en organisasjon vil oppnå. Noen er formelle, andre vises gjennom handlinger. I tre avsnitt vil jeg prøve å beskrive Norske arkitekters landsforbund (NAL) og arkitektenes historie, våre grunnleggende strategier, ideologier og hvor de har ført oss i praksis.
Dette gjelder ikke bare forbundet, men like mye miljøet som helhet. Måler er ikke å si hvordan ting bør være fremover, men å peke på saker som har hatt, eller kan få betydning.
1) NALs skiftende strategier. Felles start og felles bakgrunn
Da NAL ble opprettet (1911) var landet i en stor forvandling: Uavhengighet, nasjonsbygging, telegraf, telefon, elektrifisering, nye industrier, og jernbane mellom de største byene, var noen av stikkordene. Landsdeler som tidligere levde hver for seg, var i ferd med å gli sammen. For arkitektene betød dette at nasjonale byggeoppgaver skulle løses, byplanlegging var i ferd med å bli et viktig arbeidsfelt og at allmen, eller offentlig, boligbygging snart skulle tvinge seg frem. Innholdet i arkitektutdanningen ved NTH skulle fastlegges, og ikke minst; hva slags arkitektur passet for en ung, ekspansiv nasjon?
Strategien ble omtrent slik; bygge sosiale nettverk mellom medlemmene, utvikle dem som fagpersoner, fremme forståelsen for arkitektur i samfunnet, og arbeide for bedre rammevilkår for faget. Målene skulle nås gjennom aktive lokalforeninger, et eget fagtidsskrift, faglige samlinger (landsstevner), utstillinger for publikum, åpne arkitektkonkurranser og deltakelse i internasjonale fora. Ikke minst måtte man få orden på det materielle grunnlaget gjennom honorarnormer og grep om byggesakene. Drømmen var også et Arkitektenes hus med bibliotek og akademi. Alt kom, i tur og uorden. Konkurranseregler i 1913, Byggekunst i 1919, Akademiet, med bibliotek, i 1923, og Arkitektenes hus, innkjøpt i 1956.
Konkurransene ble brukt for skolering. Eksperter belyste oppgavenes særegenheter, resultatene ble stilt ut, debattert og gitt bred pressedekning. Arkitekter var pådrivere for nye standarder, etablering av en permanent materialutstilling; Byggtjenesten, utgivelse av byggevarekataloger og publisering av gode detaljer. Det ble til og med startet et eget kontor til hjelp med beskrivelser, mengde- og kostnadsberegninger. Årene frem mot 1940 var preget av driv og offensiver!
I disse årene var det flere raske skiftninger; gamle idealer ble forkastet for nye. Sveitserstilen og berlinergårdene med utedoer, store takhøyder og parafinlamper, hadde rundt 1905-1910 tapt for en ny nasjonalromantikk basert på sen middelalder, men også lavere fyringsutgifter, rennende vann og elektrisk lys. Rundt 1920 var det en rimeligere og enklere nyklassisistisk retning som fikk overtak, et skritt mot modernismen. Unge miljøer og personer fremmet ny arkitektur med egne tolkninger av historie og samfunn.
Dette var både åndskamp, kamp om markedene, og uttrykk for at måten å bygge på var i utvikling. Konstruksjoner, materialbruk, tekniske installasjoner og ikke minst formålet med å bygge, gjennomgikk store endringer. Sånn gikk vi inn mot 1930-tallet. Arkitektstudentene ved NTH streiket mot en stivnet og gammeldags undervisning. OAF støttet dem, NAL var mer avventende. Handlingsmønsteret gikk igjen. De unge var i lokalforeningen, de eldre styrte NAL sentralt.
Folk drømte om en bedre, mer rettferdig og sosialt mer likestilt fremtid. Visjonen var lys, åpen og preget av forventninger. Arbeiderbevegelsen ble statsbærende. Deres og de ledende arkitektmiljøenes interesser var på flere områder sammenfallende. Det ble enda tydeligere etter krigen; arkitektene fikk en sentral rolle i utviklingen av velferdsstaten, og selv i stor grad var medlemmer av AP.
Slik var arkitektenes ansikt utad. Men hva med selvbildet?
Ketil Moe er arkitekt og forfatter. Boken «Lange linjer, brå skifter – Fortellinger fra Oslo arkitektforenings historie» ble gitt ut i 2025.
Foto: Torgeir Holljen Thon2) NALs skiftende strategier. Sprik i laget!
Våre første arkitekter så seg selv som en sammensveiset gruppe, så kom de også stort sett fra overklassen. Arkitekturen var alle kunsters mor. Da måtte deres plass og rolle i samfunnet passe til beskrivelsen. Her var vi alle i samme båt. Dessuten var arbeidsvilkårene nokså like!
Før forrige århundreskifte var det knapt noen offentlig ansatte. Stadskonduktørene var privatpraktiserende med byplanlegging, byggesaksbehandling og prosjektering av offentlige bygg som attåtnæring. Kan hende hadde enkelte en nyutdannet assistent som gikk til hånde inntil de startet for seg selv. Tanken om den gudbenådede slo rot, styrket av heltestatusen som fulgte av seier i ulike arkitektkonkurranser. Kulturen holdt seg svevende gjennom det materielt sett trange 1920-tallet da vi i tillegg fikk bygningslov og krav om reguleringsplaner for byene: Så kom offentlig tilsatte: Riksarkitekt, stadsarkitekter, bygningssjefer, reguleringssjefer og bygningsråd.
Offentlige virksomheter og private kontorer begynte å vokse og fikk faste medarbeidere på heltid og over år. Var disse en støtte eller en utfordring for standen? Toneangivende medlemmer i OAF mente at slike arkitekter ikke hadde noe i foreningen å gjøre. Konflikter oppsto, spesielt i Aker og Bærum kommuner. Resultatet het OTAL – Offentlig tilsatte arkitekters lag – en frittstående organisasjon som eksisterte til utpå 1950-tallet.
Etter andre verdenskrig opplevde arkitektene en langvarig høykonjunktur, med arbeid til alle, og mat nok på bordet. Oppdrag ble større og mer konsentrert, så noen kontorer begynte å vokse. Mens gjennomsnittskontoret rundt 1960 fortsatt hadde 1-5 medarbeidere fantes det nå en håndfull med 20-30 ansatte, og tilmed et par rundt 100.
På 1960-tallet begynte det også å butte for kontrakter, honorarer og arkitektenes grep om mengde- og kostnadsberegninger, samt byggeplassoppfølging. Entreprenører og ingeniørfirmaer vokste og vokste. Rundt på arkitektkontorene jobbet sjefer og ansatte tett sammen med prosjektene, tegnet konkurranser der sjefene la premissene, mens de yngre «døgna», diskuterte fag i lunsjen, og unngikk konfliktstoff. Vi hadde jo så mye felles, men var vi fortsatt i samme båt?
I NAL oppsto ulike grupperinger for privatpraktiserende (PAG), statlige- og kommunalt tilsatte (SAG og KAG) og privatansatte arkitekter (PAN). Alle underlagt Landsstyret. Det ble en slags dobbelt organisering, fagideel og næringsbasert. Hvordan skulle de klare å holde sammen, spesielt i den private sfæren?
To dystre, men også ganske klarsynte strategirapporter ble utarbeidet i 1961 og 1963. De pekte først og fremst på fagets sviktende posisjon i samfunnet og byggevirksomheten, samt på NALs interne svakheter, men uten at NAL, eller medlemmene så ut til å ta dem på alvor. En svakhet, her som mange ganger før og siden, var at rapportene uttrykte at samfunnet måtte ta større hensyn til vår yrkesgruppe. Kan hende burde det være omvendt?
De interne konfliktene eskalerte. PAG- de privatpraktiserende- brøt ut og opprettet det som i dag er Arkitektbedriftene. Også PAN ville ut, men dette måtte ut på uravstemning blant alle medlemmer i NAL, der de privatansatte var i mindretall. Rundt 1980 ble det dannet en frittstående fagforening som krevde tariffavtale og truet med streik. Svaret fra en del kontoreiere var å organisere seg for å «hjelpe» hverandre om de ble rammet. Resultatet ble store, negative, avisoppslag, og full retrett. Dette ble kimen til dagens Afag. Oppsplittingen tok et skritt videre.
Båten vi alle satt i, den felles kampen for arkitekturen, fikk seg et skudd for baugen som det skulle ta år å komme over. NAL mistet rollen som den heldekkende interesseorganisasjonen. De materielle interessene ble Afag og Arkitektbedriftenes arbeidsfelt. NAL sto igjen som en rent fagideel organisasjon, rettet mot skolering, ideologi, sosialt liv, arkitektkonkurranser og propaganda. Hvordan skulle det gå. Hva besto de materielle- eller ideelle interessene i?
Hørt det før? Arkitektstandens dødleie, ført i pennen av arkitekt og professor Odd Brochmann.
Illustrasjon: Odd Brochmann/Arkitektnytt (faksimile)3) NALs skiftende strategier. En ny identitet?
Skismaet mellom Afag, Arkitektbedriftene og NAL rommet problemer. Hvor gikk grensen mellom faglige og materielle interesser? Særlig NAL slet med omstillingen, og fortsatte å yte driftsrelaterte tjenester, spesielt til frilansere og småkontorer. Mistilliten mellom partene økte. Overordnede interesser som skulle ivaretas, falt mellom to stoler. Rundt 1990 kom det jevnlig forslag om sammenslutning, eller en slags felles overbygning, uten å føre frem.
Samtidig hadde 1980-tallet bragt viktige endringer. Markedsøkonomi erstattet planøkonomi, Husbankens rolle ble begrenset, «jappetiden» gikk på speed inntil det store krakket i 1988-89. Deretter var det full stans i byggevirksomheten i fem- seks år. De tre foreningene klarte knapt å forholde seg til endringene, eller konsekvensene, før hver tredje arkitekt var arbeidsledig eller permittert. Så skjedde noe positivt; NAL, med støtte fra NAV satte i gang kurs med opplæring i bruk av DAK.
I Bergen kom lignende initiativ med tema miljørettet prosjektering. Vinterlekene på Lillehammer i 1994 skapte aktivitet, men også et gjennombrudd for totalentreprisen som arbeidsform, men arkitektenes innflytelse ble svekket. Utover 1990-tallet kom så en rekke statlige reformer som endret fagets rammebetingelser; honorarnormen ble opphevet, oppdrag skulle tildeles etter priskonkurranser, offentlig kontroll ble til rapportering, skjemavelde og byråkrati som spiste timer fra prosjekteringsarbeidet. Hvem kunne stå imot, eller sette endringene i sammenheng? Knapt noen, heller ikke våre organisasjoner.
I stedet trakk arkitektene seg tilbake til en nesten manisk «faglighet». Spesielt i lokalforeningene: Reelle konflikter og politiske spørsmål ble feid under teppet. I det offentlige rom ble vi tause og usynlige. Dag Solstad ville kalt det et frivillig indre eksil! Konjunktursvingninger og ytre press mot prosjekteringsfagene tiltok, med usikkerhet, permisjoner og skambud for oppdrag.
Defaitismen bredte seg, tillitsvalgte trakk seg, medlemstallet sank, økonomien fulgte etter. Til og med forsøket på å slå sammen NIL, NLA og NAL strandet grunnet dårlig forarbeid. Det ble bestilt strategirapporter sentralt og lokalt, svarene var ikke oppløftene. På tross av en rekke gode tiltak over lang tid; arkitekturdager, bedre hjemmesider, mer målrettet kursvirksomhet, triennaler, satsing på miljø, energi, bevaring og boligkvalitet, var dommen at yrkesgruppens og NALs betydning, internt og i det offentlige rom, var for nedadgående!
Senere er det gjort mye for å rette på svakhetene. Likevel: Hvor er vi i dag? Ligger svaret hos arkitektene og organisasjonene? Overfor oppdragsgivere og utbyggere er vi per definisjon en svak part. De har pengene og definerer spillet. Vi har bare ideer, og forhåpentligvis innsikt og dyktighet. Er den relevant? Vi kan være kritiske og sta, men bare til en viss grad. Som yrkesgruppe har vi i liten grad bygd allianser. Vi har gjerne vært faglig radikale, på jakt etter nye impulser, men samtidig sosialt konservative, skeptiske til endringer og med en drøm om å bli behandlet med ærbødighet og respekt.
Organisasjonene våre drives, nå som før, av arbeidsomme, dedikerte personer som vil det beste, jobber med daglige utfordringer og antar at vi lever i normale tider. Undervurdert vi betydningen av forandringene vi gjennomlever?
Kan hende ligger også noe av problemet på et høyere nivå. Våre glansperioder var knyttet til å utvikle landets og folkets selvbilder: Oppgaver knyttet til industrialiseringen og de store nasjonale prosjektene, som markeringen av Norge som selvstendig nasjon, og å forme Velferdsstaten. Positive visjoner for en ny tid fikk arkitektoniske uttrykk!
Vår tid preges av skiftende kriser, resignasjon og usikkerhet om hva som kommer. En tid uten visjoner der tid og penger er de overordnede suksesskriteriene, og prosessen trumfer produktet.
Tiden er tilbakeskuende, og smitter på arkitektursynet.