Fra A: Form & Ferie

Denne teksten ble opprinnelig publisert i NTNU-studentens tidsskrift A (A1/2026) og på deres nettsider. Teksten er skrevet av NTNU-student Astrid Villum. Arkitektur vil under overskriften FRA A: gjenpublisere flere saker fra A fremover, med håp om å spre gode tekster om arkitektur til et utvidet publikum.

«Yey, jeg bestod Form og Farge!», utbrøt jeg da jeg fikk varsel fra studentweb i februar i fjor. Brått kom latter fra en venn av min far: «Form og Farge? Går du på barneskolen eller?» Det skal sies at han er en relativt streit type, men ordene hans traff likevel, noe jeg har frustrert meg over selv. Hvorfor tas ikke formgivningsfagene på alvor?

I et elendig arbeidsmarked tvinges bransjen til selvransakelse og vurdering av fagfeltets egentlige verdi i samfunnet. Hvordan kan vi forbli relevante i en verden i endring?

NTNU skriver så flott i første setning på studieprogram-siden at: «Arkitektutdanningens kjerne er å lære å håndtere kompliserte, sammensatte problemstillinger, og gjennom skapende prosesser forme helhetlige svar.»

Slett ikke en liten oppgave! Og dette skal læres gjennom fem år på Sentralbygget. I grunnutdanningen, de første tre årene, skal de grunnleggende kunnskapene og evnene opparbeides. Form og Farge tilsvarer litt under 10% av denne grunnutdanningen. I et studieløp der vi er presset på tid, settes 15 studiepoeng – tilsvarende rundt 400 timer – av til Form og Farge, eller «Form og Ferie» som det gjerne kalles av noen. De 400 timene ses nemlig på av mange som et avbrekk fra den ellers travle studenthverdagen, og en sjelden mulighet til å feriere – uten store negative konsekvenser for studieløpet. 

Men dersom 10% av grunnutdanningen er satt av til å lære om farge og form, må det være fordi man mener det er viktige kunnskaper å opparbeide. Hvorfor har det seg slik at studentene ikke tar det på alvor? Kan det være at studentenes holdninger er en refleksjon av hvordan NTNU behandler faget?

For meg er det åpenbart at kunnskap og ferdighet innenfor formgivning er viktig i arkitektstudiet, og det tror jeg de fleste arkitektstudenter, undervisere og dekaner med hjerte for arkitektstudiet også mener. Jeg var heldig og fikk være læringsassistent i Form og Farge i to år. Da gikk store deler av arbeidstiden min med til å forklare relevansen eller verdien av faget til mer eller mindre motiverte studenter. Hvordan kan man øke interessen, relevansen og omdømmet til formgivningsfagene? Jeg håper å kunne inspirere flere til å tenke over verdien av fagene vi tar og åpne en samtale om hvordan vi lærer best.

Uansett, her er mine 5 forslag til Form og Farge:

1) Endre navn på faget

Ord har makt og påvirker holdningene våre. Vi skal ikke bare kommunisere viktigheten av utdanningen vår ovenfor oss selv, men også ovenfor andre. Når en utenforstående ler, sier det noe om hvilket alvor og verdi mange legger i ordene «Form og Farge». For hvorfor heter det egentlig Form og Farge? «Form og Farge» kan virke fordummende og gi inntrykk av at det vi lærer er svært grunnleggende – nærmest barneskolenivå. Hva om man heller for eksempel kalte faget «arkitektonisk formgivning og visualisering»? Da hadde vi formidlet for oss selv og omverdenen at det vi driver med er seriøst, arkitekturrelevant og med nytteverdi for samfunnet.

2) Karakterer

Dette er stadig et kontroversielt tema. Hvordan kan man sette karakter i fag der ferdigheter vurderes subjektivt? Likevel settes karakterer i arkitekturfaget, med tillit (forhåpentligvis) til at sensor har kunnskap nok til å gi en rettferdig vurdering. Lignende tillit er nødvendig også innenfor formgivningsfagene.

Karaktersetting kan vise at faget og studentens innsats tas på alvor, og at underviserne har kompetanse som de videreformidler gjennom vurdering og tilbakemelding.

Når vi har karakterer i bygningsfysikk, arkitekturhistorie og arkitekturprosjektering, men ikke i Form og Farge, kommuniseres det at formgivning er mindre verdifullt i utdanningen vår. Hvorfor skal ikke dette faget verdsettes på lik linje med resterende fag? Hvorfor skal det ikke ha innvirkning på karaktersnittet vårt, og dermed også påvirkning for videre muligheter innen valg av fag og utveksling?

I dag foregår tilbakemelding i faget i form av bestått eller ikke-bestått og dersom underviserne gidder, også en felles mail til klassen om deres vurdering av kullet som helhet. Når 90% av klassen består, og de fleste som stryker stryker på grunnlag av mangelfull innlevering heller enn mangelfulle ferdigheter, er dette ikke egentlig en reell «tilbakemelding». I stedet for å verdsette kunnskap, innsats og vilje, vurderes man først og fremst på evne til å følge en oppskrift og levere i tide.

Dersom studentene hadde fått karakter, eller iallfall individuell tilbakemelding, kunne oppgavene vært friere og studentene mer utforskende. En A-student ville for eksempel vært en som ikke bare består oppgavene, men som viser ekstra interesse, dybde og ferdigheter. En D-student kunne vært en som leverer i forhold til kravene, men ikke særlig mye mer. Dette ville gitt studentene et insentiv til å ta faget på alvor, og lære at fordypning og dyrking av visuell interesse har verdi.

3) Relevans

Når studenter ikke legger ned innsats i et fag, er det gjerne fordi kunnskapen ikke oppleves særlig relevant for enten videre studier, personlig utvikling eller fremtidig arbeidsliv. Når det vanligste spørsmålet en læringsassistent får er, «hvorfor lærer vi egentlig dette?», er det grunn til å tro at fagets relevans ikke er tydelig for studentene. Målet blir dermed heller å fullføre oppgavene fortest mulig, med minst mulig innsats, for å kunne bruke tid på andre prosjekter eller fritid. Kvaliteten på det innleverte materialet går ned, og studentene oppfyller ikke potensialet sitt. Dersom fagplanen revurderes, burde deloppgavenes relevans for arkitektutdanningen tydeliggjøres og forsterkes.

4) Forventinger

Hvilke forventninger stilles til studentene i Form og Farge? Forventning viser at underviserne har tro på studentenes evner, eller muligheten deres til å opparbeide seg slike evner, som igjen gir studentene tro på seg selv. Gode forbilder er viktig, og burde tilby noe å strekke seg etter.

I stedet opplever vi gjerne at eksemplene som trekkes frem fra tidligere studenter, ikke er stort bedre enn minstekravet, og dermed heller ikke særlig inspirerende i forhold til å utfordre seg selv. Den nylige utstillingen av Birgit Cold sine skisser, var derimot svært inspirerende! Da fikk vi noe å strekke oss etter. Mer av dette!

Enkelte studenter uttrykker en følelse av urettferdighet overfor det faktum at noen har bedre forkunnskaper innen formgivning enn andre. Å bli vurdert på for eksempel tegneferdigheter er «urettferdig» fordi noen har øvd seg mer på dette tidligere enn andre. Denne holdningen kan virke å ha smittet til undervisningen. I bygningsfysikk er det få som kommenterer lignende «urettferdighet». Her forstår alle at å være god i fysikk fra videregående eller fra tidligere ingeniørstudier er en fordel. Slik burde man også tenke om formgivning.

5) Spesialisering, utforskning og vilje

Hva om studentene fikk bestemme sin egen spesialisering? Tenk om man kunne disponere for eksempel 100 av de 400 timene til å videreutvikle egenskaper innen det visualiseringsverktøyet man selv ønsker å bruke? Da kunne noen studenter bli svært gode i håndtegning, noen i photoshop-collage og andre i fargebruk. Dette gir klassen en ressurs som er svært nyttig i prosjektering i arkitekturfagene. Det gir også verdi for fremtidige arbeidsgivere. I stedet for at alle er helt ok i alt, er man gode på ulike ting.

I gruppearbeid kan man lære av hverandre, spille på hverandres styrker og oppnå bedre resultater i fellesskap. I tillegg vil studentene trolig få mer mestringsfølelse,glede og opparbeide seg en identitet som arkitektstudent.

Jeg har virkelig tro på formgivningsfagenes verdi og deres relevans i et arkitektstudium. Endringene foreslått over kommer fra et ønske om å nettopp understreke denne verdien og forbedre læringsutbyttet av det jeg mener er ett av de viktigste fagene vi har. Så, til undervisere, programledere, emneansvarlige og dekaner, vil jeg si: Inviter gjerne til videre diskusjon og dialog – og ta faget Form og Farge (eller helst «Arkitektonisk formgivning og visualisering») på alvor!

Til studentene: Holdningene man har til et fag smitter. Dersom klassen viser interesse for faget og lar seg inspirere av hverandre, kan man både bli god og ha det gøy. Ikke kall det form og ferie, ikke ta ferie i form- og farge-uka og gi tilbakemelding til faget dersom dere er misfornøyde! Enn så lenge, god form og ferie!