Grønnere Grønland

Grønne goder

Nærnaturen er ikke bare viktig for rekreasjon, men tilbyr mange viktige økosystemtjenester. Med byens høyeste befolkningstetthet, trange bygårder, trafikkerte gater, få åpne grøntareal og pågående fortetting gjør at innbyggerne på Grønland har dårligere tilgang til «miljøgoder» og er mer utsatt for «miljøfarer» enn Oslo-befolkningen for øvrig.

Med enkle grønne grep kan man skape et sunnere nærmiljø. Å oppgradere en lommepark kan tilgjengeliggjøre et viktig grøntareal for et nabolag, et sted å hvile, leke og møtes. Ved å utvikle de økologiske kvalitetene og sosiale funksjonene i den eksisterende bystrukturen kan man omfordele miljøgodene i byen, styrke livskvaliteten i tettbygde nabolag og sikre bedre levekår for marginaliserte grupper.

På Grønland har sivilsamfunnet og bydelen lenge jobbet aktivt og målrettet for dette. Implementert gjennom «Områdeløftet», har det stadig dukket opp nye lommeparker de siste årene. Jeg vil løfte fram et eksempel på et oppgraderingsprosjekt som jeg opplever imøtekommer lokalmiljøets behov på en særlig følsom måte.

Fra grønt til grønnere

Den lille lommeparken, Gartnerløkka, har vært et bortgjemt, avskjermet, glemt og neglisjert grønt byrom. Parken har fremstått som uoversiktlig og forsømt, med mørke, ubrukte kriker og kroker, som kanskje derfor har gjort det til et sted å trekke seg tilbake for rusmiljø og dagdrikkere. For mange har det heller vært et unngått byrom, et sted å farte forbi, ikke gjennom.

Landskapsarkitektene i SOLA har derfor forsøkt å åpne opp og tilgjengeliggjøre flere deler av parken, men samtidig bevare den rolige bynaturfølelsen og naturmangfoldet. Gjennom en interaktiv kartleggingsprosess har prosjektet vært lydhør for lokalmiljøets behov, og hatt særlig vekt på å skape et trygt, interessant, grønt byrom for barn og unge.

Før var det hovedsakelig et hjørne med noen nedslitte benker som tilbød hengemuligheter – nå er flere deler av parken aktivert med oppholdssoner, bevegelsesstier og naturlekeplass. Ved å bruke det hellende terrenget strategisk og utforme flere adskilte, tilbaketrukne sitteområder, har man skapt et grønt byrom hvor flere kan samles, utforske, leke og trekke seg tilbake.

Selv om deler av nærmiljøet kanskje har ønsket at en oppgradering skulle presse «problem-gruppene» bort, så opplever jeg at man har forsøkt å finne løsninger som lar eksisterende og nye brukergrupper sameksistere.

Den gamle røde markteglen er blitt gjenbrukt som trapp og terrengtilpassete, buete sittesoner i flere trinn, mens en ny lysere tegl er brukt i utformingen av gulv og gangsoner. Teglen kobler rommet sammen og bidrar samtidig til å lyse opp den ofte skyggelagte lommeparken. Grepet er ikke bare lur materialbruk, men viderefører noe av stedets uttrykk, historie og identitet, i stedet for å viske det ut.

Oppgraderte Gartnerløkka ivaretar den lille lommeparkens karakter og atmosfære, men styrker dens rolle som grønn møteplass for nærmiljøet. For å sikre at flere skal få nytte og glede av de grønne rommene i ellers tettbebygde bymiljøer, kan de små, sensitive og subtile grepene være de mest virkningsfulle.

Fra grått til grønt

En lommeparkoppgradering kan aktivere og tilgjengeliggjøre et grønt byrom for flere, men skaper ikke nye blågrønne arealer. Et steinkast unna Gartnerløkka, finner man et tiltak som i stedet griper inn i bystrukturen og aktivt motvirker forurensende arealbruk.

Bylivsgata Grønland ble introdusert som et byromseksperiment i 2022 og er siden blitt videreført som en 5-årig installasjon. En trafikkert gjennomfartsåre er blitt erstattet med et sekshundre kvadratmeters grønt, sosialt bynaturlandskap, utformet av landskapsarkitektkontoret SLA (i samarbeid med Fragment og Sweco) på oppdrag fra Bymiljøetaten.

Langs begge sider av gata er det anlagt store plantebed innrammet av trestokker som fungerer som sittekanter. En miniskog av bjørk og rogn er omgitt av urter, blåbær og andre spiselige vekster.

Et større område av gata er frigjort til lokale næringer og brukes blant annet som uteservering for restauranter og utvidelse av grønnsaksbutikken. Ved å ta areal fra veitrafikken styrkes ikke bare gatelivet, men også det lokale næringslivet. Sist jeg gikk gjennom Bylivsgata kunne jeg observere fulle bord under parasoller på Punjab Tandoori, mens noen hadde lagt seg i skyggen under rognetrærne med medbrakt mat.

Bylivsgata har hatt umiddelbare og store effekter på bymiljøet, luften og stemningen. Biltrafikken er drastisk redusert. Det som har vært en veldig trafikkert, støyete og stressende gate, som mange beveger seg fort gjennom på smale fortau med fulle handleposer, har blitt et sted for opphold, hvile, samvær og kos.

Bylivsgatas grønne grep tydeliggjør hva som kan skje når bilen forsvinner fra trange sentrumsområder. Kristoffer Holm Pedersen, kommunikasjonsdirektør i SLA, skriver for Landezine at denne omformingen av grå infrastruktur til grønne, sosiale byrom bidrar til å skape steder som er mer inkluderende, tilpasningsdyktige og miljømessig robuste. Byromseksperimentet viser derfor hvordan naturbaserte løsninger kan håndtere mange problemer samtidig med enkle, rimelige grep.

Grønt er skjønt

Samtidig som parkoppgraderinger, naturbaserte løsninger og andre bærekraftstiltak skaper viktige miljømessige og sosiale gevinster, kan de også føre med seg andre økonomiske og kulturelle endringer i et nabolag. Fordi parker og trær, bekker og dammer, kollektivtransport-tilgang og energieffektive bygninger er ettertraktede goder, kan de gjøre et område attraktivt for nye grupper, aktører og investeringer, og slik drive eiendomsprisene opp. 

Grønn gentrifisering har derfor vokst fram som et konsept i internasjonal byforskning, som fortsatt er lite anerkjent og anvendt i norsk kontekst. Begrepet beskriver dynamikken der «miljøtiltak og det som skal være utslippsreduserende infrastruktur, kan gjøre et område attraktivt for aktører (næringsliv og privatpersoner) som initierer ellerbidrar til gentrifisering», ifølge samfunnsgeograf Per Gunnar Røe.

Hvor og når oppstår grønn gentrifisering? En større kvantitativ studie fra europeiske og nordamerikanske byer fra 2022, ledet av Isabelle Anguelovski, fastslår at grønn gentrifisering ofte oppstår av investeringsorienterte grønne oppgraderinger i kombinasjon med en svekket sosial boligpolitikk.

Grønne tiltak er derfor ikke nødvendigvis en driver i seg selv, men grønngjøring innenfor et uregulert boligmarked fører til stigende boligpriser som på lengre sikt kan fortrenge lavinntektsgrupper.

Når mangfoldige, levekårsutsatte nabolag oppgraderes og rebrandes som grønne, attraktive og kule områder, tiltrekkes i økende grad nye sosialt privilegerte grupper. Marginaliserte grupper som var ment å dra nytte av grønnere omgivelser – som historisk sett har båret byrden av dårlig bo- og miljøkvalitet, og som ofte selv har kjempet fram miljøforbedringene – risikerer å bli priset ut av sine egne nabolag.

I takt med at områdene blir grønnere, blir de derfor ikke bare «rikere», men ofte også «hvitere», ifølge miljøsosiologene Kenneth Gould og Tammy Lewis.

Grønn floke

Levekårsutsatte og sentrumsnære områder er særlig utsatt for grønn gentrifisering – slik som i Gamle Oslo. Samtidig som parker oppgraderes og bekker åpnes, bygges leilighetsbygg og kontorbygg rettet mot nye befolkningsgrupper og nytt næringsliv. Når kommunen samtidig privatiserer og «flytter» bydelens sosiale boliger og utleiere selger unna «porteføljen» sin på grunn av «dårlige tider», så endres ikke bare områdets boligstruktur i raskt tempo, men også dets sosiale, kulturelle og klassemessige demografi. Når miljøoppgraderinger implementeres sammen med intensive fortetningsstrategier og utbyggerdrevet eiendomsutvikling, kan de miljømessige skjevhetene forsterkes i stedet for å avbøtes.

Grønn gentrifisering er derfor en viktig linse for bærekraftstiltak som ønsker å fremme både økologisk og sosialt ansvarlig byutvikling. Uten den risikerer man å fremme grønne bymiljøer og «bærekraftige» livsstiler som kun blir tilgjengelig for de mer bemidlede, fremfor å løse sammenkoblete miljømessige og sosiale problemer, som nevnte Anguelovski påpeker.

Det kan fremstå som en uoverkommelig, grønn floke: At forsøk på å rette opp miljømessige skjevheter, så fort kan medføre fortrenging. At miljøtiltak så enkelt kan sammenveves med en spekulativ og profittorientert eiendomsutvikling.

Å avstå fra miljøtiltak derimot, er å godta miljømessig urettferdighet. Men ved å fortsette miljøoppgraderinger uten å ta tak i de underliggende mekanismene som driver fortrenging, risikerer man å reprodusere de samme skjevhetene man forsøker å bekjempe.

Et rødere, grønt områdeløft?

Grønland er mer enn et «vanskeligstilt» nabolag med behov for miljøoppgraderinger. Det er også et usedvanlig dynamisk og mangfoldig bysamfunn med komplekse, og ofte konfliktfylte, behov og interesser. Det er et viktig og unikt sentrumsområde for de mange som «ikke opplever at det er plass til dem andre steder i Oslo indre by», som Muldbakken og Dickhausen formulerer det i masteroppgaven «Det nye Grønland blir ikke for oss» fra 2024.

Bærekraftig byutvikling på Grønland burde derfor ikke først og fremst handle om fysisk oppgradering og økologisk ytelse, men om å ivareta og styrke områdets sosiale og kulturelle egenart, og rolle som et inkluderende sted for marginaliserte grupper. Dette opplever jeg at både oppgraderingen av Gartnerløkka og Bylivsgata gjør godt.

Men for å sikre at hele lokalmiljøet faktisk får dra nytte av oppgraderingene, også på lengre sikt, må det tas høyde for leieprisøkningene som følger av slike tiltak. Samtidig som gode, grønne, offentlige byrom for barn og unge er etterlengtet, kan kostnaden ved oppgradering bli høy – enten i form av enda større boutgifter for en allerede presset familieøkonomi, eller ved at familier ikke har råd til å bli boende i sitt oppgraderte nærmiljø.

Det er derfor nødvendig å kombinere miljøoppgraderinger med boligpolitiske tiltak – som leieprisregulering, ikke-kommersielle boligalternativer, tiltak mot tvangsflytting – som kan sikre beboernes rett og mulighet til å bli værende i nabolaget sitt, som gentrifiserings-forskerne Loretta Lees, Sandra Annunziata og Clara Rivas-Alonso i artikkelen «Resisting Planetary Gentrification» fra 2018.

I en norsk samtid, kan dette høres ut som skumle, radikale ideer, men er utbredte virkemidler i mange andre land. Roberta Cucca, professor i byplanlegging ved NMBU, løfter fram Wien som et godt eksempel på hvordan man kan gjøre områdeløft på sosialt skånsomme måter. I artikkelen «Taking contextual differences into account in green gentrification research» fra 2019 viser hun at med leieprisreguleringer og utbygging av nye sosiale boliger, får man faktisk til miljøforbedring og byfornyelse uten å fortrenge lavinntektsgrupper fra indre by.

Konfliktene rundt oppgradering og utvikling av Grønland belyser utfordringer som byer over hele verden står overfor. Klimaendringer og økologisk kollaps krever rask urban omstilling mot bærekraft. Historiske miljøurettferdigheter må håndteres. Men dersom miljøoppgraderinger i for stor grad bakes inn i strategier for profittorientert stedsutvikling, vil man kanskje skape grønnere byer. Bynatur og miljøgoder derimot, vil forbli noe som prissettes i et uregulert bolig- og leiemarked – som noen kan betale for, mens andre ikke.

Vi må fortsette å forbedre mengden og kvaliteten på grønnblå infrastruktur, men det må gjøres på måter som sikrer at alle grupper kan dra nytte av og nyte de nye miljøgodene. Tiltak for urban bærekraft må derfor måle suksess ikke bare i mengden grønt, antall trær, og heller ikke i byens økologiske ytelse, men i hvorvidt byens innbyggere kan fortsette å leve og høre til i sine nabolag.