Hvorfor landskapsarkitekt?

Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet

På NMBU i Ås ligger Europas eldste utdanning i landskapsarkitektur. Universitetet huser en rekke andre fag som fakultet for landskap og samfunn i noen grad drar nytte av for landskapsarkitektene. Her finnes relevant forskning og lærerressurser innen det viktigste av natur- og miljøkunnskap, samt en master i by og regionsplanlegging innenfor samme fakultet. Fakultetet har i mange år vært medlem av ECLAS, det europeiske samarbeidet mellom utdannelser innen landskapsarkitektur og er et anerkjent og populært studiested.

Opptaket ved NMBU er karakterbasert, noe som gir en skoleflink studentflokk som mestrer universitetssystemets lærermetoder i flere tunge fag, mens mangelen på opptaksprøver gjør at det ikke nødvendigvis er formingsferdighetene som har gitt studenten innpass.

Dette er en tradisjonell og solid utdannelse der studentene de første årene går gjennom de grunnleggende byggestenene i faget som forming av terreng, plantekunnskap, jord, vann, geologi, økologi, materialkunnskap og konstruksjonstegning for å nevne noe. Det tegnes for hånd og digitalt i 2D og etter hvert 3D noen år ut i studiet. Utdanningen er tuftet på lange tradisjoner innen historisk hagekunst og moderne landskapsarkitektur. 

De to siste årene brukes hovedsakelig på komplekse prosjekteringsoppgaver der all opparbeidet kunnskap skal tas i bruk gjennom konkret problemløsing knyttet til et faktisk sted, enten som prosjektering eller som overordnet planlegging. 

Det som kjennertegner studiet på Ås er at det er bygget opp med en pragmatisk og instrumentell tilnærming til faget. Instrumentell på den måten at det vektlegges å lære og forstå hva byggestenene i faget består i først, før en de siste årene gjør en mer personlig bearbeiding av kunnskapen gjennom store semesterkurs. Dette er matnyttig for bransjen, og har bevist sin relevans gjennom 100 år. Det er en gjengs oppfatning i bransjen at en kandidat fra NMBU kan settes til å prosjektere typiske landskapsarkitektoppgaver på kontoret rett etter levert masteroppgave. 

Ingen femårige studier i landskapsarkitektur kan prioritere alt innenfor faget. Noe må vektlegges mer enn andre ting for å skape en tydelig studieprofil. Med all den etablerte og håndfaste kunnskapen som skal inn i programmet på NMBU, er det mitt inntrykk at det som prioriteres ned er en dypere forståelse av konseptutvikling, analyse av de store linjene i sted og landskap og design som kunstnerisk prosess.

Universitetssystemet gjør at lærerne som får fast ansettelse først og fremst må ha akademisk tyngde heller enn praktisk erfaring fra feltet, og her ligger en problemstilling som fakultetet må følge med på for å holde studiet mest mulig relevant for arbeidslivet.

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo/Universitetet i Tromsø

Samarbeidet mellom AHO og UiT har som mål å kombinere AHOs lange tradisjoner med design og urbanisme med UiT sitt studie- og forskningsmiljø innen tilgrensende fag til landskapsarkitekturen, men med blikket rettet mot nordområdene og det subarktiske klima.

Studiet ved AHO/UiT er såpass ferskt at det er langt færre ferdig uteksaminerte kandidater å vise til enn fra Ås sin snart hundreårige historie, men samtalene med de som har kommet seg ut i arbeid de siste årene er interessante både for AHO og UiTs videre arbeid med å utvikle studiet, og for oss som kan tenkes å ansette noen derfra.

Opptaket ved AHO er gjennom opptaksprøver og delvis karakterer, og man får dermed en studentbase som har fått innpass gjennom sine praktiske form- og tegneferdigheter mer enn det akademiske.

Ved AHO/UiT legger de stor vekt på å styrke det tenkende individet i møtet med samfunnet, naturen og arealene vi skal være med å forme. De første årene har særlig fokus på studentens egen erfaring og sansing med oppgaver som dreier rundt en kunstnerisk og språklig bearbeiding av urbane og rurale landskap. Fra dette utgangspunktet utvides radiusen for kunnskap semester for semester, med mer og mer vitenskapelige lag fra landskapsforskning og fag som geologi, økologi, jord, vegetasjon m.m.

Den røde tråden gjennom hele studiet er studenten som tenkende individ i møtet med samfunnsutfordringer faget bidrar til å løse. Kritisk tenkning er selve refrenget gjennom utdannelsen ved AHO og UiT. 

Det er også svært interessant, også langt utover Norges grenser, med en utdannelse i landskapsarkitektur som ser på problemstillinger knyttet til særlig sårbare landskap som de vi har i nordområdene. Universitetet i Tromsø har forskning og andre studieretninger som er interessante å hente kunnskap fra. Klimaendringene gir store endringer i nordområdene i tiden som kommer. Naturen er i endring, vi vil se geopolitiske konsekvenser av issmeltingen i arktis, samt en demografisk, kulturell og næringsmessig utvikling som påvirker arealbruken.

Et interessant eksempel er semesterkurset om reindrift der studentene bor på vidda deler av kurset og får inngående kunnskap om samisk kultur, reinnæringens premisser og presset på deres naturområder pga klimaendringer, kraftutbygging, næringsinteresser og endringer i økosystemet de er så avhengig av. 

Så kan en spørre seg hvor mange landskapsarkitekter som kommer ut for denne typen oppgaver i arktiske og subarktiske strøk i løpet av sin arbeidskarriere? Kanskje ikke så mange, men ferdighetene de opparbeider seg her er overførbare til alle steder der arealressursene er presset, der det finnes en befolkning med kulturell, identitetsmessig og næringsmessig tilknytning til et gitt landskap, steder der klima- og naturkrisen påvirker våre hverdagsliv. Forståelsen for særlig sårbare landskap og de som lever i og av det, er verdifull kompetanse for å kunne jobbe med natur, fellesskapet og menneskelig interaksjon uansett hvor i verden.

Også her har de måttet nedprioritere noe for å dyrke sin profil. Det mest iøyenfallende sett fra et arbeidslivperspektiv er de intrumentelle ferdighetene innen prosjektering. Øvelser i samfunnsanalyse, konseptutvikling for landskapsstrategier, design som kunstnerisk prosess og formidling vektes mer enn opplæring i prosjekteringsferdigheter på et detaljert nivå.

På 1960-tallet var Arkitekthøgskolen i Oslo, den gang under navnet Statens Arkitektskole i Oslo, drevet av en radikal gjeng som mente at studentene heller skulle drive med samfunnsdebatt og kritisk analyse rundt arkitektur enn å tegne hus. Resultatet var at flere i en periode sleit med å få jobb, mens de som hadde studert i utlandet eller i Trondheim, og lært seg å tegne det utbyggerne hadde bruk for, gikk rett i fast ansettelse. Slik er det ikke lenger, men vektleggingen av samfunnsdiskusjonen i faget har skolen holdt på.

Studentene som har fullført denne femårige masteren og kommet seg ut i jobb, melder om givende arbeidsdager der de opplever at deres kompetanse er et verdsatt tilskudd. Dette gjelder både i den kommunale planavdelingen med mer overordnede oppgaver, og i arkitektkontorene. Da gjerne i team der andre har den instrumentelle kompetansen.

Trenger vi begge?

Arbeidslivet vil i all overskuelig fremtid være avhengig av å ha landskapsarkitekter som vet hvordan uterom av ulike slag tegnes, bygges og forvaltes, og som bidrar til å drive den tekniske utviklingen fremover. Samtidig står vi i en tid der vi trenger de som også jobber med det store endringsbildet i samfunnet og landskapet mer spesifikt, ut fra en konseptuell og urbanistisk tilnærming, slik vi ser ved AHO/UiT.

Dessuten trengs ulik kompetanse på ulike sider av bordet det planlegges på. 

Vi trenger landskapsarkitekter i statlige etater som skal jobbe med de store premissene og forstå de lange linjene historisk og for fremtiden. Vi trenger de i kommunene som skal bruke sin selvråderett samvittighetsfullt når de setter rammene for areal- og byutvikling, og i Fylkeskommunen for å ivareta det regionale nivået. Hos de private kontorene som leverer landskapsarkitekttjenester til offentlige og private kunder trengs både analytikeren, konseptutvikleren og den prosjekterende som forstår detaljene som skal bygges.

Hovedtrekkene ved NMBU og AHO/UiT viser forskjellige styrker og svakheter, men arbeidslivet trenger dem begge. Det er ikke noe ønske at disse studieprogrammene skal bli likere hverandre. Tvert imot bør de begge jobbe kontinuerlig med å holde sin egenart relevant og matnyttig både for studenter og arbeidsliv. 

Studenter har ulik motivasjon for å velge landskapsarkitektur og disse studiestedene tilbyr noe til både den som vil være med å bygge hverdagslandskap og den som vil trekke opp de store linjene og konseptene for bærekraftige byer og landskap i fremtiden.

På begge nivåer bygger vi rom for fellesskapet og former menneskelig interaksjon.