Natursynet har endret seg gjennom tidene, og måtene planter er blitt benyttet på gjenspeiler disse skiftene.1 Forestillingen om naturen som noe «godt» har imidlertid vært gjengs i store deler av faghistorien. Tanken om at naturen aldri tar feil fant klangbunn hos den irske gartneren og skribenten William Robinson, særlig kjent for boken The Wild Garden fra 1870. Tesen har videre vært et viktig prinsipp i utviklingen av faget, som fortsatt synes å prege landskapsutforming i dag.2 Tar vi for eksempel turen til Oslo sentrum, finner vi landskapsarkitektur av ny dato som ser ut til å respondere på dette dogmet. Byen har riktignok også klippede hekker og gardenesque blomsterbed, men tendensen er klar: Beplantningene i nyere landskapsarkitektur kan oppfattes som, på litt ulike måter, etterligninger av natur. Kanskje ikke så oppsiktsvekkende, da hagekunsthistorien kan leses som en variasjon over naturmotiver satt i scene i henhold til rådende ideer. Like fullt – naturen som preger dagens landskapsarkitektur er tilstedeværende gjennom uttrykksformer som er mer figurative enn vi har sett de siste tiårene. Riktignok har stedegen vegetasjon og «fremmede arter» kommet på agendaen, og biologisk mangfold, klimatilpasning og generell folkehelse er stadig mer aktuelt. Men disse formålene kan aktualiseres i landskapsarkitekturen uten nødvendigvis å prege den visuelle karakteren, slik Joan Nassauer påpeker at økologisk funksjon ikke nødvendigvis er knyttet til at noe ser «naturlig» ut.3 Så hva er det med «naturen» som appellerer så sterkt?
Forteller noe om samfunnet
Hvordan natur kommer til uttrykk i landskapsarkitekturen henger sammen med kriterier for plantevalg og idealene som bærer komposisjonene, og de kan i stort fortelle oss noe om samfunnet vi lever i. Som et kulturelt uttrykk for verdier er fagets naturtolkninger derfor i seg selv vel verd å dvele ved. I 1997 påpekte Anne Whiston Spirn at landskapsarkitekters bruk av naturbegrepet ikke uttrykker hvilken betydning de tillegger ordet.4 Min erfaring er at dagens faglige ordveksling ikke bærer videre preg av større klarhet. Når vi samtidig vet at utfordringer knyttet til klimaendringer og naturtap er mer tilstedeværende og alvorlige enn for bare noen få år siden, forstår vi at natur som begrep og materiale vil være avgjørende for fremtidens samfunnsutvikling. Skal landskapsarkitekter spille en sentral rolle i dette arbeidet, må vi ha en solid forståelse for hva slags natur vi har med å gjøre og kommunisere tydeligere hva vi legger i begrepet. Denne teksten er et forsøk på å bidra til bevissthet omkring dette.
Den naturalistiske feilslutning
«Natur» er i høyeste grad et ladet begrep som gir en rekke assosiasjoner og forventninger. Selv begrenset til landskapsarkitekturens felt, florerer det av ulike oppfatninger. For hva er «natur» i en verden domestisert av mennesker og kulturelle avtrykk? På grunn av den manglende entydigheten kan det være fristende å avskrive natur som gyldig konsept. Jeg vil imidlertid insistere på at naturen er for viktig for landskapsarkitekturen til å avvises. Vi må heller utforske bredden i naturkonseptet og hvordan vi kan bruke det på en presis og fruktbar måte i ulike sammenhenger.
Samtidig som landskapsarkitekter anvender begrepet uten å gi det en avklart mening, er natur og naturlig, også ifølge Spirn, blant ordene vi oftest bruker for å rettferdiggjøre en utforming og fremkalle en følelse av «godhet».5 I denne observasjonen kjenner vi igjen tanken om at naturen aldri tar feil. Filosof Lorraine Daston utfordrer denne ideen om en ubestridt positiv natur. I boken Mot naturen (2018/2024) forklarer hun at naturen tillegges en form for autoritet, men poengterer samtidig at den også er tvetydig og knyttes til både moralsk orden og uorden. På den ene siden representerer naturen forutsigbarhet, harmoni og balanse; på den andre siden ustabilitet og ukontrollert endring. Vi vet at etter sommer kommer høst og at vannet inngår i et kontinuerlig kretsløp. Samtidig kan omfattende tørke ødelegge store avlinger og skremmende jordskred inntreffe brått. I skrivende stund har dessuten ekstremværet Amy nettopp rast fra seg og etterlater store deleggelser. Alt dette er del av naturens virke. Som konsept eksisterer ikke natur isolert fra samfunnet eller situasjonen det situeres i. Menneskelige vurderinger og verdier er videre nødvendig for å transformere naturens er til burde være. Daston forklarer forsøk på å trekke konklusjoner fra fakta i en naturlig orden til verdier i en moralsk orden som «den naturalistiske feilslutning».6 Altså at det å først overføre kulturelle verdier til naturen, og deretter vise til naturen for å styrke nettopp disse verdiene, har en logisk brist. Naturen er ikke iboende god og kan dermed ikke alene anvendes som et moralsk imperativ.
En konstruktiv, profesjonell diskusjon fordrer en nyansert forståelse av naturbegrepet på både et konseptuelt og et materielt nivå, og vi må spørre oss hvorfor vi forstår naturen som «god». Dette åpner opp for omfattende og komplekse problemstillinger som jeg ikke makter å besvare i sin helhet i denne teksten. Ved å se til tre kjente prosjekter i hovedstaden, vil jeg imidlertid forsøke å identifisere ulike måter naturen gjør seg gjeldende på, samt hva slags godhet vi kan knytte til naturen som gjør den så relevant for byene i dag.
«'Natur' er i høyeste grad et ladet begrep som gir en rekke assosiasjoner og forventninger.»
Naturen i prosjektene Sommerro, Vega scene og Gata Grønland
I 2022, i forbindelse med den ambisiøse transformasjonen av Oslo Lysverkers lokaler ved Solli plass, stod SLA for landskapsarkitekturen i prosjektet som her blir omtalt som Sommero. I ly av den krumme fasaden fra 1931, har landskapsarkitektene planlagt flere bed med stauder, blomsterløk og prydgress i en såkalt mix planting. Utvalget og mengdefordelingen av sammensetningen er nøye planlagt, men gartneren som utførte utplantingen har plassert vekstene vilkårlig innenfor forhåndsbestemte soner i bedet. Interessant nok tar strategien høyde for at ikke alle planter vil overleve. Noen sorter vil dermed sette et større preg på bedene etter hvert som vegetasjonen utvikler seg, mens forekomsten av andre arter vil bli redusert. Vi vet jo at ingenting er vedlikeholdsfritt, men målet er at vegetasjonen langt på vei skal klare seg selv.
Beplantningsstrategien synes å gjenspeile en aksept av «naturens gang», og assosiasjoner til evolusjonsteori og prinsippet om «den sterkestes rett» er nærliggende. Naturen er til stede som en dynamisk utvelgelsesprosess, ikke ulikt slik plantene skulle klare seg selv i Robinsons wild garden. Imidlertid kan Sommeros mix planting også forstås som et smart svar på ønsket om enkelt vedlikehold. Naturen er «god» i den forstand at den løser en praktisk og økonomisk utfordring.
Mange av staudene er typiske prydplanter, og beplantningen fremstår som tydelig kultivert. Vekstenes frie, heterogene karakter tyder imidlertid på at naturens uregelmessighet og spontanitet blir verdsatt som en motsetning til noe systematisk og tydelig arrangert. Et paradoks, kanskje, er at det tilsynelatende spontane er nøye gjennomtenkt. Et fravær av menneskelig beherskelse kan virke skremmende, og beplantningens heterogene og uregelmessige preg kunne dermed også ledet til en forståelse av «naturen» som ustabil og ute av kontroll. Men vet vi at prosjektet, i likhet med de øvrige som straks omtales, fører til lokalt biologisk mangfold gjennom en sammensatt og pollinatorvennlig beplantning, blir vi beroliget. Som bidrag til det fundamentale, men skjøre økologiske systemet, appellerer beplantningen til en følelse av stabilitet og trygghet. Den tilvirkede urbane «naturen» tildeles dermed rollen som helbreder av det alvorlige natur- og artstapet forårsaket av mennesker. En ryddig og sirlig ordnet beplantning gir ikke tilsvarende ideer.
Lenger øst i byen ble Vega scene etablert som en alternativ kulturarena for film og teater i 2018. Året etter ble det etter hvert mye omtalte blå-grønne taket etablert med en oppbygning for å håndtere en stor mengde regnvann. Beplantningskonseptet til Asplan Viak omfatter ingen prydplanter. Vegetasjon ble dyrket frem fra frø sanket inn fra Oslos strandsone og med en klar referanse til en stedsspesifikk flora, kan det kategoriseres som et svar på en plantesosiologisk og geografisk tilnærming.7 Utover sammensetningen av planter er det imidlertid lite som minner om landskapet frøene er hentet fra. Den horisontale og minimalistiske utformingen av taket, som åpenbart ikke er gitt av naturen selv, illustrerer Nassauers poeng om at økologisk funksjon ikke innebærer at noe må se «naturlig» ut. Jeg tenker at abstraksjonen snarere bidrar til at naturen fremstår sannferdig som eksplisitt skapt. Denne ærligheten gir prosjektet en autentisk dimensjon: Taket er nettopp det det ser ut som – menneskeskapt natur. Her er ikke naturen først og fremst til stede som en visuell kvalitet, men som en slags tilvirket biotop. Og natur trenger altså ikke se ut som «natur» for å bli verdsatt som dette, verken av menneskene eller de mer enn 130 dyreartene som ifølge landskapsarkitektens nettsider har funnet frem til taket.
Ideen om en naturtilstand på toppen av kulturhuset blir utfordret av enkelte tekniske installasjoner som har samlet inn data til forskningsformål. Dette leder meg i retning av å forstå prosjektets «natur» som ikke bare planlagt, men under menneskelig kontroll. Prosjektet antyder en mediering mellom vår tids teknologiske, instrumentelle landskapshåndtering og et inderlig ønske om å imøtekomme naturen på dens premisser gjennom nennsom frøsanking.
De funksjonelle løsningene for håndtering av regnvannet viser i tillegg et annet aspekt ved naturen som er til stede på taket; vann som en del av et kretsløp. Før overbelastning ble et problem, var den rasjonelle løsningen på vann-, hygiene- og forurensningsproblemer å lede overflatevann direkte ut i rørsystemet som tryllet det bort fra byens rom. På Vega scene fordrøyes regnvannet på taket fremfor å bli sluppet direkte i rørene. Riktignok er denne «naturbaserte løsningen» et resultat av forskningsbaserte jordblandinger og nøye kalkulasjoner av vannvolumer. Prinsippet om håndtering av nedbør kan likevel forståes som en miming av naturens syklus. Og naturen er «god» når den håndterer vannet lokalt på taket og dermed sparer byen for ubehagelige situasjoner som et overbelastet kloakksystem kan føre til.
Beveger vi oss videre østover i byen, finner vi Gata Grønland som ble transformert så å si over natten sommeren 2022. Fremdeles rammer grove stokker inn midlertidige vegetasjonsfelt og sitteplasser i deler av gateløpet, som ellers benyttes til parkering og sykkelfelt. På SLAs nettsider kan vi lese at beplantningen består av ulike spiselige og duftende urter og bærplanter, og at inspirasjonen er hentet fra det norske lavlandet. Plantevalget samsvarer dermed ikke med en bestemt biotop, som var tilfellet på taket til Vega scene, men kan forstås som en friere tolkning av vegetasjon fra et utstrakt ruralt område.
Som uttrykk for en tolkning av et landskap utenfor byen, kan også Gata Grønland relateres til ideer fra the wild garden. Robinson brukte ord som wild gardening og naturalizing,8 men det var ikke utelukkende villmark han hadde i tankene. For Robinson stod ikke minst kulturlandskapet høyt i kurs. Det handlet om et ønske om å bevare Englands mytologiserte landskap og rurale kultur, og om å gjøre denne kulturen (som vi kanskje kan kalle en kultivert natur) tilgjengelig i en urban situasjon.9 Ideene utvikles i en tid da gamle slottshager ble åpnet opp for publikum og nye offentlige parker etablert i 1800-tallets industrialiserte byer. Som en parallell til Robinsons tankegods, synes et sosialt aspekt også å prege Gata Grønland. Naturen her opptrer ikke som plantesosiologi eller som et rent visuelt element. Snarere er «natur» tilgjengelig via sanselige kvaliteter i form av vegetasjon, jord, steiner og grovt trevirke. Oppfatningen om at «natur» gir trivelige rammer for utfoldelsen av våre liv kan av noen forklares evolusjonært, men handler også om kulturelle betingelser. Ved å tilby en form for erfaring av natur til byboerne i en bydel med relativt få andre grønne områder, kan en sosial og demokratisk faktor tilskrives prosjektet, noe som absolutt gir den urbane naturen konnotasjoner av «godhet».
Beplantningen i Gata Grønland er inspirert av naturen i det norske lavlandet.
Foto: SLARelativ og forestilt natur
De omtalte beplantningene ved Sommero, Vega scene og Gata Grønland er alle av relativt liten størrelse og klart avgrenset mot omgivelsene. Til tross for, eller rettere sagt på grunn av, fraværet av et større grønt miljø, kan vegetasjonen som organisk materiale oppfattes som «natur» i kontrast til den urbane konteksten. Den samme vegetasjonen ville ikke nødvendigvis fremstå som natur et annet sted. Eksempelvis ville verken beplantningen i Gata Grønland eller på Sommero bli verdsatt som natur om vi flyttet dem til Nordmarka. Selv ikke vegetasjonsmatten til Vega scene ville fremstå som natur plassert et sted langs Oslofjorden hvor frøene er hentet fra. «Naturen» blir relativ og kontekstavhengig. Omgitt av stein og betong synes beplantinger å unndras forventningen om å være «vill» eller «uberørt» og fortsatt bli verdsatt som «natur».
Beplantningene legger imidlertid ikke bare til rette for en opplevelse av naturen i byen i egenskap av å være organisk materiale i kontrast til betong og asfalt. Forestillinger er en avgjørende drivkraft i opplevelsen av landskapsarkitektur og «naturen» kan oppstå for den enkelte gjennom referanser til minner eller ideer. Beplantningenes komposisjon og utforming, som spiller på uregelmessighet og heterogenitet, kan dermed frembringe assosiasjoner til en natur vi kjenner fra helt andre steder eller tider. Slik kan plantefeltene fungere som re-presentasjoner av «natur» som gjør den tilgjengelig midt i Oslo sentrum. Motsetningen vil være strengt klippede hekker eller homogene staudebed med et mer tuktet og ensartet uttrykk som legger til rette for helt andre assosiasjoner.
Iscenesettelse gest
En kjent problemstilling knyttet til beplantning med et uryddig uttrykk, er muligheten for misforståelser om at den er et resultat av manglende vedlikehold og omsorg. Med de omtalte prosjektenes klart definerte avgrensning, gjenkjenner vi imidlertid Nassauers konsept «orderly frames for messy ecosystems».10 Det beskriver et frigjørende prinsipp om å organisere vegetasjonen innenfor et kjent format, slik at selv uryddig og tilsynelatende ustelte beplantninger skal fremstå intendert, og dermed verdsettes.
Om vi tar prinsippet om innramming et steg videre, kan det betraktes som en iscenesettelse, ikke ulikt rammen omkring et billedkunstverk eller skulpturens sokkel. Vi kan tenke oss at iscenesettelsen legger til rette for en bestemt, åpen sinnstilstand som tilsvarer modusen som et museum tilrettelegger for ved å være et sted man aktivt må oppsøke. Taket til Vega scene skiller seg ut i så måte ved kun å være tilgjengelig med avtale. Et besøk her gir i seg selv en følelse av å være rykket ut av hverdagen, slik at både sanser og sinn skjerpes. At vegetasjonsflaten i tillegg er rammet inn av et markant, rødt beslag, gjør ikke iscenesettelsen mindre påfallende. Fra toppen av taket kan det ellers så velkjente bylandskapet betraktes fra nye perspektiver i både bokstavelig og overført betydning. Den luftige, gjerdeløse situasjonen gir meg videre assosiasjoner til den etablerte estetiske tradisjonen om det sublime. Historisk knyttes dette til følelsen av fryd kombinert med skrekk, gjerne iverksatt av en overveldende, «vill» natur, eller en utforming som spiller på nettopp dette. Og sublimiteten finner altså sted midt i den norske hovedstaden.
Modusen beskrevet over bereder grunnen for et estetisk perspektiv som forener sanselige og kognitive aspekter ved landskapsarkitekturen. Estetikken åpner dermed opp for å forstå prosjektene i en bredere kontekst, både tematisk, konseptuelt og romlig. Når vi anerkjenner iscenesettelsens gest, blir tankestrømmene som prosjektet iverksetter vel så relevante som de prosaiske funksjonene. Om vi videre ikke bare aksepterer, men også oppmuntrer til tolkning og assosiasjoner, kan selv den minste beplantning være av stor betydning. Med dette mener jeg ikke at plantene isolert sett er løsningen på naturtap eller klimakrisen, men at prosjektene kan initiere refleksjon over hvilke verdier som er i spill og hva slags handling og beslutninger som kreves for at verden skal være et godt sted også i fremtiden.
Den kultiverte naturen i de engelske landskapshagene representerte i sin tid radikale politiske ideer, og speilet de frigjorte, opplyste og ikke minst privilegerte menneskene som spaserte på stiene og dekodet 1700-tallshagenes ikonografi. Hva forteller dagens landskapsarkitektur om oss? Gata Grønland er et svar på landskapsarkitektenes eksplisitte ønske om å «introdusere en villere form for urban natur i byen, og dermed skape en mental og fysisk endring i Oslo», som det heter med min oversettelse av beskrivelsen på SLAs nettsider. Endringen av gatebildet er ganske radikal, og den skjedde raskt! Det virker på meg som at prosjektet skal «vekke» publikum, ikke helt ulikt slik Elisabeth Meyer omtaler landskapsarkitektur som «cultural products with distinct forms and experiences that evoke attitudes and feelings through space, sequences and form».11
Jeg forstår det temporære prosjektet i Gata Grønland som et klart uttrykk for et ønske om endring. Og vi kan velge å forstå alle de tre prosjektene utover deres sanselige gleder og økologiske bidrag som vi drar nytte av funksjonelt og økonomisk. Ved at landskapsarkitekturen betraktes som kulturelle objekter som skal oppleves og diskuteres estetisk, kan landskapsarkitektur generelt, og urban «natur» spesielt, bidra til å reise viktige etiske spørsmål. Slik kan prosjekter legge grunnlag for en offentlig og faglig debatt om prioriteringer i byutviklingen og andre viktige, aktuelle naturrelaterte temaer. Men vær raske! Vi venner oss stadig mer til den uregelmessige stilen, så effekten av «naturens» tilsynekomst er trolig tidsbegrenset.
Den gode landskapsarkitekt
Spørsmål om hvordan naturen gjør seg gjeldende og hva slags godhet vi kan knytte til den, åpner for betraktninger rundt verdier, språk og betydningen småskala beplantninger kan tillegges. Alle de tre omtalte prosjektene preges av natur som på ulike måter kan tillegges moralske egenskaper. Og det å utforske motivene for å skape «urban natur» kan utvide den profesjonelle forståelsen av naturen som konsept.
Selv om naturen kan være god, er faglige verdier ofte i konflikt, spesielt i urbane situasjoner hvor areal er en spesielt knapp ressurs. Erkjennelsen av variasjoner i «naturens godhet» bereder grunnen for oppriktige diskusjoner om prioriteringer. En eksplisitt formulering av verdier knyttet til naturens kvaliteter kan bidra til en oppmerksom tilnærming, avklarte ambisjoner og en større grad av felles forståelse for temaet, og dermed en mer slagkraftig landskapsarkitektur. En konsekvent bruk av begrepet er krevende – noe også denne teksten illustrerer – men beskrivelser av «naturen» i prosjektene kan bidra til bevissthet om bredden i innganger til konseptet i vår tid. For naturen har mangfoldige dimensjoner og vi forstår at begrepet vanskelig kan gi utfyllende mening om det står alene. Ved å anerkjenne at «naturen» må kontekstualiseres og forklares, og ved å ta inn over oss selve praksisen med å relatere verdier til natur, tror jeg vi oppnår en mer nyansert forståelse av «den gode, urbane naturen».
Naturen kan ikke tilskrives moralsk autoritet på grunnlag av iboende kvaliteter, men fordi vi tillegger den bestemte verdier og fordi naturen har egenskaper som «gjør godt» for enkeltmennesker og for samfunnet. Denne performative dimensjonen forklarer ikke konseptet i sin helhet, men underbygger landskapsarkitektur som resultat av valg som innebærer etiske overveielser som mine fagfeller gjør daglig i ulike roller. Til syvende og sist er det kanskje ikke naturen som er «god», men landskapsarkitekter som gjør godt ved å trekke veksel på naturens kvaliteter i veloverveide og kloke avgjørelser.
Teksten er delvis basert på artikkelen “The goodness of nature staged and imagined in urban landscape architecture” publisert i Journal of Landscape Architecture tidligere i år.
Sluttnoter
1
Jan Woudstra, “The changing nature of ecology: a history of ecological planting (1800–1980)”, i Nigel Dunnett and James Hitchmough (red.), The Dynamic Landscape: Design, Ecology and Management of Naturalistic Urban Planting. (London: Spon, 2004), 21–57.
2
Tim Richardson, “Naturalism through the ‘long’ twentieth century”, i Marc Treib (red.) Aesthetics of contemporary planting. (Novato. California: Oro Editions, 2021), 68–93. 3 Joan Iverson Nassauer, “Messy Ecosystems, Orderly Frames”, Landscape Journal 14/2 (1995), 161–170: 163.
4
Anne Whiston Spirn, “The Authority of Nature: Conflict and Confusion in Landscape Architecture”, in: Joachim Wolschke-Bulmahn (ed.), Nature and ideology: natural garden design in the twentieth century (Washington, D.C: Dumbarton Oaks, 1997), 249–261: 253–254.
5
Ibid.
6
Lorraine Daston. Mot naturen. Oversatt av Sindre Andersen. (Moss: H//O//F, 2024 [2018]), 17.
7
Woudstra, “The changing nature of ecology”, op. cit. (note 1).
8
William Robinson, The Wild Garden, (Portland: Timber Press, 2009 [1870]).
9
Anne L. Helmreich, “Re-presenting Nature: Ideology, Art and Science in William Robinson’s Wild Garden” i: Wolschke-Bulmahn, Nature and Ideology, op. cit. (note 4), 81–111: 83.
10
Nassauer, “Messy Ecosystems, Orderly Frames”, op. cit. (note3).
11
Elisabeth Meyer, “Sustaining Beauty. The Performance of Appearance: A Manifesto in Three Parts”, Journal of Landscape Architecture 3/1 (2008): 6–23: 10.