Livet og døden til storslagne søramerikanske byer – et reisebrev

Buenos Aires, Argentina – den bråkete byen

En Oslo-boer som meg blir beskjeden av å se Buenos Aires’ endeløse utstrekning mot horisonten. Storbyområdet huser rundt 16 millioner porteños, og som ankomstby for millioner av europeiske migranter og argentinske landsbyfolk, er befolkningen like eklektisk sammensatt som den arkitektoniske stilen.

Byen kalles ofte Sør-Amerikas Paris. Gående langs paradegaten Avenida de Mayo er ikke det vanskelig å forstå. Den ble anlagt etter inspirerende studieturer til Hausmanns avenyer i Paris og Gran Via i Madrid. Ved første øyekast er pariser-inspirasjonen påfallende, før nærmere studier avslører en salig blanding av stiler, fra jugend-, barokk-stil, nygotikk og art deco, av og til på én og samme bygning.

Avenyen er halvannen kilometer lang og knytter sammen landets kongress og presidentpalass i hver sin ende. Derfor ble den byens hotteste adresse for eliten etter anleggelsen rundt år 1900. Men to faktorer sørget for at festen ble kortvarig.

Argentina var verdens tiende største økonomi rundt 1900. Fra 1930 sank optimismen, rikdommen og luksusen fra gata. Det var ikke lenger bruk for et enormt antall fem-stjerners hoteller her. 

Ifølge guiden vår, var de økonomiske nedgangstidene en bakenforliggende årsak, men det økende antallet demonstrasjoner var utløsende. Da arbeiderbevegelsen vokste på denne tiden, var det naturlig å marsjere her, mellom de to statsmaktene. Dette gjorde visst eliten ukomfortabel, og mange flyttet til bydelen Recoleta – byens Frogner – et steinkast nord.

I dag er gata fortsatt i skyggen av sin glamorøse fortid. Mange av bygningene har synlige vedlikeholdsetterslep og det er mye gråpapir i vinduene. Men da vi en lørdag ble invitert på en demonstrasjon av en kompis, var gata fylt av hundretusener. De ropte slagord, tente bluss og kinaputter for å protestere mot president Javier Mileis angrep mot skeive.

I Avenida de Mayo har hele byen plass til å samles, noe de gjør ofte i et land med ustabil politisk ledelse historisk.

En gate er verdifull på grunn av mer enn dens fasade, men hvordan den tillater ulike livsformer. Avenida de Mayo er ikke vakker på grunn av den historistiske arkitekturen. Den er vakker når den fylles av mennesker som demonstrerer for det de tror på.

Mendoza, Argentina – den grønne byen

Urban skjønnhet kan også komme gjennom klimatilpasninger. Mendoza er en argentinsk provinshovedstad ved foten av Andesfjellene, strategisk plassert på argentinsk side av fjellpasset som leder til Chiles hovedstad Santiago, og deretter den viktige havnebyen Valparaíso. 

Det er ingen selvfølge at det skulle vært en by her. Det er store klimatiske utfordringer knyttet til tørke, stekende sol, plutselige regnbyger, jordskjelv og sandstorm. Men alle disse faktorene har gjort byen slående vakker!

Da byens innbyggere i urovekkende grad utviklet astma og andre pustevansker i tiårene etter grunnleggelsen, fikk noen idéen om å bygge en kjempepark vest for sentrum. Med årene fanget parken opp støvet og sandet fra de tørre fjellene i vest. Byen fikk en park de fleste byer i verden kan misunne, men også redusert lungesykdom. Naturligvis er området rundt parken byens mest velstående, et mønster vi ser i mange byer.

Tørr luft og høy beliggenhet gjør solstrålene som treffer byen farlig sterke. Faren for hudskader og heteslag gjennom urban heat islands er drastisk redusert fordi byens gater er dekket av 100 000 trær. Samtidig er det den aller mest effektive metoden å rense luften for bilutslipp. 

For ikke å snakke om den estetiske kvaliteten som tilføres gatene.

I mange former

Parken Plaza Italia er prydet av mange forskjellige tresorter, der noen har vokst seg store, mens andre er beskjedne i størrelse. Denne parken var et testområde for å se hva slags trær som taklet det tørre klimaet best, et åpent laboratorium. I Mendoza kan det gå måneder uten regn, men når regnet først kommer er det gjerne i plutselige, voldsomme byger. Poppel, alm og morbærtrær var blant de som taklet klimaet best og ble plantet i gatene. 

Vannet kom likevel ikke bare fra himmelen, men også som smeltevann fra Andesfjellene. Irrigasjonssystemet huarpes-folket og incaene utviklet før conquistadorenes ankomst ble videreutviklet, og i dag har omtrent hver gate irrigasjonskanaler på begge sider. Dette fordeler smelte- og regnvann til trærne, reduserer flomfaren, men dessverre havner støtt og stadig fulle folk og motorsykler oppi.

Etter trærne er det mest iøyefallende med Mendoza, de brede fortauene og tallrike plassene. En rekke ødeleggende jordskjelv førte til at byen på 1860-tallet ble designet med plass for jordskjelvevakuering. Dette har gjort Mendoza til en fantastisk by å vandre i, og en by der kafeer, barer og restauranter tyter ut på de romslige, kjølige fortauene. På grunn av evakuering har byen ikke bare én, men fem store, kvadratiske torg i sentrum, med den ekstra store Plaza Independencia i midten. 

Plaza Independencia er stor nok til å huse byens høstfest, en av landets største arrangementer der opp mot 200 000 mennesker møter opp samtidig. Ikke verst for et bytorg midt i sentrum. Ekstra unikt for Mendoza er at evakueringsargumentet er brukt for å anlegge torg i alle deler av den spredte byen.

I tiår etter tiår har disse plassene vært samlingspunkter for de som bor i både fattige og rike nabolag, men plutselig blir de også livsviktige evakueringspunkt.

Mendoza er en påminnelse om at klimavennlig byplanlegging kommer i mange former, selv når det å løse klimakrisen ikke var hovedmotivasjon.

Valparaíso, Chile – den skitne byen

Byens navn betyr poetisk nok «paradisdalen», selv om det bare stammer fra grunnleggerens fødeby i Spania. Uansett: Valparaíso ligger idyllisk til i en halvmåneformet bukt langs Chiles kyst, som et amfi med fargerike hus klamret til bratte skråninger – ofte dekket med bølgeblikk.

Det er altså ikke rart at byen er en turistfavoritt. Det er landets kulturelle hovedstad med et stort antall gallerier, konsertscener og ikke minst gatekunst. Byen er som et galleri under åpen himmel der fortellinger – både personlige og nasjonale – er sprayet på husenes fasader. Ifølge guiden vår ser mange huseiere prestisje i å ha kunstnersignaturer på veggen sin. Andre blir presset til det, der nekt straffes med regelrett nedtagging.

I motsetning til hovedstaden Santiago og nabobyen Viña del Mar, er Valparaíso en skranglete og relativt fattig by. En gang en av de viktigste havnebyene i Stillehavet, men etter Panama-kanalens åpning i 1914 kunne de fleste skip spare seg for turen via Magellan-stredet på vei til Nordamerika. Etter nesten 100 år med nedgangstider og forfall ble det historiske sentrum oppført på UNESCOs verdensarvliste i 2003, og turismen økte sammen med optimismen.

Kommersialismes inntog

Sentrum er i dag en turistmagnet med et sentrum som hentet ut av en barnebok, med fargerike villaer og gamle funikulærer som frakter turister opp de bratte åssidene. Men mange av byens innbyggere har nektet å selge byen til internasjonale aktører. Da McDonald's forsøkte å etablere seg på et av hovedtorgene, ble filialen boikottet og utsatt for hærverk – og måtte stenge etter noen år, forteller en guide oss.

Den store, gule M-en ble et symbol på frykten for å miste det lokale. For mange byer og land kan etableringen av en McDonald’s være et kjærkomment symbol på økonomisk investeringstrygghet, men av andre sees det på som et varsel om en sjelløs kommersialismes inntog.

Her raser debatten: Trenger byen globale økonomiske aktører for å hevde seg i et internasjonalt marked? Eller må de stenges ute for å bevare tette, lokale nettverk? Det samme spørsmålet stilles i byer over, også i Oslo med den pågående debatten om gentrifiseringen av bydelen Grønland.

Potosí, Bolivia – sølvbyen

4 070 meter over havet, i en karrig del av det bolivianske høylandet, ligger den viktigste byen jeg aldri hadde hørt om. Ombord i bussen som klatret opp hårnålssvingene på vei til Potosí var det helt fullt. En liten gutt sov på gulvet i midtgangen ved siden av meg. Jeg så ut av vinduet forbi sidemannen der det var et massivt, rødt og kjegleformet fjell. Mannen ved siden av meg pekte på fjellet. «Cerro Rico», forklarte han at det het. «Det rike fjellet».

Ut fra topografien skulle man aldri trodd at en storby ville grunnlegges akkurat her. Men i 1545 fant de nyankomne spanjolene enorme sølvforekomster i Cerro Rico, som ruver over byen. Sølvet som ble utvunnet herfra finansierte direkte spanjolenes imperialistiske visjoner og krig mot England, Nederland og Frankrike. Potosí vokste til å bli en av verdens største byer tidlig på 1600-tallet, større enn London, Paris og Roma, og med vareimport fra alle verdens hjørner.

Beretninger forteller at byen på starten av 1600-tallet hadde trettiseks strålende dekorerte kirker, trettiseks kasinoer og fjorten danseakademier. Det ble importert silke fra Granada, hatter fra Paris og London, diamanter fra Sri Lanka, krystaller fra Venezia, porselen fra Kina og persiske tepper. Et tidlig eksempel på en globalisert by, som produserte sølvmyntene til verdens første globale valuta, den spanske dollaren.

Men av de 160 000 innbyggerne var et stort flertall slaver i gruvene. Urfolk og afrikanske slaver jobbet døgnet rundt med å hakke, sprenge, frakte og utvinne sølvet. Prisen for det spanske imperiets suksess ble betalt av millioner av slaver med livene sine. Utmattelse og kvikksølvforgiftning tok livene deres.

Nøyaktig hvor mange vet ingen, men enkelte historikere, og journalist Eduardo Galeano, anslår at opptil åtte millioner mennesker har dødd i gruvene.

Farget rødt

De rikes fest og sølvforekomstene tok slutt. I dag utvinnes det moderate mengder tinn og kobber fra Cerro Rico, mineraler de en gang slang til side i jakten på sølv. Inne i fjellet er det 90 kilometer med tunneler som har utløst advarsler om at fjellet vil kollapse, noe deler av toppen gjorde i 2011. 

Fjellet er farget rødt av slagghauger. Det som står igjen etter spanjolenes sølvalder er en av Latin-Amerikas mest imponerende samlinger av barokk-kirker og -palasser – i tillegg til det enorme myntverket. I dag finnes myntene i museer over hele verden – og i skattekister på havets bunn. Disse fysiske symbolene på det spanske imperiums økonomiske eventyr bærer alle inskripsjonen PTSI: Potosí.

Historiene fra disse fire byene er en påminnelse om hvor ulike søramerikanske byer faktisk er og hvor mye vi kan lære av dem. Urban kunnskapsproduksjon og inspirasjonskilder til arkitekter, byutviklere og planleggere befinner seg stort sett i byer i Vest-Europa og Nordamerika. Hva om byer som Buenos Aires, Mendoza, Valparaíso og Potosí hadde hatt like mye å si som London, New York, Paris og Los Angeles i teoretisk produksjon?

Som geograf Ananya Roy sa det: «It’s time to rethink the list of great cities».

Peder Blümlein er student i samfunnsgeografi.