Materiell målestokk: Hva lærte vi av triennalen?

Ingenting er utslippsfritt

Jæger-Larasse viste til anslag fra norsk kornproduksjon: Det produseres rundt 700 000 tonn halm i året, og rundt 200 000 tonn er tilgjengelig etter at bøndene har tatt ut det de trenger i driften og latt det som kreves for jordhelsen ligge igjen. Ifølge Jæger-Larasse tilsvarer dette om lag 4,3 millioner kvadratmeter isolert yttervegg. I Sverige står det allerede en tietasjers boligblokk isolert med halm.

Halmen er en sidestrøm – et materiale som oppstår ved siden av hovedproduktet. Råstoffet finnes allerede, men må fortsatt samles inn, fraktes og bearbeides før det kan bli en vegg. Her finnes det altså et mulig marked både for norske bønder, industrien og byggebransjen.

Holder miljøargumentet når materialene skal brukes i større prosjekter og langt større mengder? Forskningsleder Fjellheim tok utgangspunkt i industriell økologi. Regnskapet omfatter det som skjer oppstrøms – uttak, foredling og transport – og nedstrøms, gjennom bruk, vedlikehold og det som skjer med materialet etter riving. Heller ikke det som vokser, er utslippsfritt. Trevirke lagrer karbon mens det er i bruk, og ombruk kan forlenge lagringen. Ved forbrenning frigjøres karbonet igjen.

Samtalen utfordret samtidig selve premisset for skalering. Dagens byggeproduksjon er i stor grad rigget rundt et lineært forbruksmønster, standardiserte produkter, store volum og pris. Når ett materiale velges på samme måte i svært mange prosjekter, blir også miljøkostnaden stor. Ramstad pekte på en annen type design- og beslutningsprosess, der nærhet, kvalitet og materialenes egenskaper får større betydning for hva man velger – og der løsningen ikke nødvendigvis skal være den samme overalt.

Med utgangspunkt i sitt arbeid med betong løftet Andrea Pinochet, arkitekt, ingeniør og førsteamanuensis ved AHO, frem potensialet i overskuddsmasser fra tunnel- og veibygging – ressurser som i dag ofte kjøres til deponi. Hun spurte: Hva tåler materialet, og hvor hører det hjemme? Spørsmålet har også en geografisk betydning. Klimagevinsten avhenger av hvor ressursen finnes, hvilken bearbeiding og transport bruken krever, og hva materialet erstatter. Det knytter materialvalget til stedet og åpner for byggemåter som tar utgangspunkt i ressursene som faktisk er tilgjengelige der.

Først tilgjengelige ressurser, så designet

Skal nye materialer passe inn i dagens forventninger, eller må forventningene endres? Diskusjonen om fukt viste at et nytt materialvalg også kan kreve en annen oppbygning av veggen.

Panelet diskuterte diffusjonsåpne konstruksjoner, der vanndamp kan passere gjennom materialene og fukt tørke ut igjen. Oppbygningen må passe til klimaet og fuktbelastningen. Håndverkerne må være med: Veggen er bare så god som utførelsen.

Hvordan skal denne arkitekturen se ut, oppleves og brukes? Når materialvalget endrer veggens oppbygning eller overflatens karakter, berører det også forestillingene våre om arkitektonisk kvalitet. Krav til sikkerhet og brukbarhet må skilles fra forventninger om bestemte dimensjoner, uttrykk og vedlikeholdsbehov. Arkitektens oppgave er å undersøke hvilke av disse forventningene som kan utfordres, og utvikle alternativene videre fra spørsmål om utførelse og vedlikehold til arkitektur med tydelige romlige, estetiske og materielle kvaliteter.

Jæger-Larasse og Ramstad viste til egen praksis. RIFT er et utforskende kunstprosjekt som ser på biobaserte byggematerialer i Norden. De kartlegger aktører og verdikjeder, inviterer til dialog, og utforsker både tekniske og estetiske muligheter, samt de økologiske rammene for materialene. Ambisjonen er å gjøre kunnskap tilgjengelig for bransjen, og gjennom kunstneriske installasjoner gi folk flest mulighet til å sanse, oppleve og forstå materialene.

Ramstad har gjennom Gyaw Gyaw designet og bygget klasserom og annen felles infrastruktur på grensen mellom Thailand og Burma, med lokale materialer og i samarbeid med lokalsamfunnene. Rekkefølgen var enkel: først tilgjengelige ressurser, så designet, og alt må kunne vedlikeholdes. Det høres selvfølgelig ut, men i norsk kontekst utfordrer det måten mange byggeprosjekter organiseres på.

Vaner, valg og risiko

Hvem skal betale for en løsning som sparer ressurser, men krever mer prosjektering, håndverk og vedlikehold? Hvem tar merkostnaden, og hvem får nytten av den? Dette gled over i et spørsmål om hva som faktisk skal til for at andre løsninger blir valgt.

Det handler om vaner, sa Ramstad. Uttrykket «livsstilssykdommer» dukket også opp: Vi kjenner problemet, rådene er gitt og mange av løsningene finnes, men likevel fortsetter vi i stor grad som før.

Kanskje handler det også om hvor høyt vi legger lista for alternativene. Svenske Ekolution, som lager isolasjon av hamp, ble trukket frem som eksempel: Mye er bra, ikke alt er perfekt. Må det være det? Er 50 prosent godt nok dersom det er klart bedre enn løsningen vi ellers ville valgt – eller venter vi på det perfekte?

Fjellheim var tydelig på SINTEFs premiss: Risikoen skal være så lav som mulig, både fysisk og økonomisk, og materialets egenskaper må dokumenteres. Byggforskserien gir anvisninger for både nye og eksisterende bygg. For oss som arbeider med det som allerede står, er spørsmålet hvor godt den dokumenterte løsningen passer til den gamle veggen vi faktisk har foran oss.

Våtromsnormen er en frivillig bransjenorm, men gir prosjekterende og utførende dokumenterte løsninger og rutiner for kvalitetssikring å støtte seg på. Andre løsninger kan også oppfylle forskriftskravene, men kreve mer arbeid med dokumentasjon og ansvarsavklaring. Normen kan dermed fremstå som det minst risikable valget for dem som skal stå ansvarlige.

Etablerte løsninger har gjerne dokumentasjon, leverandører og referanseprosjekter på plass. Mindre etablerte løsninger kan kreve mer prosjektspesifikt arbeid med dokumentasjon, ansvar og økonomi. Dermed kan selve veien frem til et gjennomførbart valg bli lengre, selv når materialet og kunnskapen allerede finnes.

Lavthengende frukt

Norge ble kalt «risikosky». Panelet mente at byggherre, prosjekterende og entreprenør måtte vurdere risikoen sammen tidlig i prosjektet. Valg utenfor de etablerte løsningene må være bevisste, kunnskapsbaserte og forankret hos dem som sammen skal stå for resultatet.

Pinochet etterlyste endringer i plan- og bygningsloven og større fleksibilitet i kommunal praksis. Klimakrav i TEK ble samtidig trukket frem som et viktig neste steg. Forslag til grenseverdier for utslipp fra materialbruk har vært på høring i år, mens nivå og videre innskjerping fortsatt er uavklart. Forutsigbare krav kan flytte risikoen fra enkeltprosjektet til markedet som helhet og gjøre løsninger som i dag krever ekstra initiativ, til en del av vanlig byggepraksis.

Ikke alt krever lovendring. Gipsavfall ble trukket frem som et område der mer kunne gjenvinnes, og maling og fugemasse med lavere miljøbelastning ble omtalt som «lavthengende frukt». SINTEF vil spre kunnskap om alternativene, og den danske materialdatabasen Revalu ble nevnt som ett sted å lete.

Hva skal til?

Spørsmålet om hvem som skal betale, ble hengende. Her ligger en oppgave å ta videre: Når ett prosjekt betaler for utprøving som flere senere kan ha nytte av, bør både kostnaden og kunnskapen deles.

Byggherrer, produsenter og forskningsmiljøer kan samarbeide om finansieringen, med en forutsetning om at dokumentasjonen blir tilgjengelig for flere.

For arkitektene innebærer det å undersøke hvilke ressurser som finnes, før hovedløsningene er valgt. Det arbeidet må inn i oppdraget og budsjettet. Skal undersøkelsene ha en hensikt, må det vi finner også kunne endre det vi hadde tenkt å bygge.

Eli Haugen Sandnes, arkitekt MNAL, på vegne av Debattkomiteen i OAF.