Om å vurdere arkitektonisk kvalitet

Til grunn for enhver kommunal byggesak skal det ligge en arkitekturfaglig vurdering. På det punkt er vurderingsgrunnlaget i de fleste kommuner et stort problem. Enten saken utredes på saksbehandlernivå eller vedtas i et politisk utvalg, så skorter det på arkitekturfaglig kompetanse. Nå er ikke «arkitekturfaglig kompetanse» tatt ut av løse luften. Vi finner den omtalt i Plan- og bygningsloven § 29-2, her som visuelle kvaliteter, og krav om arkitektonisk tilpasning.

I denne spesifiseringen ligger det to normative tyngdepunkter. På den ene side verkets kvaliteter i seg selv, på den annen skal de samlede verk-kvalitetene tilpasses den stedlige byggeskikk og det lokale naturmiljø. I denne relasjonelle dialektikken kan et tiltak ikke fremstå med gode visuelle kvaliteter i seg selv, uten at dets arkitektur har tilpasset seg den lokale byggeskikk på en estetisk akseptabel måte.

Arkitektene kan naturligvis justere de visuelle kvalitetene underveis med henblikk på tilpasning, hvilket er det mest vanlige, men uansett fremgangsmåte fungerer kravet om tilpasning som en kreativ begrensning. I følge lovens krav er ikke arkitektene absolutt fristilte, i likhet med kunstnerne. Sistnevnte kan skape og selge hva de vil, uten at kjøperen blir kritisert for hva han har på veggen. Det er den utvendige veggen på huset eller blokka, det vil si byggets arkitektur, som kan være i strid med lov og plan.

Å vurdere arkitektonisk kvalitet er tydeligvis like vanskelig for arkitekter som for den kommunale forvaltningen. Hva i alle dager er gode visuelle kvaliteter i et omsøkt tiltak? Hovedsakelig har det noe med byggets form å gjøre, at arkitekturen er tiltalende, ja kanskje også vakker. Her ligger det en arkitekturfaglig gradering, fra det praktiske og funksjonelle til de visuelle kvaliteter, mens skjønnheten eller den estetiske dimensjonen har forduftet fra den faglige vurderingen.

I en rapport fra Kommunal- og distriktsdepartementet om «Arkitektonisk kvalitet i plan- og byggesak» (2023), får vi mer informasjon om «hvilket handlingsrom gjeldende lovverk gir for å sikre arkitektonisk kvalitet, samt hva som er barrierer og suksesskriterier for å sikre arkitektonisk kvalitet i praksis». Denne rapporten er utarbeidet av Oslo Economics, Holth & Winge AS og A-lab, som særlig vektlegger de juridiske aspekter ved evalueringen av byggesakene.

Dette er langt på vei avklarende når det gjeler «teknisk kvalitet og brukskvalitet», men kommer til kort når det mest ømtålige tema i kvalitetsvurderingen, nemlig «visuell/estetisk kvalitet» blir redegjort for. Forfatterne plasserer «teknisk kvalitet» og «brukskvalitet» innenfor rammen av en «kvalitativ/objektiv vurdering» mens «estetisk/visuell kvalitet» representerer en «kvalitativ/subjektiv vurdering».

Når estetikken her havner innenfor en forståelsesmodus som er personlig og privat, pulveriseres også den faglige gyldigheten. Det vil si den estetiske dømmekraften, som gjennom et par tusen år har utviklet en stadig mer presis vurderingskompetanse. I dag utgjør den filosofiske estetikken en fagdisiplin og et fagmiljø med høye vitenskapelige ambisjoner, både rettet mot praktisk bruk og i teoretisk tyngde.

Om den ikke kan kalles en objektiv fagdisiplin, blir den på universitetsnivå omtalt som et intersubjektivt fagfelt med vekt på dialog og erfaringspresisjon. Denne betoning fremhever et fagfellesskap på akademisk nivå med spesifikk språkbruk og normativ åpenhet. På det punkt dreier det seg ikke om å svømme rundt i et privat, emosjonelt tåkehav, slik forfatterne antyder, men å avklare hvilke prosesser og preferanser som møter oss i nærkontakt med skjønnheten. Fagfeltets intersubjektive karakter muliggjør også at vi kan utveksler kunnskap og teoretiske problemstillinger med andre universiteter utenlands.

Nå er det et faktum at både tekniske og bruksbaserte egenskaper ikke er visuelt tilgjengelige før et tiltak er gitt en form og et estetisk uttrykk. Det innebærer at estetikken er inne i bildet på et tidlig stadium av byggeprosessen. Følgelig også den «subjektive» evalueringen av teknikk og funksjon i en fremtidig bygningskropp. Estetikken er altså ikke noe som kommer etterpå, når teknikk og funksjon er avklaret, men er en veiledende styringsfaktor allerede på tegnebrettet. Den påståtte objektiviteten i en bygnings teknikk og funksjon er følgelig formgivende sekundær i forhold til estetikkens «subjektive» organisering av tiltakets visuelle kvaliteter.

Dette er slående anskueliggjort i Antoni Gaudís kirkebygg «La Sagrada Familia» i Barcelona. Arkitektens særegne buer og tårn i kirken lar seg ikke utlede av kvantifiserbare enheter og objektive tallforhold. Tvert imot så blir teknikk og funksjon bestemt av formuttrykkets estetiske krav. Det er denne intervensjonen av estetikk på alle nivåer i byggeprosessen som gjør vurderingen av arkitektur vrien. For satt på spissen blir hele vurderingsprosessen et subjektivt og uberegnelig prosjekt.

Ser vi nærmere på den modellen for vurdering av arkitektonisk kvalitet som rapporten har utarbeidet, blir vurderingen av estetiske kvaliteter skjøvet ut av området for teknisk kvalitet og brukskvalitet, kort sagt objektiv kvalitetsvurdering, og plassert i kategorien subjektiv kvalitetsvurdering. Den estetiske vurderingen blir dermed upålitelig og vilkårlig, som om estetiske dommer i prinsippet ikke kan tillegges arkitekturfaglig vekt.

Historisk sett har denne konklusjonen vært et strategisk grep som gradvis forvandlet modernistisk arkitektur til en absolutistisk formkultur, der skjønnheten lå i det enkle, rene og upersonlige. Det er en arkitekturoppfatning som raserer all historisk forankring og faglig fornyelse. Derfor også denne maniske skrekken for inspirasjon fra førmodernistisk arkitektur, der estetikken alltid ble implementert i formuttrykket fra begynnelse til ferdig byggverk.

Det er på høy tid å nøste opp vurderingsproblematikken uten at den modernistiske ideologien og fortidsangsten skal legge premissene for den arkitektoniske skjønnheten. Estetikken er ingen komplisert fagdisiplin. Den er sanselig umiddelbar og retningsgivende. Problemet er at arkitektene starter i feil ende, i den objektive og tallkontrollerte materialitet, som om skjønnheten var en spesifikk kvalitet ved punktet, linjen og kvadratet, det minste felles minimum for arkitektonisk formutvikling, historisk heksejakt og evig fremskritt.