REISEBREV: Å flytte tyngdepunktet i Nairobi

En maskin for å bo

Åpningsseremonien finner sted i Kenyatta International Convention Centre, KICC, et av Nairobis store landemerker.

Bygningen ble bestilt i 1967, bare fire år etter Kenyas uavhengighet, og tegnet av norske Karl Henrik Nøstvik sammen med David Mutiso, Kenyas første profesjonelt utdannede afrikanske arkitekt, senere landets Chief Government Architect.

KICC sto ferdig i 1973, og ble åpnet av president Jomo Kenyatta. Det var en bygning for en ung nasjon som ønsket å ta plass i verden.

Den er modernistisk, monumental og optimistisk.

Det er nesten vanskelig å forestille seg et mer passende sted å diskutere hva som kommer etter modernismen.

For mye av det modernistiske prosjektet var drevet av en oppriktig tro på fremskritt. Vi kunne rive oss løs fra fortiden. Industrialisere. Standardisere. Bygge bedre boliger, bedre byer og et bedre samfunn.

Arkitekter er opplært til å være drømmere.

Til å forestille oss en virkelighet som ennå ikke finnes.

Problemet oppstår når drømmen blir til dogme.

I løpet av det siste århundret har det modernistiske prosjektet, sammen med industrialisering og globalisering, bidratt til å spre den samme modellen for hvordan vi bygger byer.

Den samme internasjonale arkitekturen. De samme fossilbaserte materialene. De samme lukkede byggene, stadig mer avhengige av mekaniske systemer. Og en gradvis frikobling fra klima, landskap og natur. Fra det biologiske livet.

Le Corbusiers berømte «machine à habiter» – maskinen for å bo – ble på mange måter også et bilde som formet vårt syn på hvordan verden skulle bygges: maskinelt og universelt.

Og maskinen ser forbausende lik ut i Oslo, Nairobi, Dubai og Shanghai.

Vi vil også ha et bedre liv

En stor del av biennalen handler om å finne tilbake til noe som gikk tapt.

Tradisjonell kunnskap. Lokale materialer. Jord. Tre. Stein. Klima. Håndverk. Fellesskap.

Naturlig variasjon.

En av utstillingene bærer tittelen The Earth That Knows. Her handler det om kunnskap som ikke først og fremst finnes i lærebøker eller tekniske standarder, men som har oppstått gjennom århundrer med tilpasning til konkrete steder, ressurser og klimatiske forhold.

Andre snakker om ecologies of care.

Om arkitektur som reparasjon snarere enn erobring.

Midt i alle samtalene om det lokale og tradisjonelle kommer jeg i prat med Lydia, en ung designer.

«Men vi vil jo også ha et bedre liv», sier hun.

Ordene blir hengende.

For det er lett for oss som kommer utenfra å romantisere det lokale. Jordhus. Tradisjonelle landsbyer. Håndverk. Det enkle livet.

Men mennesker ønsker ikke nødvendigvis å leve slik besteforeldrene deres gjorde.

De ønsker strøm. Internett. Komfort. Mobilitet. Utdanning. Arbeid. Et bad. Et trygt hjem.

Det er kanskje nettopp her dette århundrets arkitektur må oppstå: i spennet mellom hukommelse og fremtid.

En stedsbasert arkitektur kan ikke bare se bakover.

Den må også våge å se fremover.

Byen som ennå ikke er bygget

Nairobi gjør det vanskelig å glemme dette.

Overalt langs de hypertrafikkerte veiene står enorme reklameplakater for nye boligprosjekter. Renderinger av grønne boligområder, svømmebassenger, balkonger og lykkelige familier.

Drømmen om det gode livet er like sterk her som alle andre steder.

Men tempoet er et annet.

Nairobi hadde rundt 4,4 millioner innbyggere ved folketellingen i 2019. Byen vokser fortsatt raskt, og fram mot 2030 ventes befolkningen å passere 7 millioner.

En tilsvarende vekst forventes i Afrika sør for Sahara. Ifølge FN skal befolkningen øke med rundt 80 prosent de neste tre tiårene, fra om lag 1,3 milliarder mennesker i dag, til 2,2 milliarder i 2054.

Det betyr enorme mengder nye boliger, skoler, arbeidsplasser og infrastruktur, og hele byer og bydeler som ennå ikke er bygget.

Samtidig er befolkningen svært ung. Medianalderen i Afrika er rundt 19 år. I EU er den 45.

Og dette er en generasjon som i stor grad møter verden digitalt, gjennom mobilen. I deler av Afrika har mobile betalinger og digitale tjenester allerede gjort det mulig å hoppe over utviklingstrinn som bankfilialer, fasttelefon og fysisk administrasjon.

Samtidig ser vi andre former for sprang. Flere afrikanske land har innført omfattende forbud mot plastposer og annen engangsplast. I Rwanda samles befolkningen den siste lørdagen hver måned til Umuganda, felles samfunnsarbeid som blant annet brukes til å rydde, plante og vedlikeholde nærmiljøet. Landet var også tidlig ute med dronetransport, og har siden 2016 brukt autonome droner til blant annet levering av blod og medisiner.

Og det er her begrepet leapfrogging blir interessant.

Når så mye fortsatt skal bygges, finnes det en mulighet til å hoppe over noen av feilene vi allerede har gjort.

Afrikanske byer trenger ikke nødvendigvis gå gjennom nøyaktig den samme utviklingen som europeiske, asiatiske og nordamerikanske byer: Først bygge seg fullstendig avhengige av bilen, sementen, stålet, klimaanlegget og fossil energi, for deretter å bruke enorme ressurser på å forsøke å reparere konsekvensene.

Det finnes andre veier.

Ny teknologi kombinert med gammel kunnskap.

Biobaserte materialer.

Klimatisk design.

Lokal produksjon.

Tette og blandede nabolag.

Biologisk mangfold.

Dyrkbare byer.

Sosial arkitektur.

Gater der handel, arbeid, bolig og sosialt liv eksisterer side om side.

Arkitektur som samarbeider med klima og natur, i stedet for å isolere oss fra omgivelsene.

Vi snakker mye om «15-minuttersbyen» i Europa. Den nære byen, der hverdagslivets funksjoner finnes innen gang- og sykkelavstand. Men når jeg beveger meg gjennom Nairobi, slår det meg at mange av prinsippene vi nå forsøker å gjenoppfinne allerede finnes i den uformelle byen: Nærhet, blanding av funksjoner, småskala handel, reparasjon, gjenbruk og et offentlig liv som ikke er fullstendig gjennom-programmert.

Det betyr ikke at vi skal romantisere mangelen på infrastruktur, trygghet eller grunnleggende tjenester.

Men kanskje utfordringen ikke er å erstatte dette med vår bymodell, men å gjøre det eksisterende, det som allerede fungerer, bedre.

Finnes det en afrikansk arkitektur?

Et stort spørsmål står skrevet med hvite bokstaver over en av utstillingene:

«Does African Architecture Exist?»

Jeg blir stående foran det.

Finnes det egentlig en afrikansk arkitektur?

Selvsagt finnes det utallige lokale arkitekturer på et kontinent med 54 land, tusenvis av språk, kulturer, klimasoner og byggetradisjoner.

Men finnes det én afrikansk arkitektur?

Finnes det én europeisk?

Én asiatisk?

Hva er egentlig norsk arkitektur?

Er det stavkirken? Laftehytta? Sverre Fehn? Barcode?

Spørsmålet blir kanskje mer interessant dersom vi snur det.

For mens vi diskuterer nasjonal og regional identitet, har byggebransjen globalt blitt stadig mer homogen.

Vi bruker det samme tankegodset, de samme materialene, de samme produktene, de samme tekniske systemene, de samme detaljene og i økende grad de samme digitale verktøyene.

Vi bygger med en logikk basert på fossil energi, sement, stål og petroleumsbaserte plastprodukter. Ofte uten å stille spørsmål, og nesten uavhengig av om bygget står i tropisk Afrika eller ved polarsirkelen.

Så kanskje det viktigste spørsmålet ikke er:

Finnes det en afrikansk arkitektur?

Men:

Hva er dette århundrets arkitektoniske utfordring?

For den utfordringen er felles.

Global.

Planetarisk.

Vi skal bygge hjem, byer og infrastruktur for milliarder av mennesker i en verden der befolkningen fortsatt vokser, levestandarden øker, vi lever lenger og forventningene til komfort og livskvalitet blir stadig høyere.

Samtidig må vi bruke mindre ressurser, bygge med langt lavere utslipp og stanse tapet av natur og biologisk mangfold. Vi skal håndtere et klima i endring og en økende knapphet på mange av materialene vi har bygget det forrige århundret med.

Og midt i alt dette skal arkitekturen fortsatt gjøre det Etta minnet oss om den første dagen:

Den skal gi mennesker hjem.

Ikke bare materialer og ideer.

100 prosent plast

Den siste dagen i Nairobi besøker jeg Spinners Web i Kitisuru.

Butikken og markedet holder til i et hus tegnet av Karl Henrik Nøstvik, den samme norske arkitekten som tegnet KICC sammen med Mutiso. Huset var hjemmet til Nøstvik og familien, og er i dag fylt med kunsthåndverk og design fra Kenya og andre deler av Afrika.

Det er et vakkert hus.

Tre, tegl, jordfarger og stein. En plan som folder seg i flere nivåer rundt et sentralt gårdsrom. Peiser, trapper, broer og rom som glir over i hverandre.

Det er modernisme, men den føles ikke internasjonal.

Den hører til her.

Jeg går gjennom rommene og ser på kurver, tekstiler, keramikk, trearbeider og gjenstander som bærer med seg historier om lokale materialer og tradisjoner.

Så får jeg øye på en Maasai shuka, det karakteristiske rutete tekstilet som forbindes med masaiene.

Jeg snur på etiketten:

100 % acrylic

Jeg må le.

For kanskje er det nettopp der vi er.

Verden har blitt usedvanlig god til å homogenisere seg selv.

Vi kan kjøpe en illusjon av det lokale, produsert gjennom den samme globale petrokjemiske økonomien som produserer alt annet.

Og kanskje er det nettopp derfor Shifting the Center er et interessant begrep.

Å flytte tyngdepunktet, eller sentrum, handler ikke nødvendigvis om at ett geografisk sentrum skal erstattes av et annet.

Kanskje handler det om å ta et oppgjør med forestillingen om at det i det hele tatt finnes ett sentrum.

Kanskje handler det om å finne tilbake til forskjellene.

Til stedene.

Til klimaet, naturen, ressursene, menneskene og kunnskapen som allerede finnes der vi bygger.

Men uten å slutte å drømme om et bedre liv.

Vendt fremover.

Gode hjem og et bedre liv til alle.